Skrevet av Kjell A. Jensen

viervag side1

Minner fra årene 1943 - 1972

Forsidebildet er hentet fra en gutteleir som jeg deltok i på Vier i 1943. Noen vil gjerne dra kjensel på gruppelederne: Nærmest kamera står Leif Pallesen, Kåre Olsen, Olav Stousland og Carstein Brekke.

 Innhold

  1. Forord
  2. Med Viervåg drog vi avsted.Med Viervåg drog vi avsted.
  3. For første gang på leir.
  4. Den "fyssta nåttå på leir"
  5. Husene på Vier
  6. Hompen og "Sankt Helena"
  7. Fotballbanen og badebukta.
  8. "Nå spel' eg rått."
  9. Forkynnelsen
  10. Holmavatnet
  11. Tenåringsopplevelser
  12. Fantes det spøkelser?
  13. Magne Søndenå
  14. Leirsjefene
  15. En glad gutt
  16. 1. mai-oppgjørene
  17. Vann og kloakk
  18. Avfallshåndtering
  19. Telefon
  20. Dugnader
  21. Vierkvelder
  22. Vierstyret
  23. Helse, miljø og sikkerhet. (HMS)
  24. Historiske holdepunkter.Historiske holdepunkter.

Dokumentet er tilrettelagt for internettsidene til Ynglingen i forbindelse med Y-18 prosjektet.

 

1 Forord

Da Ynglingen i 2005 feiret at det er 75  år siden landestedet Vier ble innkjøpt, ga dette meg inspirasjon til å tenke litt tilbake på  hvilket forhold jeg har hatt til Vier fra barndommen og opp i voksen alder. Kanskje kan dette være et bidrag til dokumentasjon når historien om Vier en gang skal skrives. Dette handler om tiden fra jeg for første gang var på gutteleir på Vier i 1943 til jeg sluttet av som leder av Vierstyret i 1974.

De første minnene er fra tiden før ombygningene tok til.

Det meste av stoffet bygger på hukommelsen, og den kan lett ta feil etter så mange år. Men jeg også funnet støtte gamle 7.sanser og fotos fra mitt eget album.

Dette er altså ikke en systematisk samling av erfaring om Viers fortid. Fagfolk vil antagelig kategorisere dette som ”folkeminner.”

Det er rart med det. Våre opplevelser står ofte levende for oss, og vi tror at andre må ha opplevd tingene på samme måte. Men slik er det ikke. De samme inntrykkene virker forskjellig på oss. Vi både velger ut inntrykk, og vi glemmer mye med årene, dessverre.

Vi blir eldre.

Men, om mange skriver ned sine minner om Vier, ja, så kan det bli historie av det.

Håper noen finner mine minner interessante og nyttige.

Mine Vier-minner er levende og inneholder verdier som har betydd mye for meg gjennom livet.

Jåttå            28.08.2005

Madlamark 01.06.2013

Kjell 


 

 

2. Med ”Viervåg” drog vi av sted

Den vanligste måten å komme til og fra Vier var lenge å reise med rutebåten "Viervåg" som la til ved Bagarbryggå i Stavanger.

"Viervåg" var en gammel kutter som den første tiden ble drevet av en glødemotor som sa "dunk, dunk, dunk" når den gikk. Etter freden i 1945 ble "Viervåg" bygget om og modernisert. Styrehuset ble løftet opp fra hoveddekket en "etasje" og fikk bro. Båten fikk en stillegående dieselmotor, og det ble slutt både på risting og dunking. "Viervåg" fikk to passasjersalonger: En stor salong akterut med store vinduer. Her holdt de voksne hyttefolkene og fastboende gjerne til. Under dekk, forut, fant de unge sine plasser. Men ofte foretrakk både unge og voksne å oppholde seg på dekk under turen.

viervag kap2

Viervåg er klar til avgang fra Bagarbryggå.. Vi ser noen kjente fjes fra Ynglingen: Fra venstre Alf Monstad, Tor Steinar Kristiansen, Andreas Sandvold, Kristian Backe, Kjell A. Jensen

 

Her fikk vi mye frisk luft, og det var ofte mye å se på under overfarten. Kaptein og reder, Knut Vier, gikk selv rundt og solgte billetter. På denne måten ble han godt kjent med de fleste som reiste fast.

Etter frigjøringen i 1945 ble det bygget mange nye hytter på Vier. Hyttefolket utgjorde en viktig del av trafikkgrunnlaget til ”Viervåg.”

Hyttefolket hadde gjerne sine egne klesskoder: De var ofte kledd i klær ”så sko’ slidas ud og va’ go’e nok på landet.” Mannfolkene bar gjerne anorakk eller vindjakke, nikkers og sixpencelue, mens konene bar anorakker eller kåper, skjørt og skaut på hodet. Ja, enkelte bar også hatter.

Byfolket hadde alltid mye å bære på, fra ryggsekker, torgvesker, esker, korger og spann. Mannfolkene hadde ofte noen lengder med materialer, spann med maling og et gammelt vindu eller ei dør ”så de kunne få go’e bruk for på hyttå.”

De fleste som skulle til Ynglingens landsted bar gjerne ryggsekker med soveposer festet under klaffen på toppen av sekken

Et gammelt medlem av Ynglingen, Harry Jansen, som arbeidet på Rosenberg, fikk tak i overbygget på et skip som han satte opp som hytte i Viervågen, rett over kaien.

