Ynglingen, en annerledes skole for barn og unge i Stavanger

 

Det er kanskje ikke så mange som forbinder Ynglingen i Stavanger med skole.

Men studerer vi foreningens historie og snakker med noen av dem som har vært knyttet til Ynglingen i kortere eller lengre perioder i livet, så vil en kunne få bekreftet at de fleste vil kunne gi eksempler på hva de har lært i denne foreningen.

En studie av Ynglingens programmer gjennom årene, fra den første tiden og frem til i dag, vil dokumentere at Ynglingen har formidlet kunnskaper og ferdigheter til barn og unge på en rekke områder som den offentlige skolen senere har tatt opp i sine læreplaner.

Kunnskapsformidling.

Da Ynglingen ble grunnlagt i 1868, hadde foreningen som formål å gi tilbud om kunnskaper i samfunnsspørsmål og Bibelens lære til byens læregutter. Mange av læreguttene kom den gang fra distriktene og var på mange måter overlatt til seg selv etter arbeidstidens slutt. De hadde lite meningsfylt å ta seg til på fritiden. Grunnleggerne av Ynglingen, brødrene Peter og Rasmus Hærem, hadde fått ideer om foreningsarbeid blant læregutter i Tyskland og England. Nå ønsket de å sette i gang noe lignende i vår by. De ville samle læregutter og fortelle dem ”om fremmede land og gi dem inntrykk fra kirkehistorien.” Foreningens første navn var Unge Mænds kristelige Forening. Men det gikk ikke lang tid før man bare kalte den Ynglingeforeningen.

Senere er foreningen bare blitt hetende Ynglingen.

Gratis undervisning for læregutter

De unge guttene hadde ofte lite skolegang bak seg da de kom til byen og begynte i lære. Ynglingens ledelse oppdaget etter noen års virksomhet at det var et stort behov for å utvide de unges kunnskaper på en rekke områder som ikke falt inn under fagopplæringen. I 1883 satte derfor Ynglingen i gang med gratis undervisning for læregutter i en rekke fag som norsk, tysk, engelsk, regning, skrivning, stenografi, esperanto og bibellesning.

Men det var ikke bare i tradisjonelle fag at Ynglingen formidlet kunnskaper. Gjennom sine engasjement i foreningens avdelinger fikk de unge lære og erfare hva det vil si å delta i samfunnslivet.

Den gamle læreren, Johannes Arneson fra Hjelmeland, kom til Stavanger i 1885 for å gå på latinskolen. Han kom med i Ynglingen og har skildret litt av miljøet den gang. Arneson  forteller i sin bok ”100 år og minnest så mangt:”

”Laget hadde ei rommeleg stove til lesesal for ynglingane. Her sat dei unge og las aviser eller dei småprata.”

”I den pietistiske Ynglingeforeninga debuterte eg ikkje berre som skrønemakar og som spelemann (på hardingfele) og skodespelar (de fremførte Ervingen av Ivar Aasen).”

”Her var og eit hornmusikklag, sjølvsagt var det ikkje kåte nummer dei bles, men heller ikkje berre salmar. Dei spela friske marsjar, men ikkje dansar.”

Eget bibliotek

Ynglingen hadde på Arnesons tid et eget bibliotek med over 1000 bind. Til sine tider lånte de unge så mange bøker at utlånet måtte begrenses til ett bind om gangen. For de over 17 år hadde Ynglingen et eget lag der de unge fikk trening i å holde foredrag om ulike emner, og de lærte å ordlegge seg. Diskusjonens bølger kunne gå høyt enkelte ganger.

Omkring 1890 fikk foreningen en egen håndskrevet avis kalt Ynglingen. ”Bladets oppgave var å øve medlemmene i at uttrykke sine tanker kort og tydelig og at tilegne seg en flytende stil, samt at være organ for dem der bedre kan uttrykke seg skriftlig enn muntlig.”

Foredragslaget

I foredragslaget fra 1914 var målet å øve medlemmene opp til å bli ”gode” foredragsholdere og deltagere i ordskifter. Hvert medlem måtte derfor holde foredrag etter tur. De beste foredragene ble senere holdt i større forsamlinger. Også jentene hadde slikt foredragslag

Ynglingen har gjerne formidlet annerledes kunnskaper enn den offentlige skolen. Dette  gjelder særlig på områder som ledelse, samarbeid, organisering, planlegging og demokratiske væremåter, toleranse og friluftsaktiviteter.

Gjennom engasjement i Ynglingens avdelinger har ungdommen fått rik anledning til å lære organisasjonskunnskap, og de fått erfare hvordan demokratiske organer fungerer. De unge har selv fått ansvar for å planlegge møter, lede og skrive referater. Noen har også fått føre avdelingenes regnskaper. De unge har enkelte ganger vært i opposisjon til foreningens ledelse. Dette ble stort sett tålt selv om Arneson gir eksempel på det motsatte. De eldre har satt pris på at ungdommen engasjerer seg både i samfunnsspørsmål, etikk og moral, men også i spørsmål om hvordan foreningen bør drives.

Opplæring i demokratiske funksjoner

Før de offentlige skolene satte opp demokratisk opplæring på sine planer, fikk de unge opplæring i organisasjonsdemokrati gjennom ulike foreninger og lag.

