Gutteavdelingen

Da jeg for første gang ble tatt opp som medlem av Ynglingen stod det følgende bak på medlemskortet mitt:

”Da du den 16. Oktober 1942 ble opptatt i Gutteavdelingen hilste lederen deg med disse ord fra Bibelen: ” Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.” Matt. 24.44. Dette var underskrevet av Magne Søndenå.

Under opptakelsen stod guttene i en halvsirkel på podiet i ”gamle” Ynglingen i Asylgata. Etter at vi hadde fått medlemskortet, fikk vi utlevert et lite stearinlys. Dette skulle vi tenne i ”det store lyset som skulle være bilde på Jesus Kristus.”

Etter at ”seremonien” var over, henvendte lederen seg til alle i salen og spurte: ”Er disse guttene riktig opptatt?” Alle svarte: ”Ja, de er.”

Under krigen

Under hele krigen kom mellom 250 og 300 gutter i alderen 10-14 år sammen til møter i Ynglingen i Asylgaten i Stavanger.

Det er ikke få av byens eldre menn som en gang i sin oppvekst har vært med i Ynglingens Gutteavdeling.

Kanskje dette kan være noe av årsaken til at Ynglingen alltid har hatt stor goodwill blant byens politikere.

Under krigen lå jo det meste av det frivillige organisasjonslivet nede. Verken speiderarbeid eller idrettsarbeid var tillatt. Det var derfor naturlig at mange søkte til Ynglingen. Men det er nok ikke hele sannheten.

Gruppene

Gutteavdelingen hadde programmer, god organisering og  dyktige ledere som appellerte til mange.

Guttene var delt inn i grupper med hver sin leder som førte nøyaktig oversikt over fremmøtet. De beste ble premiert. Guttene følte identitet til gruppen.

Hver gruppe hadde navneskilt som ble hengt opp på veggen med navn som: Fram, Freidig, Seir, Modig, Uredd, Lyn, Star, Strong osv.

Stadig var det konkurranser mellom gruppene, ofte i form av spørreleker og fremmøte.

Enkelte gruppeledere tok guttene med i seg i kirken om søndagene og gikk på tur i Vålandsskogen eller rundt Mosvatnet etterpå.

En gruppe utmerket seg særlig fordi alle guttene kom fra Tasta og satt langt bak i salen. De kom gjerne litt for sent hvis Tasta-bussen var for sen. Av og til måtte de går før møtet var slutt ”for å nå bussen.” Vi husker gutter som Birger Rygg, Inge Bø, Sverre Andersen og mange andre som senere er blitt kjente personer i Stavanger.

Vi husker særlig to som alltid ble best når det var  gjettekonkurranser. Det var den senere fylkespsykiateren Willy Jensen og lektor Lund, alias Skruen.

Egil S. Eide var forresten den beste til å selge lodder til Aftenunderholdningen, blindeblomster eller AVGD-bøker.

All Verdens Gutters Dag

Hvert år i mars deltok vi i arrangementer til inntekt for gutter i andre land.

AVGD - bøkene var små bøker i 7.sans format som ble solgt til inntekt for gutter i utviklingsland og til gutter på misjonsmarken. Bøkene inneholdt små artikler om guttearbeid, misjon, krav til KFUM-idrettssmerket ol. Det kom ut nye AVGD-bøker hver år. AVGD ble gjerne markert med egne fester i Gutteavdelingen. Ett år, husker jeg, ble AVGD markert med opptog fra Lekeplassen på Madlaveien til Ynglingen i Asylgata. Ynglingen hadde fått låne flagg på Brannvakta fra en rekke fremmede land.

Gutteavdelingsgutter bar flaggene på lange stenger under opptoget.

Det krevdes mye av lederne. Det var ikke lett å holde ro og orden på en slik stor forsamling.

Alltid freidig

Alle møter i Gutteavdelingen startet med sangen: ”Alltid freidig når du går.” .

Etter oppsangen var det gjerne en kort andakt.

Så var det opplesning av håndskrevet referat fra forrige møte.

Deretter kom talen som både kunne være oppbyggelig, men også mer av orienterende art.