Alle la merke til ”hyttå så såg ud så ein båd.”

Så vidt jeg husker tok turen fra Bagarbryggå til Vier omtrent en time avhengig av hvor mange stoppsteder båten var innom. De faste stoppestedene som ”Viervåg” anløp var: Uskekalven, Lauvåsvågen, Stølsvik og Vier. De fleste reisende var folk som skulle til Ynglingens landsted og hyttefolk. Det var få fastboende familier på de nevnte stoppestedene. Så vidt jeg husker var det fire fastboende familier på Vier rett etter krigen. Det var familien Knut Vier som bodde i et stort hus nær kaien, Familien Torstein Vier som bodde til leie i andre etasje hos Knut Vier. Vest for fotballbanen bodde familien Gilberg, og så bodde det en familie som drev gårdsbruk i Galtarviga.

Vier er landfast og hørte den gang til gamle Hetland kommune. Det var tungvint å komme til Vier på landeveien. Omtrent hele strekningen fra Sandnes til Vier var smal grusvei. Nesten ingen disponerte privatbiler under krigen, og bussene ble drevet med vedgass og gikk som regel ikke lenger enn til Eltervåg. Det hendte i blant at spreke Ynglinger syklet fram og tilbake til Vier.

Men en slik tur tok mange timer.

Det var et lite stykke vei fra kaien på Vier til landstedet slik at det ofte var tungvint å frakte varer fra båten og fram til brukerne. De tyngste kolliene var som regel bruskasser og melkespann. Vi hadde en nedslitt tralle med sykkelhjul til å hjelpe oss med. Det gikk stort sett greit selv om veien var temmelig humpet enkelte steder.

 

3. Før første gang på leir

Jeg var fryktelig spent første gangen jeg drog på GA-leir til Vier i 1943. Det var ikke lite vi skulle ha med oss når vi dro av gårde.

På toppen av ryggsekkene hang gjerne en diger sammenrullet sovepose eller et ullteppe. Disse skapte slik ubalanse for de fleste slik at foreldrene våre måtte bære sekkene våre og følge oss til kaien når vi skulle på leir. Samme hvor vi kom fra i byen, så måtte vi spasere til kaien. Bybussene gikk ikke ofte på den tiden.

viervag kap3

Nå skal det bli deilig med middag. Her foran Hovedhuset fra en av GA-leirene i 1944.
"Kokkå" deler ut porsjoner mens lederne hjelper til med serveringen.

 

Oppi sekkene var det nødvendig utstyr med klær til bading og idrett. Så var det et brød, litt sukker, syltetøy, en eske sardiner og en boks med seiekaker eller torskerogn.

Vi måtte ha med oss spisebestikk, tallerken, kopp, såpe, tannkost og håndkle.
Når vi kom fram til landstedet, ble vi delt inn i grupper, og hver gruppe ble tildelt soveplasser. Min gruppe fikk plass på "jenteloftet," og vi ble selvsagt ertet for dette. Etter at vi hadde funnet våre sengeplasser, måtte vi levere inn all maten vi hadde med til "kokkene" som gjerne var noe kjekke YAP- jenter som hadde påtatt seg å lage mat på leiren.

De fleste måltidene spiste vi ute selv om været var temmelig rusket. Før hvert måltid måtte hver gruppe stille opp foran hovedhuset med gruppelederen i spissen. Han måtte melde fra til leirsjefen når alle var på plass.

Hver morgen og kveld ble vi servert påsmurte, tjukke brødskiver av mørkt, sammalt mel. Pålegget kunne være tomater, agurker, sardiner, fiskepudding og av og til litt rabarbrasyltetøy.

Til maten drakk vi skummet melk av en annen kvalitet enn dagens skummede melk.

Etter hvert måltid måtte vi gå ned til stranda ved naustet og ”vaske” tallerkener og bestikk.

Prosessen foregikk uten bruk av vaskemidler. Det stod gjerne et par ledere og kontrollerte at vi ikke hadde slurvet med ”oppvasken.”

Dagsprogrammet for leirene så gjerne slik ut:

  • Morgengymnastikk på fotballbanen
  • Frokost
  • Rydding på rommene med inspeksjon
  • Bibeltime
  • Fotballkamper og idrettsmerkeaktiviteter
  • Middag
  • Fri lek
  • Fotballkamper og idrettsmerkeaktiviteter
  • Kveldsmat
  • Leirbål m/leker, konkurranser, allsang og andakt

Den gang var det ikke aktuelt å forby at leirdeltakerne tok med seg snop, radioer, eller kassettspillere. All støy stod guttene selv for. Og lydnivået kunne til sine tider komme høyt opp på desibelskalaen.

Den personlige hygienen ble foretatt i sjøen ned ved naustet. Her foretok guttene kroppsvask hver morgen i all slags vær under tilsyn av lederne.

Her ble tenner pusset og her foregikk dagens oppvask, som nevnt.

Bibeltimene ble som gjerne holdt i peisestua, men ble også holdt ute når ungene var ”gyseligt varme.”

Det var imidlertid ikke alltid like lett å samle oppmerksomheten til guttene. Men det var sjelden problemer med å holde guttene i ro selv om de måtte sitte på golvet.

