varforening 1

Forord

Dette heftet er egentlig manuskriptet til et foredrag som jeg  holdt i en kulturgruppe på Hinnasenteret i februar 2005.

Jeg har imidlertid erfart at også andre har vært interessert i mine tanker om Ynglingen så derfor har jeg skrevet dette  heftet. Etterhvert som nytt stoff har dukket opp, har jeg skrevet dette som vedlegg til det opprinnelige heftet.

I versjon 1.6 er flere vedlegg kommet til, og jeg har foretatt en grundig korrektur av innholdet.

I versjon 1.7 har jeg satt inn overskrifter på avsnittene slike at det gir bedre oversikt.

Stavanger februar 2005

Stavanger mai       2009

Stavanger januar   2011

Stavanger 2013, Versjon 1.7

Kjell A. Jensen


 

 Innhold 

  1. Ynglingen – tent og engasjert.
  2. Slik begynte det
    1. Brødrene Hærem.
    2. Landsregattaen i 1868
  3. Asylgt 6. 1881 – 1954
    1. Hva vi vil.
    2. Johannes Arneson
    3. Sang og musikk
    4. Leseværelset
    5. Friluftsliv og turer
    6. Festene
    7. Avdelingene
    8. Kvinnene
  4. Madlaveien 24. 1954 –1984
    1. Tidsmessige lokaler
    2. Ten-Sing
    3. KFUM-kameratene
    4. Speiderne
  5. Lassa 1984
    1. Ynglingen midt i trafikken.
    2. Nye Ynglingen
    3. Ynglingehallen 1998
    4. Dansen
  6. Leirvirksomhet
  7. Etterord
  8. Litteratur
  9. Vedlegg

 

Dokumentet er tilrettelagt for internettsidene til Ynglingen i forbindelse med Ynglingens 150 års jubileum.

 

1. Ynglingen – tent og engasjert

Studerer vi sporene etter Ynglingens virke fra begynnelsen og fram til i dag, er det to trekk som trer tydelig fram:

  • Ynglingen har vært tent for å for å skape et godt og meningsfylt miljø tilpasset barn og unge i vår by.
  • Ynglingen har vært engasjert i å formidle kristne verdier til sine medlemmer.

Mange utfordringer.

Det har ikke alltid vært like enkelt å få dette til. Foreningen har, gjennom årene, blitt utfordret både av egne medlemmer og av dem som har stått utenfor rekkene.

Særlig har bedehusfolket og pietistiske kristne ment at Ynglingen går alt for langt i sine arbeidsmåter på bekostning av det kristne budskapet, ”det ene nødvendige.”

Ros har gjerne kommet fra folk i byen som har stått noe på avstand fra kirke- og bedehusliv, fra dem som tidligere har vært med i Ynglingen, eller fra dem som har barn som har funnet gode venner her, og som har fått et naturlig og uanstrengt forhold til hva kristendom egentlig er.

Mange har, gjennom årene, gitt uttrykk for takknemlighet for det de har fått lære og erfare om kristendom i hverdagen, av organisasjonsarbeid, ledelse, demokratiske omgangsformer og ikke minst selvstendig ansvar.

I Ynglingen har det alltid vært viktig å la barna og de unge få slippe til med sine kunnskaper og ferdigheter.

Men en gang syntes en mor at en leder gikk vel langt da han ville at sønnen skulle opptre med fiolinmusikk på et møte. Han hadde nemlig bare spilt fiolin i 2 ½ måned.

Det er ikke vanskelig å skjønne morens bekymring.

Mye velvilje blant byens befolkning

For det meste har vi fått erfare at Ynglingen har møtt mye velvilje og forståelse blant byens politikere. Særlig har vi følt at partiene på ”venstresiden” har hatt ”godhug” for oss.