Ekstra stas var det når det stod film eller lysbilder på programmet.

Grosserer Kristian Backe viste lysbilder om Grindebarna. Dette var tegninger festet til glassplater. Lærer Gundersen viste løgne tegnefilmer, uten lyd, om Fritz og Fratz som fanget tyver ombord på et cruise-skip.

Talerne

Mange talere var flinke til å fortelle og fanget lett guttenes oppmerksomhet uten større vansker. Jeg tenker på Andreas Bårdsen med sine eventyrstunder. Jeg tenker på Karsten Skadberg, guttebokforfatteren, som lett fikk kontakt med guttene. Jeg må også nevne gamle lærer Olsen, søndagsskolens ”far,” Ole Gregor Frøyland, pastor Øritzland, Carl Bang og mange flere.

Etter talene var det gjerne opplesning av den håndskrevne avisa Gode Gutter.  Innholdet var variert med både ”vitsar” og alvorlige stykker. Som oftest var det avskrift fra blader og bøker. Det var ikke alltid at leseferdigheten var så god at avisoppleseren fikk kontakt med guttene slik at det ble uro mellom rekkene og lederne måtte hysje på dem.

Noen leste også så lavt at få kunne høre hva som ble lest.

Høyttaleranlegg eksisterte ikke den gang.

Og så var det ”sketsjar.”

Dette var som regel dramatiserte vitsar, som det som vi kaller for ”speidarsketsjer.”

Hvis det en sjelden gang ble fremført mer krevende skuespill etter manuskript, så ble disse fremført ordrett på bokmål, gjerne med ”østlands sleng.”

Det hendte at Andreas Bårdsen skrev skuespill tilpasset Gutteavdelingen. Ett av disse het: ”Ongane i gadå holde Storting.” Det skapte alltid stor munterhet.

Gutteavdelingen hadde egen sangbok som ble flittig brukt. Særlig leirsangene var populære. Mange påstod at ”guttane sang så taget lyfta seg.”

Den kraftige, glade sangen skyldes mye avdelingens dyktige pianist, Toralv Nesvik, som ”spelte uden noter.”

Den gang lå Ynglingen i Asylgata der Bøndenes hus ligger i dag.

Møter i Festsalen

Gutteavdelingen hadde møtene i Festsalen.

Luften kunne ofte bli temmelig tung på regnværsdager når de 250 guttene satt med yttertøyet på inne. Tenk deg lukten av våte strikkekufter og -luer.

Det fantes ikke annen ventilasjon i lokalet enn to store takluker som ble heist opp om luften ble for kvelende.

Det var nemlig ulovlig å åpne vinduene i den mørke årstiden på grunn av påbud om blending. Tenk deg 250 gutter krele ut av lokalet etter møtene til stummende mørke gater uten lys! Noen hadde riktignok lommelykter, men de ”måtte jo spara på batteriene hvis de ikke hadde ”dynamolykter” som de hele tiden ladet ved å knipe og åpne hånden som de bar lykten i.

Festsalen ble vanligvis varmet opp ved hjelp av to store vedovner.

Men disse var ikke i bruk når Gutteavdelingen hadde sine møter. Det kunne jo ellers bli temmelig hett nær ovnene mens det ellers kom lite varme ut i  lokalet.

Festsalen litt ”verdslig” innredet i det den hadde både podium og ”sceneteppe” i stedet for fast talerstol slik som ofte var tilfelle i tradisjonelle bedehus. På frontveggen stod der to byster av brødrene Rasmus og Peter Hærem, og mellom dem var der et stor ”Jesus-bilde.”

Rundt i salen hang det vimpler i norske farger ned fra taket. Om disse var rene dekorasjoner eller et ledd i kampen mot nazismen, vet jeg ikke.

Vi satt på tradisjonelle bedhusbenker med en smal fjøl bak på ryggstøtten til å sette kopper, brusflasker mat på.

Fester

De store høydepunktene var festene i forbindelse med Aftenunderholdningen og juletrefestene. Da var det alltid god underholdning og bevertning med brus, boller og ”essar”.