Når været var helt umulig. slik at vi ikke kunne gjennomføre programmene ute, så organiserte lederne høylesning fra ”ei spennande bok.” Da kunne de fange oppmerksomheten til 30-40 gutter i flere timer uten avbrudd. Bøkene til Racin Kolnes og Karsten Skadberg var svært populære.

Guttene valgte som regel selv navn på gruppene. Dette var under krigen da ingen hadde verken norske eller engelske fotballklubber i tankene. De valgte derfor gjerne navn som Lyn, Seir, Star ol.

En stor del av aktivitetsprogrammet på leiren var fotballturneringer mellom gruppene og konkurranser om hvilke grupper som kunne oppnå best resultater under øvelsene til KFUM-idrettsmerket. Øvelsene var omtrent de samme som til skoleidrettsmerket:

Kast med stor og liten ball, høyde- og lengdesprang og 60 m løp.

Når temperaturene var rimelige, badet vi enten fra brygga ved naustet, fra Hompen eller fra Ynglingens eiendom i bukten nord for fotballbanen.

Høydepunktet på leirene var sporlekskonkurransene og premieutdelingene ved leirbålet siste kvelden før hjemreise. Den første sporleken jeg deltok i var lagt til terrenget som foreningen eier ved Holmavatnet. Førstepremien eller ”skatten” var en pose knekk til deling i gruppen.

Dessverre var ikke jeg med i den seirende gruppen.

viervag kap3 2

Fra en leribålskveld i Peisetuen på en av GA-leriene i 1955

 

Samlingene rundt leirbålet ved slutten av dagen var alltid populære. Som oftest samlet vi oss rundt bålet i peisestua. Men på fine kvelder ble det arrangert leirbål på Hompen eller nede ved naustet. Leirbålsprogrammene var morsomme og varierte. Her deltok både ledere og gutter med sketsjer, allsang og annen underholdning.  Det var som regel en gruppe om gangen som hadde ansvar for programmet på leirbålssamlingene.

Ved slutten av programmet var det andakt.

En gang kom Egil Roalkvam og tente leirbålet med en fakkel som han hadde brakt med seg fra en gutteleir på Knattholmen. Den gang var det ”in” å tenne brorskapsfakler som ble sendt rundt i landet fra internasjonale samlinger i KFUM.

 

4. Den ”fyssta nåttå” på leir.

De fleste har vel problemer med å få sove den første natten de er på leir. Som oftest er det noen som er så oppspilte av forventninger og nye opplevelser at de har store problemer med å falle i søvn. Andre er så trette at de sovner temmelig fort etter at de har krøpet til køys. De oppspilte greier som oftest å holde noen våkne og vekke andre slik at det utvikler seg mye liv og leven på rom og sovesaler. Lederne gjør alt de kan for å roe guttene ned. Etter en stund kan det virke som alle sover, men slik er det ikke. Alltid er det en som greier å lage noen små, merkelige lyder som får andre til å le, og så er levenet i gang igjen. Når alle omsider, langt ut på natten sover, så går det ikke lang tid før de første våkner og sørger for å få liv i alle de andre.

Jeg har opplevd at en flokk gutter har sneket seg ut på fotballbanen og er i gang med fotballkamp allerede i grålysningen, ofte til stor irritasjon både for naboer og ledere. For min egen del, som leder, valgte jeg å la være å kle av meg klærne ”den fyssta nåttå” slik at jeg var i full beredskap til å rykke ut og roe ned de som laget bråk. ”Den fyssta nåttå” var det alltid en og annen som måtte på do midt på natten. En slik vandring gikk sjelden rolig for seg. ”Smitteeffekten” var stor, og etterhvert ”måtte” alle på do. Ingen ledere kunne jo nekte noen å gå på do. Lederne forsøkte å unngå og selge brus før guttene skulle legge seg. Men dette hadde som regel liten virkning. De fleste hadde kjøpt inn flere flasker med brus tidlig på dagen til ”festen” på rommet etter leggetid.

 

5. Husene på Vier.

Første gangen jeg kom til Vier i 1942 stod enda de gamle husene fra den gang landstedet ble kjøpt.

I søndre delen av fotballbanen lå en rødmalt løe omtrent der hvor kapellet ligger i dag. Senere ble løen revet og en del av materialene ble benyttet til et vedskjul som ble satt opp bak eldhuset som står slik som den gang da landstedet ble kjøpt. Eldhusene stod sentralt i gårdsdriften på gårdene på Vestlandet i gamle dager.

Eldhuset på Vier står som et kulturelt minne fra den gang landstedet ble drevet som gårdsbruk før 1930. Navnet eldhus kommer av et ”hus med åpent ildsted.” Her foregikk det gjerne baking på flate heller, koking av klær, brygging av øl, koking av såpe og koking av mat til husdyrene. Til det meste av kokingen benyttet en store jerngryter som hang i en krok over ildstedet. Dekket en til ildstedet, så kunne en også røyke både kjøtt og fisk her. Det er derfor viktig at eldhuset på Vier blir bevart best mulig slik det opprinnelig var.

Tidligere forgikk alt salg av brus fra Eldhuset.

Sovehuset fantes ikke da. Dette ble først bygget i 1946. De gamle doene lå i bakken i nærheten av der husfarboligen ligger i dag.

viervag kap5

Fra en av GA-leirene i 1955. Her foran Hovedhuset før middag.