Mange ledere i byens næringsliv, undervisning og kulturliv har opp gjennom årene fått sin første innføring i ledelse gjennom Ynglingen. Også mange av byens politikere, i alle partier, har lært demokratisk funksjonsdyktighet i denne foreningen.

Ynglingen har gjennom hele historien hatt ”overskudd på demokrati.” Foreningen har aldri hatt karismatiske ledere der en manns ord blir lov. Til alle tider har det vært livlige meningsbrytninger.

Ynglingens voksne ledere har vært opptatt av at de unge skulle få stor frihet under ansvar. Dette har særlig kommet til uttrykk i slik foreningen har vært organisert i avdelinger. Hver avdeling og gruppe har hatt ledere med eget ansvar uten at de voksne har blandet seg for mye inn i deres virksomhet. Fra 1907 kom også kvinnene med i Ynglingen, og fra da av fikk også de samme muligheter til lederopplæring som mennene.

Ved de fleste skoler i dag får barn og unge tilbud om opphold på leirskoler. I den daglige undervisningen er lærerne opptatt av å ta elevene med ut av klasserommene og bruke naturen som kunnskapskilde, såkalt uteskole. Allerede så tidlig som i 1913 arrangerte Ynglingen leir for sine medlemmer i Høgsfjorden. Da foreningen senere fikk eget landsted på Vier, ble leirene lagt hit. Det kunne være leirer for barn og unge gjennom hele sommeren. En kalte ikke leirene den gang for leirskoler, men innholdet var omtrent det samme som ved dagens leirskoler. Det er interessant å erfare at Ynglingen nå i mange år har leid landstedet Vier ut til skoler som selv driver leirskole. Ynglingen har ikke bare drevet leirvirksomhet. Nesten helt fra begynnelsen var det vanlig å dra på tur i skog og mark med de unge medlemmene. Dyktige,  ledere, ofte lærere, forklarte de unge om hvilke kunnskaper de kunne hente ved å studere naturen på nært hold.

Opplæring i drama

Enkelte eldre stavangerfolk husker fremdeles Ynglingens Aftenunderholdninger og fester. Her opptrådte barn og unge i skuespill og tablåer, ofte dramatisert av foreningens eldre medlemmer. Temaene kunne være hentet fra våre folkeeventyr, fra ”Stavanger i Mortepumpens tid” og fra lokal og nasjonal litteratur. Det er vel neppe rett å påstå at Ynglingen har vært forløper for byens barneteater. Men det er i alle fall sikkert at flere som har opptrådt i Ynglingen ved ulike anledninger, senere har valgt kunstneriske karrierer.

I forbindelse med Ynglingens skuespill og tablåer fikk de unge  gjerne til oppgave både å lage kulisser og sy kostymer.

Ynglingen har aldri vært preget av god økonomi. Medlemmene har derfor alltid måttet ta sin tørn på dugnader både med hensyn til maling, snekring, trehogst, vasking og rydding.

Moderne rytmer

Da Ten-Sing arbeidet kom til Ynglingen, ble de unge utfordret på en rekke nye områder i foreningen. Nå måtte de unge lære seg å beherske nye teknikker som lyssetting, lydmixing og montering av elektronisk utstyr. Utstyret skulle rigges og vedlikeholdes. De unge måtte selv delvis bygge nytt, elektronisk utstyr for å spare penger.

Den tradisjonelle korsangen ble utviklet til også å omfatte kroppsbevegelser, dramatiseringer og miming. Kormedlemmene måtte lære å bruke mikrofoner. Teknikerne måtte lære å mikse både lyd og lys for å tilfredsstille moderne krav. Og – koret sang ikke lenger alene. Det ble fra nå av akkompagnert av eget orkester som benyttet elektroniske instrumenter.

Men lenge før ”ten-sing-tiden” hadde Ynglingen både kor, orkester og musikkorps. Flere kjente, unge kunstnere og yrkesutøvere i dag har fått sitt første møte med moderne musikk og teknikk gjennom Ynglingen.

Aktivisering og sosialisering

Skal en vurdere Ynglingens tilbud til barn og unge gjennom årene ut fra pedagogiske prinsipper, så er det særlig to prinsipp som kommer tydelig fram: Prinsippet om aktivisering og prinsippet om sosialisering.

All virksomhet i Ynglingen er båret fram av at de unge må gjøre noe sammen. Skal den enkelte lykkes, må han og hun bruke sine kunnskaper, ferdigheter og kreative evner sammen med andre. Praktisk problemløsning og idédugnader finner sted på styremøter, i komiteer og når de unge kommer sammen uformelt. Det har aldri vært et prinsipp i Ynglingen at de voksne har fortalt de unge hva de skal mene, tro eller tenke. De unge er blitt utfordret på mange områder både med hensyn til praktiske oppgaver, men også med hensyn til religiøs tro og tenkning.

Mor til brødrene Hærem, grunnleggerne av Ynglingen, lærte sønnene sine:

” Den som vil gjøre noe for folket, må begynne med barna og ungdommen.” 

Dette har vært en ledesnor for Ynglingen i Stavanger i nærmere 140 år.

 

Litteratur.

  • Stavanger Kristelige Ungdomsforenings Jubileumsskrift 1944 - Eget forlag.
  • Johannes Arneson - 100 år og minnest så mangt - Noregs Boklag 1964