Da Ynglingen innviet den store, moderne idrettshallen, Ynglingehallen, den 29.11.98, var det ikke fritt for at vi underveis hadde møtt en del motgang i kommunen, før vi kom i mål. Men - som rådmann Ole Hetland uttalte i forbindelse med innvielsen av Ynglingehallen: ”Jeg har inntrykk av at det er to organisasjoner i Stavanger som det ikke nytter å gå i mot, og som til sist får politikernes støtte. Det er Ynglingen og Turnforeningen.”

De som har fått gå under Ynglingens fane i 17. mai toget, har ofte fått oppleve at folk roper:

”Hurra. Me har og gått i Ynglingen.”

I dag opplever vi at eldre menn som tidligere har gått i Ynglingen igjen finner sin plass i Seniorynglingen annen hver torsdag. På tilsvarende vis finner voksne kvinner sin plass i Kvinneforum og KFUK-ringen.

Ynglingeprofil

Noen mener at medlemmene i Ynglingen representerer en egen livsstil eller at Ynglingen har utviklet en egen kultur som ligger et sted mellom den tradisjonelle behuskulturen, og den nye bedehuskulturen, representert ved Karisma og IMI, og dagens ungdomskultur slik vi møter den på skoler og i kommunale ungdomsklubber i byen vår. I tidligere tider var nok Ynglingen preget av den kulturen en fant i organisasjonen Noregs Ungdomslag, en organisasjon preget av en kultur med vekt på avholdssak og norskdom.

I dag erfarer vi at 3.og 4.generasjons-ynglinger er aktive i foreningen og fører tradisjonene videre.

I vår ungdom fikk vi høre at de som gikk i Ynglingen ”ikkje va’ skikkeligt kristelige.” I Ynglingen blir det forkynt ”utvannet kristendom,” ble det påstått. Og underholdningen, som vi hadde på møtene og festene våre, var bare ”lokkemat” for å få flest mulig unge med oss. Vi ble også kritisert for våre leirbål og våre verdslige sanger, for at vi dro på turer i skog og mark, - og ikke minst fordi vi sparket fotball på søndagene.

Kristendom ”light”

I dagens språkbruk ville en gjerne sagt at Ynglingen står for en slags ”kristendom light.”

Vi, som har vært medlemmer i Ynglingen det meste av livet,  har aldri skjønt denne kritikken. Vi har aldri kjent oss igjen i ”utvannet kristendom.” Etter hvert har vi også forstått at underholdningen er en del av Ynglingens målsetting.

Fra omkring 1890 årene ble det mer og mer vanlig at de unge selv fikk prøve å ta ansvar for møtevirksomheten.

Ungt ansvar har vært en ledetråd i Ynglingen gjennom alle år.

Med årene har det stadig dukket opp nye arbeidsformer, uvante og radikale for mange, og med liten tilslutning fra andre religiøse organisasjoner.

Kirkeakademi, klubb og kristelig forening.

Ynglingen har både irritert og gledet, avhengig av hvilken oppfatning en har hatt om hvordan kristent ungdomsarbeid bør drives. I en lederartikkel i Stavanger Aftenblad stod det en gang: ” Ynglingen har vært en holdningsskole, og har vist vilje til å satse på de unge.”

Noen har ment at ”Ynglingen skal være som en avspeiling av et kristent hjem.”

Da Ynglingen flyttet inn i nytt bygg på Lassa i 1984 uttalte professor Jakob Jervell: ” Den store styrken ved Ynglingen er at foreningen ennå ikke har funnet sin form.” ”Ynglingen er en herlig blanding av kirkeakademi, klubb og kristelig forening.”

Studerer vi Ynglingens historie, er det grunn til å hevde at foreningen på mange måter har vært en foregangsforening med hensyn til kristent barne- og ungdomsarbeid både i vår by og ut over landet. Dette vil en finne en rekke konkrete eksempler på i dette heftet. Kort kan en nevne områder som:

Undervisning, likestilling, demokrati, egnede lokaler, sang, musikk, dans, drama og idrett.