 

Eksteriøret på hovedhuset lignet på dagens hovedhus, men var mye mindre og helt annerledes innredet. I første etasje var det en gjennomgående gang midt i huset. I den ene enden der det i dag er spisestue var det den gang peisestue I motsatt ende av huset var det spisestue og et lite soverom som ble kalt Blåkammeret fordi det hadde blå gardiner. Dette var et såkalt jenterom. Fra gangen gikk det trapp opp til jenteloftet. Her stod jernsenger tett i tett på begge sider av midtgangen. I andre etasje var det også en kvist med fire køyer gjerne kalt «Jomfruburet.» Dette ble som oftest disponert av lederne. Fra en smal gang utenfor kjøkkenet gikk en bratt trapp opp til ”guttaloftet.” Dette var innredet på samme måte som jenteloftet med jernsenger som stod tett i tett på hver side av en midtgang.

Flere hus var der ikke den gang.

 

6. Hompen og ”St.Helena.”

Det er vanskelig å vurdere verdien av Hompen som en del av kvaliteten av et opphold på Vier. Vi kan nevne gudstjenestene i friluftskapellet og stemningene knyttet til disse.

viervag kap6

Det var ofte et yrende badeliv på Hompen under GA-leirene. Men det var neppe så strenge sikkerhetstiltak som det kreves i dag.

 

Vi kan nevne badelivet med demonstrasjon av en rekke varierte måter å komme seg ut i vannet på. Stuperne har i alle år vært gjensand for mange muntre bemerkninger og god underholdning. Det er ingen tvil om at mange gutter har sett muligheter for å gjøre seg til for jentene.

Her har de fått den oppmerksom heten de gjerne ønsket seg.

Mang en koselig prat og mer fortrolige samtaler har funnet sted på  berghyllene i solnedgangen på Hompen i stille kvelder, ja, nesten til alle døgnets tider.

Hompen har virkelig vært et samlingssted på Vier. Mange vil sikkert huske kanoen som i min tid het ”Gannsfjord.”

Senere har den visst fått andre navn. Kanoen var jo hult ut av en enkelt trestamme. Mange har fått erfare at den var meget ustabil ja, farlig for de fleste.

Opprinnelig var den en gave til en YAG’er. Men foreldrene våget ikke å la gutten få beholde den.

Den var for farlig. Bedre at Ynglingen fikk den.

Det er ikke få gutter og jenter som har fått seg en dukkert etter et havari med kanoen.

I min tid var det ingen som stilte krav om redningsvester. Det ville vel bli oppfattet som ”dumt” om noen voksne skulle stille krav om at unge, svømmedyktige gutter og jenter skulle iføre seg redningsvester før de gikk ombord i kanoen.

Nevnes må også de mange leirbålsamlingene på toppen av Hompen med utsikt ut mot St.Helena. Hvem som har gitt navn til denne holmen har jeg aldri funnet ut av. Men det er nærliggende å tro at St. Helena er et navn funnet på av noen Ynglinger som gjerne har hatt noen kunnskaper i historien om Napoleon.

Bjørnstjerne Bjørnsons skriver, som kjent, i sitt dikt ”Mitt følge”: ”Med seir fra Moskva til Kartagena han dør dog ensom på St.Helana.”

Det er ikke så få gutter og jenter i alle aldre som har fått seg en hyggelig rotur til St.Helena med innlagte studier av flora og fauna. På offentlige kart heter holmen Nausterholmen.

 

7. Fotballbanen og badebukten.

Det er ikke alle som er enig i at det er fotballbane på Vier. ”Det e’ bare ei mark,” påstår mange som har ”greia på fodball.” Vel, ”marka” har i alle år vært kalt for ”fodballbanen.” For en del år siden tok Jon Arnøy initiativ til at fodballbanen ble grøftet av firmaet Ragnvald Skjerpe. Samtidig sørget samme firma for at stranden ved naustet ble ryddet for store steiner. De store steinene ble flyttet utover slik at de dannet en molo. Og innenfor moloen ble det fylt på sand slik at landstedet fikk en egen barnebukt. Men  enkelte år har det hendt at sanden er blitt nesten helt utvasket under høstens og vinterens stormer. På samme tid ble også piren ut fra naustet forlenget med flere meter.

Stavanger Y’s Men’s klubb plantet et år flere hundre grantrær nord for fotballbanen. Disse skulle vokse opp til juletrær som klubben skulle selge til inntekt for Ynglingen. Dette ble visst ingen økonomisk suksess. Men trærne har gjennom årene vokst seg store og vært meget nyttige som vern mot kalde nordavinder.

 

8. "Nå spel' eg rått"

Fotballferdighetene blant guttene på leirene kunne ofte være svært forskjellige. Enkelte, med store fotballferdigheter, har senere gjort karriere i byens fotballklubber. Ja, noen har også oppnådd å få spille på Landslaget.

Under en leir på Vier en sommer var det en liten, spedlemmet gutt som løp og løp rundt på fotballbanen uten at han kom nær ballen. Alltid var det noen raskere og større gutter som nådde i ballen før han. 

Til slutt ble han irritert og skjønte at han måtte ta ordentlig i om han skulle lykkes. 

Da utbrøt han: "Nå spel' eg rått."

Men det hjalp, dessverre, ingenting.