Det var alltid færre gutter som deltok på disse festene fordi de syntes det var ”trøtt å vera sammen med jenter.”

Programmene besto gjerne av dramtatiseringer av kjente eventyr fra Asbjørnsen og Moes samlinger, film, lysbilder og andakt. Stor munterhet vakte det alltid når en gutt fra Ålesund leste stykker av Ajax på sin dialekt.

I forbindelse med foreningens 75 års jubileum i 1943 ble det tatt et bilde når hele avdelingen var samlet. Dette er et sårt minne for meg. Akkurat den dagen måtte jeg være med mor min på elevaften hos pianolærer Edvin Eikenes. Jeg skulle ikke opptre med spill, men det var obligatorisk fremmøte for alle elevene til Eikenes. Og jeg var altså en av dem.

Tenk om jeg hadde fått være med på bildet. Da skulle jeg ha sittet aller først fordi jeg var medlem av gruppa, Fram, til Jens Thorbjørnsen.

Det er avbildet mange gutter her som senere har betydd mye for byen vår.

Odd Dagsland og Magne Søndenå

Under krigen var det særlig Odd Dagsland og Magne Søndenå som hadde ansvaret for Gutteavdelingen. Odd ledet møtene mens Magne trakk i  trådene og fungerte som administrativ leder. I ettertid og på bakgrunn av vårt kjennskap til dagens gutter i alderen 10-14 år er det utrolig at Odd greide å holde styr på denne digre avdelingen uten tekniske hjelpemidler, hvis vi ser bort fra dommerfløyta som han av og til måtte ta i bruk for å få ro.

Magne hadde sin faste plass ved et bord fremme i salen med eget spesiallaget kontorskrin for GA. Det var bl.a.Magne som solgte små KFUM-merker til å ha på jakkeslaget. Men disse kunne vi ikke få kjøpt uten av vi leverte inn et visst antall gram  sølv. På denne tiden var sølv rasjonert.

Sommerleirene på Vier

Sommerleirene på Vier er kanskje de samlingene som har betydd mest for de fleste guttene. Det gikk slag i slag med leirer på Vier hele sommeren. Det var nok ikke alltid like lett  å gjennomføre slike leirer når vi tenker på at all mat  var rasjonert. Hver gutt måtte derfor ha med seg pålegg (det gikk for det meste i sardiner), sukker, smør og brød pluss en boks med middag.

Men for noen opplevelser! Vi tenker på bading fra Hompen, leirbålskveldene ute og inne, fotballkampene og øvelsene til idrettsmerket. Et høydepunkt var det siste kvelden, ved leirbålet, da det ble gjort kjent hvem som hadde vunnet den store sporleken oppe ved Holmavatnet. Egentlig så kjente de fleste av oss resultatet på forhånd. Premien var nemlig en pakke knekk til deling blant ”seierherrene.” Disse gikk jo rundt i leiren og sugde på knekk til stor misunnelse fra oss som tapte konkurransen.

For mange var det første gang de var på overnattingstur uten foreldrene. Bare turen frem og tilbake med Viervåg var en opplevelse for mange.

Det var som regel alltid noen som utmerket seg. Jeg tenker på ham som møtte opp helt snauklipt. Han ble straks kalt for Gandhi. Og det navnet beholdt han i mange år senere. En hadde grønn idrettsbukse i motsetning til alle de andre som hadde de ”moteriktige” kvite buksene. Han ble bare kalt: ” Han med den grønna bokså.” Han tok neppe skade av økenavnet, for han ble senere tolldistriktssjef.

Ingen vet hvilken betydning Gutteavdelingen har hatt for mange senere i livet. Men spredte tilbakemeldinger fra enkelte, som senere ikke har fortsatt i liknende virksomhet, har gjerne gitt uttrykt for at de kristne verdiene som den gang ble sådd har betydd mye for dem senere i livet.

Den gang, som nå, stod KFUK-KFUM for noe annet enn det som barn og unge møtte rundt om på bedehus og i kristne forsamlinger.

Noen av guttene fra Gutteavdelingen under krigen møter vi igjen i dag på samlingene for Senior-Ynglingen.