 

2. Slik begynte det. 1868 – 1881

Brødrene Hærem

Under et studieopphold i Tyskland møtte stavangerpresten Peter Hærem ynglingebevegelsen for første gang. Der hadde man drevet ”ynglingearbeid” blant lærlinger allerede fra omkring 1840. På forhånd kjente Hærem noe til arbeidet blant unge gutter gjennom sin venn professor Peter Wåge som hadde fortalt om lignende arbeid i London der George Williams drev ungdomsarbeid blant handelsbetjenter.

Peter Hærem fortalte med begeistring om ynglingearbeidet i Tyskland da han kom hjem til Stavanger og møtte broren, skipsbyggmester Rasmus Hærem. Han oppfordret Rasmus til å forsøke å få i gang lignende arbeid i Stavanger.

Læreguttene

På denne tiden var det slutt på at læreguttene bodde hjemme hos sin håndverksmester i læretiden. Læregutter, som kom til byen fra distriktene, var derfor ofte overlatt til seg selv etter endt arbeidstid. Det var ingen som tok seg av ungdommen i fritiden. Ofte ble det en del misbruk av alkohol blant de unge.

På denne tiden kunne det kjøpes brennevin i de fleste større butikker i Stavanger.

Alexander Kielland skriver i St.Hans fest:” Her er ikke noe annet å more seg med enn å drikke og finne noen å drikke med.”

Selv om  læreguttene arbeidet hver dag fra kl 06.00 til 18.00, så var der et behov for noe å ta seg til i fritiden.

Brødrene Hæren ønsket å gjøre noe meningsfullt for læreguttene. De ville samle dem og fortelle om fremmede land, merkelige ting  og gi dem inntrykk fra kirkehistorien.

De tenkte ofte på det moren ofte hadde fortalt dem: ”Den som vil gjøre noe for folket, må begynne med barna og de unge.”

Om Ragnhild Hærem skriver  C.Henriksen i sin bok ”Stavanger i svundne dage:” Hvem av oss eldre minnes ikke den store modersjel i denne livlige og smukke kvinneskikkelse! Til kjente og ukjente havde hun et kjærlig ord.”

Vekkelsestid

I 70-80 årene var det en vekkeslestid i Stavanger. Tidens åndsstrømninger ute fra Europa nådde også vår by. Folk begynte å bli samfunnsbevisste og ble inspirert til å sette i gang en rekke foreninger med ulike formål. Her kan nevnes:

  • Stavanger Totalavholdsforening. 1859.
  • Kvinneforeningen for trengende sjøgutter. 1864.
  • Søndagsskolen. 1868.
  • Ynglingen. 1868.
  • Håndverkerforeningen. 1873.
  • Betania. 1875.
  • Misjonshuset. 1878.
  • Arbeidsskolen for gutter. 1879.

De første møtene

Høsten 1868 samlet Peter og Rasmus 8 venner hjemme hos Rasmus i N.Strandgate 63. Her fortalte Peter om ynglingearbeidet i Tyskland. Og han oppmuntret vennene til å gå i gang med noe liknende i Stavanger. De unge ble så begeistret for det Peter fortalte at de valgte en komité som skulle forberede arbeidet med å starte en forening for unge menn.

Det første møtet fant sted hos kjøpmann Loss i Øvre Holmegt 24. (Alle guttunger i Stavanger kjente kjøpmann Loss. Før 17.mai gikk de gjerne til den gamle kjøpmann og kjøpte krutt til morgensalutten.)

I alt var 50 unge menn til stede og vedtok lover og retningslinjer for den nye foreningen.

For lite plass

Tilstrømningen ble så stor at man etter kort tid måtte se seg om etter nye, billige lokaler.

Det endte med at presten Lars Oftedal tilbød foreningen gratis lokaler i kjelleren på Betania. På denne tiden var Oftedal  formann i forstanderskapet for Ynglingen.