Han ble totalt overspilt av de andre.

 

9. Forkynnelsen

Formidling av Guds ord har alltid hatt spesielle rammer på Vier. Jeg tenker på at forkynnelsen har foregått både i friluftskapellet, ved leirbålene, ved samlinger ute foran flaggstangen, i peisestue og senere i det nye kapellet.

Kontakten mellom den som taler og den som mottar blir alltid nær og personlig på Vier. Vi skal heller ikke glemme de mange personlige samtalene mellom venner som gjennom årene har funnet sted på steiner og knauser, ved stranden, på Hompen eller ved bålet før en går til ro for natten.

Magne Søndenå fortalte ved flere anledninger om den gangen han kom over et par gutter på gutteloftet som lå og pratet etter at det skulle være ro. Magne gjorde oppmerksom på at det skulle være ro. Da kom det fra den ene: "Eg ska' bare ler'an å be Fadervår."

Mye god forkynnelse har nådd barn og unge gjennom salmer og sanger som er blitt sunget under felles samvær. For mange har nok Gutteavdelingens egen sangbok hatt mye å bety med hensyn til å spre glede og alvor. Magne eldre kan fremdeles tekster til sanger som de i sin tid sang som gutter på leir på Vier.

En del av disse har senere funnet veien tilbake til ynglingen etter mange års fravær. Vi finner dem bl.a. i Senior-Ynglingen.

Foreningen har aldri lagt vekt på å være påtrengende i sin forkynnelse. En har vært klar over at barn og unge modnes i kristen tro når de trives sammen i lek og alvor.

Jeg har ved et par anledninger, i ungdommen, vært med på at alle på leir har marsjert til Hommersåk kirke for å delta på nattverdsgudstjeneste der.

 

10. Holmavatnet

Foreningens eiendom ved Holmavatnet var kjent som et populært turområde på flere måter.

Området ble mye benyttet som leirområde for speidertropper og -patruljer.

Dette var særlig på den tiden da det ikke var innredet et eget speiderloft på landstedet.

Flere ganger har jeg deltatt i sporleker som ble lagt til dette området. Turer rundt Holmavatnet var også populært blant unge som ønsket å sverme litt for seg selv.

I dag er Ynglingen utmarksområder sterkt redusert i forhold til tidligere år, i det en har solgt tomter til å finansiere tiltakt på selve landstedet.

 

11. Tenåringsopplevelser

Opplevelsene mine på Vier fra tenårene er knyttet til en YAG-leir i 1946, dagsturer med speiderpatruljen og en kretsspeiderleir for KFUM i 1946, og til de mange uformelle samværene både i forbindelse med dugnader og sammen med venner.

viervag side14

Fra KFUM-speidernes kretsleir på Vier i 1946. Med på Leiren var også en gruppe danske FDF-speidere.

 

Det hendte ofte at landstedet ikke var opptatt i helger og ferier. Da fikk enkeltmedlemmer og vennegrupper benytte landstedet. Vi måtte da ha med oss mat og ordne opp i alt det praktiske selv, ja, ta ansvar for hele landstedet. Vi opplevde det som stort og verdifullt å bli vist slik tillt. Vi kjente nemlig til at unge på vår alder ikke fikk dra på tilsvarende turer uten at voksne ledere var med. Det var heller ikke problemer med at gutter og jenter fikk dra sammen alene til Vier.

Andreas Sandvold var sekretær i foreningen den gang, og han viste oss stor tillit. Dette lærte vi mye av. Aldri hendte det noe som førte til misbruk av tilliten. noen ganger kom det inn unge voksne medlemmer. Det satte vi stor pris på fordi vi var litt solte av at disse ville være sammen med oss yngre. På fotballbanen, når vi spilte krokket eller i solsteiken på Hompen fant mange verdifulle samtaler sted som satte varige spor hos oss yngre.

 

12. Fantes det spøkelser i gamle dager ?

Det hendte før at jentene påstod at det spøkte på Vier.

Dette har det alltid vært vanskelig både å bevise og avvise. Det var som regel jentene som overnattet på Blåkammeret som opplevde at de hørte merkelige lyder i retning av den gamle etasjeovnen som stiod i spisestua i det gamle huset.

Det merkelige var at det aldri spøkte når jentene var alene på Vier.

Spøkelsene kom alltid når det var gutter som overnattet på gutteloftet over Blåkammeret.

En teori går derfor ut på at "spøkelsene" hadde sammenheng med guttene på gutteloftet.

Det var nemlig en luke i taket i spisestuen med forbindelse til gutteloftet rett over etasjeovnen.

Folk som ikke trodde på spøkelser påstod at luken var montert der i gamle dager for at det skulle slippe varme opp fra etasjeovnen til loftet ovenpå.

Kanskje guttene trengte varme fra jentene og åpnet luken ?

Eller var det virkelige spøkelser ?

En kan aldri vite.

 

13. Magne Søndenå

Magne Søndenå var på mange måter sterkt knyttet til Vier. han var i mange år formann i Vierstyret og satte sin ære i å holde landstedet i god orden.

best husker jeg imidlertid Magne som administrator av en rekke gutteleirer. Han var ikke selv aktiv under gjennomføring av leirene. Men han kom hver dag inn til Vier etter arbeidstiden. Han tok ofte rutenbåten, "Sletten", til Naustervik for å komme tidligere til Vier.