Etter oppholdet i Betania flyttet Ynglingen virksomheten sin til Brødremenighetens hus i Asylgata 6. Her var Stephan Due forstander for menigheten. Han ble på mange måter en meget god støtte for Ynglingen den første tiden.

Da foreningen stadig måtte leie lokaler, dukket tanken opp om man heller burde se seg om etter egne lokaler. Det ble søkt om et rentefritt banklån på kr 1500. Stor var derfor overraskelsen da foreningen mottok kr 2000.- i gave fra banken.

Asylgata 6

I 1881 fikk foreningen kjøpe Brødremenighetens lokaler i Asylgaten 6 med økonomisk hjelp av Stephan Due.

Stephan Due kom til Stavanger i 1842. Han ble kalt hit for å være privatlærer for barna til fogd Schiøtz og postmester Kielland. Etter å ha virket som privatlærer noen år, ble Due forstander for Brødremenigheten i Stavanger. Det var samme året som Brødremenighetens hus ble bygget på Pedersgjerdet eller Asylgt 6 som den senere adressen ble. Due var en stor barnevenn. Sammen med noen venner stiftet han Stavanger Søndagsskoleforening i 1868. At Due også hadde et varmt hjerte for ungdommen fremgår av hans sterke engasjement for Ynglingens arbeid. Stephan Due var en fredens mann. Han oppmuntret ikke til strid og bitterhet, men til fred og samhold.

Due døde, den 27.12.1892, 86 år gammel, kort tid før Ynglingen skulle feire sitt 25 års jubileum. Ved begravelsen møtte Ynglingen opp med sitt musikkorps, og det ble lagt ned krans som takk for hans store innsats for foreningen.

Presten Lars Oftedal holdt festtalen da Ynglingen tok sitt nye hus i bruk.

Ynglingen har egentlig røtter både fra etterkommerne av Hans Nielsen Hauge, haugianerne, og herrnhuterne. De siste hørte til i Brødremenigheten som var en internasjonal og inter-konfesjonell bevegelse.

Peter Hærem

Peter Hærem bar preg av begge disse bevegelsene til å begynne med. Garborg skriver i Fedraheimen at ”Peter Hærem var sterkt pietistisk og tok avstand fra verdslige ting.” Men Peter Hærem gjennomgikk en utvikling mot et friere syn på livet. Etter hvert trer hans interesse for det praktiske livet mer fram, og sansen for kulturelle verdier blir tydeligere. ”Han bryter gjennom pietismens grenser,” ble det sagt.

Etter hvert mottok han tydelige impulser fra Gruntvigianismen med hensyn til livsglede og opplysning.

Flere av Ynglingens ledere omkring 1890 var preget Christoffer Bruun (1839-1920) og hans visjoner for folkehøgskolen.

Hærem var glad i billedkunst og teater.

Han gikk ikke av veien for å ta seg et glass vin – og han røkte.

Hærem ble kritisert for å omgås ”verdslige venner” og for at han sang  Bjørnson-sanger!

  1. T. Stavnem, skriver i sin bok ”Opptegnelser vedkommende Stavangers fortid.”: Børnene måtte holdes strengt innenfor de religiøse skranker. Ytringer av livslyst og uskyldig moro var syndig. At synge Fedrelandssange og lignende eller befatte seg med musikk (særlig fiolin) var farlig og kunne bringe de unge på avveie.”

Et uromoment i norsk kirkeliv

Peter Hærem ble på mange måter et uromoment i norsk kirkeliv. Han var en mann som ikke lot seg binde av tradisjoner og konvensjoner.

Naturlig nok var han ikke like populær over alt.

Kanskje vi da skjønner litt mer av ”kem ynglingane har det itte?”

Arne Garborg var imidlertid svært begeistret for Peter Hærem og skrev en gang til ham: ”De har virkelig lært meg at der gives kristelig kjærlighet i verden.”

Peter Hærem ville også gjøre noe for studentene i Kristiania. Han tok bl.a. initiativet til reisningen av Studenthjemmet i Underhaugsveien.

Peter levde et så intenst og aktivt liv at han døde bare 37 ½

år gammel i 1878. Han ble begravd fra en fullsatt Trefoldighetskirke i Oslo. Jonas Lie skrev i denne forbindelsen et vakkert dikt som het ”Ved Peter Hærems båre.”

Rasmus Hærem

Selv om Peter Hærem regnes som ynglingeforeningenes far her i landet, så var det Rasmus Hærem som kom til å bety mest for Ynglingen i Stavanger. Han var den dynamiske kraften så lenge han levde. Rasmus Hærem var en ildsjel, opptatt av å formidle Guds ord til de unge. Han kunne være impulsiv, ivrig og oppfarende, men alltid forsonlig og kjærlig. ”Me ska’ elska kverandre i knas,” pleide han å si.

Noen år etter at Ynglingen var stiftet, kom foreningen i økonomiske vanskeligheter slik at de få medlemmene som var igjen, ville legge ned foreningen.

”Det skulle ta seg vakkert ut,” sa Rasmus Hærem. Han lovte å være med å få foreningen på fote igjen. ”Det skal ikke undre meg om den dag ennu skal komme da disse døre skal sprenges fordi vi har for lite rom,” sa Rasmus.

Hva mon han ville sagt om han hadde fått oppleve Ynglingen av i dag? Vi kan bare gjette.

  1. H. G. Sønneland forteller om Rasmus Hærem i Ynglingens Jubileumsskrift fra 1943: ” Hvem av oss husker ham ikke når han svingte rundt hjørnet til Asylgt, gjerne med høy hatt og stokk. Og så det gode og djerve ansiktet med tvedelt skjegg.”

Rasmus Hærem var kjent som en dyktig skipsbyggmester i Stavanger. Han konstruerte bl.a. den første skonnerten som ble bygget av stål på Støberi og Dok. Skipet het ”Reform” og var visstnok verdens første havgående seilskute som var utrustet med hjelpemotor.

Rasmus Hærem døde i 1909 og er begravet på Lagård Gravlund. Det er Ynglingen som har ansvar for at  gravstedet holdes i orden.

Stavanger har hedret brødrene Hærem med å kalle opp to gater etter dem: Peter Hærems gate ligger i Vålandsskråningen og Skipsbygygger Hærems gate ligger på Hundvåg.

Brødrene Hærem

Brødrene Hærem ble født på Stra’en, i Bergsmauet 2. Huset står der fremdeles og er renovert. I dag eies det av Sparebanken Rogaland SR-bank og benyttes som gjestebolig.

Landsregattaen i 1868

Studerer vi avisene fra den tiden da Ynglingen ble stiftet, så finner en ikke ett ord om Ynglingen, men vi finner desto mer om den store landsregattaen som ble arrangert i Stavanger i 1868. Det var til denne regattaen Bjørnstjerne Bjørnson skrev sangen: ”Den norske sjømann.”

Alexander Kielland beskrev byen på denne tiden slik:” Det var en gammel by full av nytt, snever og kroket, mørk og pietistisk, men frisk og smilende mot det blå hav.”

Det var nesten på slutten av det store sildeeventyret, 1807-1880 i Stavanger da Ynglingen ble stiftet. Byen hadde den gang omtrent 17.000 innbyggere. Hittil hadde innbyggerne hatt gode inntekter på sildefiske, skipsfart og sildespekulasjoner. Nå kom nedgangstidene.

 

3. Asylgaten 6. 1881 – 1954

Hva vi vil

I begynnelsen hadde Ynglingen et todelt program:

  • Fremme medlemmenes personlige kristenliv
  • Meddele medlemmene nyttig opplysning.