Det var alltid en populær oppgave blant lederne og gutter å få være med å ro til Naustervik for å hente Magne.

Han hadde som regel Sportsmanden og Stavanger Aftenblad med seg. I årene etter krigen fikk lederne låne Magnes reiseradio under leirene, men "me måtte huska på å spara på batteriet".

etter at guttene hadde lagt seg, hadde vi ledersamlinger. Da vanket det som regel noen ekstra moreller eller jordbær som magne hadde kjøpt med seg fra byen.

Magne hadde stor sans for å gjøre det trivelig for lederne.

 

14. Leirsjefene

Magne var som nevnt den som administrerte gutteleirene mens leirsjefene hadde det daglige ansvaret under leirene.

Som regel var det en av foreningens sekretærer som var leirsjefer. Disse hadde som regel ansvar for de daglige bibeltimene. Men det hendte at andre også ble bedt om å være leirsjefer.

Da var det gjerne lærere som påtok seg disse oppgavene.

Best husker jeg Johan Sandvik, Andreas Hindal, Andreas Sandvold, Einar Hognestad, Odd Andersson, Helge Lunde og Odd Hersvik fra den tiden jeg hadde noe med gutteleirene å gjøre.

Johan Sandvik var leirsjef da jeg var på leir første gang.

 

15. En glad gutt

Edvard Vold, brussjefen, var en glad gutt og mann som har satt varige spor etter seg på Vier.

De fleste som var på Vier i tiden før og etter krigen, ble kjent med Edvard. 

Han hadde, før ombyggingen, sitt faste utsalgssted i det gamle eldhuset.

Edvard hadde gått gradene fra gutt til mann i Ynglingen.

For sin store og trofaste innsatspå, Vier ble Edvard tildelt Viermedaljen.

Han er den eneste som hittil er tildelt denne medaljen. Edvard var glad i Ynglingen og Vier og alle ble glad i han. Ble Edvard inspirert sanf han gjerne: "KFUM, KFUM er vår forening, i all slags vær".

 

16. 1.mai-oppgjørene

En tid var det tradisjon med felles stevne på Vier mellom Ynglingen og Skolelaget i Stavanger. Ynglingene overnattet gjerne på Vier og tok imot "Laget" når dette kom inn på 1.mai.

Opplegget var gjerne slik at vi først hadde en felles gudstjeneste og deretter var det storoppgjør mellom Ynglingen og Laget. guttene sparket fotball og jentene spilte håndball. (På den tiden at det ingen jenter som sparket fotball.) 

Fotballbanen var omkranset av ivrige tilhengere fra begge foreningene som heiet på sine favoritter. etter kampene hendte det ofte at de tøffeste tok seg årets første dukkert fra Hompen. Om det var nødvendig avrivning eller det var for å gjøre inntrykk på det motsatte kjønn, kam aldri klart fram.

Om ettermiddagen var det gjerne en samling med andakt i peisestua før vi dro tilbake til byen med "Viervåg".

 

17. Vann og kloakk

Den første tiden jeg var på Vier, hentet vi vann fra en brønn i nordenden av fotballbanen.

Vi transporterte vannet i 50 liter spann. Det var riktignok en steinsatt brønn bak nåværende sanitæranlegg, mot nabohytta, men denne brønnen ble fylt med stein da den ikke ga tilstrekkelig vann i forhold til behovet. Senere ble det lagt galvaniserte rør fra en brønn i lia opp mot nabogrensen i vest. Siden rørene verken var isolert eller gravd ned, hendte det at rørene ble sprengt av frost dersom vi ikke i tide tappet dem for vann for vinteren.

Landstedet kunne slik være uten vann fra oktober til sent på våren. heller ikke denne brønnen ga tilstrekkellig med vann.

En vinter på slutten av 60-tallet ble det boret etter vann nord for nåværende sanitæranlegg. Heller ikke denne brønnen ga tilstrekkelig vann. Filteret i bunnen hadde en tendens til å tett seg til av leireslam. Det ble også forsøkt å  bore ettervann i den sørlige delen av fotballbanen. Men her ga en opp da det trengte seg saltvann inn i brønnen gjennom antatt sprekker i fjellet. Siden dypbrønnen ga så lite vann når behovet var stort, så anskaffet en seg en stor lagertank av aluminium som ble fylt med vann gjennom ukedagene slik at en hadde nok vann til toppforbruk på leirer og i heldene. Tanken, som nå ligger i lia bak sanitæranlegget, ble kjøpt av en bonde på Sola. Dette var en av to tanker som stod igjen på gården etter den tyske okkupasjonen. Tanken ble transportert på lastebil til Vier den 16.06.69.

Det var ikke ordnede sanitærforhold på Vier før sanitæranlegget med dusjer og vannklosett ble bygget.

De gamle trebodene ble gjerne tømt en gang pr år av en bonde i nærheten. Men mange leirer og varme somre så fungerte denne ordningen lite tilfredsstillende. Når lukten fra doene ble for ubehagelig, strødde en klorkalk i doene. Det hendte ofte at en både spiste og hadde møter på baksiden av hovedhuset og nedover mot naustet, og da kunne lukten fra doene bli lite behagelig.