Gjennom årene har disse målene stadig blitt gjenstand for vurdering. Man har ofte spurt om det ikke har blitt vel mye opplysning på bekostning av det personlige kristenlivet mens andre har ment at det er blitt lagt for mye vekt på det siste.

I Ynglingens tidligste tider fryktet mange at foreningen skulle gi etter for tidens åndsstrømninger slik disse kom til uttrykk i ”fritenkeriet” og ”Kristianiabohemen.”(Hans Jæger)

En gang meldte en gruppe medlemmer seg ut av Ynglingen etter at adjunkt Haugland, (forfatteren av ”Ryggjafylkets fjell”) hadde holdt foredrag om hva man kunne finne av opplysninger ved å studere forskjellige jordlag.

Haugland var nemlig en dyktig geolog.

Liv og leven i Ynglingen

Nylig gikk det en diskusjon om foreningen burde få seg et nytt og mer up to date motto. Gjennom mange år har Ynglingen hatt ”Ungdommen for Kristus” som sitt motto. Går du inn på Ynlingens hjemmesider i dag, så vil du oppdage at det står over portalen: ”Liv og leven i Ynglingen.”

Det er ikke helt fritt for at det er delte meninger om dette er et godt motto for foreningen i dag. Her er det rikt rom for tolking hva det egentlig betyr.

I Ynglingens lover heter det:

”Foreningen har til formål å fremme levende kristendom med en harmonisk utvikling av mennesket og en aktiv tjeneste i menighet og samfunn.”

Domprost Jervell

Omkring 1907 var senere domprost Jervell sekretær i Ynglingen. Han satte dype og varige spor etter seg. Han sparte ikke seg selv og var stadig i ilden med bibeltimer, foredrag og kurs. Han uttrykte målet for Ynglingen slik:

”Det er skjønnhetens og godhetens verden vi vil trenge inn i. Målet er at hver av oss kan vokse i sunn livsglede, bli gode, sterke mennesker som kan tenke skjønne, edle tanker og sette dem ut i livet. Det er det tiden trenger.”

Det er nesten som en skulle høre utdrag fra den generelle delen av læreplan for grunnskolen og den videregående skolen i dag.

Mange beklaget da Jervell forlot Ynglingen og dro til Tana for å overta et sokneprestembete der.

Og som det ble sagt med et sukk:” Han dro av gårde med en av foreningens vakreste damer som sin hustru.”

Johannes Arneson

Da Ynglingen fikk nye lokaler i Asylgt 6, åpnet det seg nye muligheter for foreningens arbeid. Det er vanskelig å trekke fram alt som skjedde i disse lokalene.

Vi får nøye oss med noen typiske trekk:

Omkring 1885, det vil si kort tid etter at Ynglingen var flyttet til Asylgata, kom Johannes Arneson, fra Hjelmeland, til Stavanger for å gå på latinskolen. Den gamle læreren skriver i sin bok: ”100 år og minnest så mangt”:

”Laget hadde ei rommeleg stove til lesesal for ynglingane. Her sat dei unge og las aviser eller dei småprata.”

Arneson var med i ei gruppe som kalte seg Venelaget. (Dette var nok ei gruppe som på mange måter var i opposisjon til foreningens ledelse, en slags Unge Venstre. Vennelaget skaffet styret etter hvert ”atskillig bryderi” med den følge at styret besluttet å legge Vennelaget ned. ( I Vennelaget sa alle du til hverandre!) Arneson skriver:

”I den pietistiske Ynglingeforeninga debuterte eg ikkje berre som skrønemakar og som spelemann (på hardingfele) og skodespelar (de fremførte Ervingen av Ivar Aasen).”

”Her var og eit hornmusikklag, sjølvsagt var det ikkje kåte nummer dei bles, men heller ikkje berre salmar.

Dei spela friske marsjar, men ikkje dansar.”