Avløpsvannet fra kjøkkenet rant i noen veiter under hovedhuset og hadde utløp omtrent ved flaggstangen slik at her alltid var fuktig mark,

Da en begynte å grave grøfter i forbindelse med nytt sanitæranlegg og ombygging av hovedhuset med utløp av kloakk ut i sjøen, måtte en benytte trykkluftsbor. Leirmassene var så kompakte at en greide bare å få opp små fliser av leire om gangen. Dersom det kom regn, hendte det at leiren rant ut i grøftene igjen og tettet dem til slik at arbeidet måtte gjøres om igjen.

Oppslutningen om dugnadene var ofte svært dårlig. Men tre navn må nevnes. Disse stod på i all slags vær; Johnny Jensen og faren, og sekretæren Osvald Grønning. 

 

18. Avfallshåndtering

Avfallshåndteringen har hatt mange former gjennom årene. Under krigen og en del år etter, ble restavfallet gravd ned i jorda bak naustet.

Matavfallet ble en tid hentet av en bonde i Galtarvika. år ordningen med bonden ikke fungerte, så rodde vi ut på fjorden og tømte avfallet der. Det hendte nok at større gjenstander også ble rodd ut på fjorden og dumpet.

Senere gikk en til innkjøp av en stor forbrenningsovn som var i bruk i mange år. Når denne var i bruk, la det seg ofte sur røyk over store deler av området til sjenanse både for naboene og oss selv.

En periode tok medlemmene av Vierstyret søppelet med seg i sekker og brakte dette til offentlig søppelplass i Sandnes eller i Stavanger.

det var derfor nødvendig for medlemmer av Vierstyret å ta turen til Vier hver uke for å få bort søppelet før det hopet seg opp.

 

19. Telefon

Det er mulig at det ikke ble installert fast telefon på Vier før den store ombyggingen da en fikk egen husfarbolig. før denne tiden måtte vi ta turen bort til Knut Vier og låne hans telefon.

I mange år måtte vi bestille rikstelefon for å få forbindelse til Stavanger og landet ellers. Om sommeren kunne det hende at mange hyttefolk var samlet i tunet hos Knut Vier. Disse ventet på telefonforbindelse til Stavanger og gjerne andre steder.

Ville utenforstående ha tak i noen som oppholdt seg på landstedet, så måtte de ringe til Knut Vier og budsendes. Det var da gjerne Knut Viers barn som gikk med meldinger og tjente litt ekstra på jobben. Dette var lenge før mobiltelefonen ble alle manns eie.

 

20. Dugnader

Det er ofte blitt sagt om ynglingene at de er flinkere på regnskap, planlegging og finansiering enn de er på praktisk arbeid.

Ofte når det blir kunngjort dugnad i andre kristne organisasjoner, så stiller medlemmene med traktorer, maskiner, redskap og praktiske ferdigheter og får arbeidet utført. Blir det bedt om dugnadshjelp på Vier, så stiller noen få opp med hobbyredskaper og få praktiske ferdigheter.

Nå må det sies at Vier er et meget krevende leirsted å holde i orden. Slitasjen er stor siden det først og fremst benyttes av barn og unge. Men dette er vel noe av prisen når foreningen satser på barn og unge.

 

21. Vierkvelder

I en rekke år arrangerte Vierstyret vårfester i foreningen, kalt vierkvelder. Her var gjerne et variert program med taler, musikk, sang og utlodninger. Formålet med Vierkveldene var å skaffe ekstra inntekter til landstedet og skape interesse for å benytte dette.

Det ble arrangert Vierkvelder mens foreningen holdt til på Madlaveien. etter hvert ble oppslutningen om Vierkveldene så liten at Vierstyret ikke så seg bryet verdt å fortsette.

 

22. Vierstyret

Det var en periode da det ble diskutert om hvorvidt Vierstyret skulle rapportere direkte til foreningens årsmøte eller om en skulle rapportere til foreningens hovedstyre. noen oppfattet Vierstyret som et selvstendig organ som ikke hadde noe med hovedstyret å gjøre.

Etter hvert kom en til at siden det var hovedstyret som oppnevnte Vierstyret og også hadde ansvaret for eiendommen, så var det riktig at Vierstyret måtte oppfattes som en komité under hovedstyret.

Da jeg var leder av Vierstyret, var det ingen andre enn medlemmene som hadde ansvaret for vedlikehold og daglig drift av Vier. Selve utleien stod imidlertid foreningens sekretær for. Vierstyret tok seg av alt fra: Vedlikehold, renhold, vannforsyning, kloakk og dugnader. Vi hadde derfor regelmessige møter i Vierstyret hver 14.dag fra tidlig på våren til sent på høsten. Flere år ble det utført innvendig malingsarbeider om vinteren.

En vanskelig sak for Vierstyret var å ta standpunkt til hvor dypt det skulle bores etter vann siden kostnadene pr meter var store og resultatet av boringen så lite tilfredsstillende. Før en bestemte hvor det skulle bores etter vann, fikk en ekspert fra Norsk Vannforskningsinstitutt i Oslo til å komme hit og legge fram forslag til aktuelle boringssteder.

Etter den store utbyggingen av husfarbolig og sanitærfløy krevdes det stor dugnadsinnsats med hensyn til rydding og tilrettelegging av uteområdet. Det skulle spares mest mulig penger på leid arbeidskraft.

Da husfarboligen ble bygget, ble det lettere for familiefolk å ta på seg oppgaver med tilsyn med landstedet i forbindelse med utleie, særlig i helgene.

Den årlige familieturen til Vier stod Vierstyret for mens St. Hans arrangementene var det gjerne enkeltgrupper som tok seg av.

 

23. Helse, miljø og sikkerhet

Vurderer en forholdene på Vier inntil en fikk bygget ut sanitæranleggene, mot dagens krav til helse, miljø og sikkerhet, så kan en undre seg over at det ikke oppstod alvorlige problemer.

Helse

Såvidt jeg husker så ble ingen utsatt av noe slag på Vier verken når det gjaldt matforgiftning, lus eller ulykker. Mulighetene for å holde mat kjølig var mangelfulle. En var henvist til kjelleren under hovedhuset som fungerte som kjølerom.

Den personlige hygienen var det så som så med. Full kroppsvask fikk deltakerne på leirstedet bare når de badet i sjøen. Ellers foregikk all kroppsvask i sjøen.

viervag kap23

Slik foregikk oppvasken etter måltidene. Her ser vi Trygve Dagsland og Signe Marie Håland/Øritzland

 

Oppvask av tallerkener, kopper, krus og spisebestikk ble også vasket i sjøen de første årene. Senere fikk deltakerne skylle tallerkener og bestikk i varmt vann.

Når vi hadde vært på do, så var en henvist til å gå ned til stranda å vaske hendene der, men dette ble visst sjelden gjort.

Miljø.

Renhold av soverom stod brukerne selv for. Det ble som regel til at de fjernet søppel og sopte golvene. Vann til vanlig vasking av rommene måtte ellers hentes fra vannkrane ved hovedhuset eller brønn på fortballbanen.

Kvaliteten på vannent ble aldri kontrollert.

Når det gjelder det psykiske og sosiale miljøet den gang, så avviker dette neppe særlig fra vår tids leirer og arrangementer. Det så ut til at guttene trivdes, de var glade og fulle av fysisk overskudd. Lederen oppdaget gjerne om noen falt utenfor det sosiale miljøet og holdt seg for seg selv. Disse ble tatt særlig hånd om. Likevel kan en ikke utelukke at der var enkelte som opplevde et opphold på Vier negativt. Det ble f. eks drevet svært mye med konkurranser i idrett, fotball og lek. Gutter som ikke kunne hevde seg her, kunne lett falle utenfor, og det hendte at noen hadde problemer og sa at de lengtet hjem. Dette gjaldt særlig gutter som var på leir for første gang.

Sikkerhet.

Det ville ha vært ille om en alvorlig ulykke skulle inntreffe på denne tiden. Det er grunn til å anta at kunnskapene i førstehjelp var små blant lederne. Det var langt til telefon om en hadde bruk for lege eller ambulanse. Egentransport av syke  var ikke aktuelt da ingen disponerte private biler. I alvorlige tilfelle måtte en ha sendt pasienten med ekstra båt til byen. Mindre skader kunne nok oppstå som sårskader og forstuinger. Et lite skap med plaster, bandasjer, globoid og jodbensin var imidlertid tilgjengelig.

Det var aldri snakk om redningsvester når noen var ute i båt selv om robåtene kunne være fylt til ripen av gutter.

De fleste lederne hadde lært Holger Nilsens opplivningsmetode i  speideren eller på skolen i tilfelle det var behov for dette. Munn- til- munn- metoden og hjertekompresjon var ukjent den gang.

Vi må være lykkelige over at det aldri oppstod brann under leirene. Eneste rømningsveier var gjennom vinduene. Det var ikke enkelt å rømme gjennom disse om det skulle begynne å brenne på loftene. Vanntilførselen var mangelfull og brannslokkingsapparater fantes ikke, så vidt jeg husker.

 

24. Historiske holdepunkt

1930

Ynglingen kjøper landstedet av Knut Vier for 6800,- kr. Eiendommen bestod av 12 mål innmark og 160 mål utmark.

Berit Espedal og broren, Knut, var de første barna som fikk være med til Vier etter at landstedet var innkjøpt.

1931 Landstedet innvies.
1940 En flokk medlemmer evakuerer til Vier den 9. april. Foreningen selger hyttetomter langs veien mot Eltervåg.
1942 Den første GA-leiren blir arrangert.
1946 Den første distriktspeiderleiren for KFUM-speiderne, sammen med gjester fra dansk FDF, blir arrangert.
1947 Det første sovehuset blir bygget
1954 Det gamle hovedhuset blir revet. Nytt og større hovedhus blir bygget i samme stil som det gamle.
1979 Kapellet blir bygget av materialer fra den midlertidige kirken i bekkefaret.
1967 Ny fløy med toaletter, dusjer, husfarbolig, speiderloft og vedskjul blir bygget.
1998 Hovedstyret satte ned et utvalg som skulle utvikle planer for utrusting av landstedet. Stor tomt vest for naustet selges for 1.5 mill, kroner.

2000

Det gamle sovehuset blir revet 26.10.

Årsmøtet godkjenner planer for rehabilitering.

2003 Nytt sovehus blir innviet den 25. mai
2005 Foreningen feirer 75 års jubileum for landstedet.
   

 

Kilder:

  • Ynglingens jubileumsskrifter
  • Egne minner og notater