Arneson fant stor glede i Ynglingens mannskor og var med da foreningen arrangerte Aftenunderholdning i Betania. Her fremførte koret bla ”Ytterst mot Norden der ligger en ø,” og ”Til fjells over bygden står min hu.” Noen mente at ”desse songane var for kåte.”

Det ble ikke godt mottatt da noen foreslo at koret skulle delta under en felles konsert for byens kor i teateret. Det passet seg liksom ikke den gang at Ynglingens kor sang i teateret.

Ynglingen av 1882

Hornmusikklaget som Arneson nevnte var Ynglingen av 1882. Mange husker dette fra konserter rundt i byen og som fast innslag i 17. mai toget i mange år. Det var ingen andre organisasjoner på den tid som hadde eget korps. Ofte ga korpset egne konserter i Ynglingens egen hage, ned mot Klubbgata.

Da et av korpsets avholdte, unge medlemmer omkom ved en tragisk arbeidsulykke på Støperi og Dokk, gjorde dette så sterkt inntrykk på dirigenten, Olaf Paulus, at han komponerte en egen sørgemarsj. Denne fremførte korpset da den gode vennen ble ført til graven.

Under en konsert i Stavanger Domkirke i 1929 spilte korpset bla Finnlandia av Jean Sibelius. I tiden etterpå ble det rundt i byen drøftet hva komponisten egentlig hadde ment med dette verket. Noen påstod at det var revolusjonen i 1929 som Sibelius hadde hatt i tankene. Andre mente at komposisjonen var et nasjonalt epos uten tilknytning til noen historisk begivenhet. Det endte med at et av korpsets medlemmer skrev til Sibelius og ba om han mening. Sibelius bekreftet da at Finnlandia er et nasjonalt epos uten tilknytning til noen historisk begivenhet.

Stavangerorkesteret av KFUM

Foreningen hadde i mange år også eget strykeorkester som ble startet av en gruppe konfirmanter omkring 1898. En tid var orkesteret så stort at det hadde symfonisk besetning. Kjente stavangermusikere som Olaf Paulus, Karl Svendsen og Gustav Eriksen var tidvis dirigenter for korpset. Senere gikk mange av orkesterets medlemmer over i Stavanger Byorkester. 

Ved markeringen av Stavangers 800 års jubileum  i 1925 og markeringen av gjenopprettelsen av Stavanger Bispedømme, deltok Ynglingens orkester ved fremføringen av Bispekantaten. Stavangerorkesteret av KFUM spilte også da Stavanger Kringkaster ble åpnet i 1930.

Gjennom hele foreningens historie har sangen hatt en bred plass i Ynglingen. Medlemmene har hatt stor glede av å synge sammen både på fester, turer og møter.

Stavanger Kristelige Ungdomsforenings kor

Foreningens kor findyrket sangen slik at koret i lange tider var kjent for sine opptredener i byens kirker og i NRK. Særlig greidde sangpedagogen T. J. Storækre å løfte koret opp på et høyt musikalsk nivå.

Leseværelset

De første årene i Asylgata betydde Leseværelset mye for medlemmene. Dette holdt åpent fra kl 08.00 til kl 22.00 hver dag, unntatt søn- og helligdager. Her kunne en finne både aviser og tidsskrifter. De fleste unge hadde den gang ikke så lett tilgang på aviser og tidsskrifter. Alminnelige folk hadde ikke råd til å abonnere på aviser og slett ikke på tidsskrifter. Biblioteket ble derfor flittig benyttet. Det hadde en boksamling på omkring 1000 bøker. Et år ble det registrert 200 låntakere som lånte 3500 bøker. En tid var utlånet så stort at låntakerne bare fikk låne ei bok om gangen.

Bibliotekets grunnstamme var egentlig Brødremenighetens boksamling som Stephan Due sørget for ble overlatt til Ynglingen. Da biblioteket ble avviklet i 1936, ble de fleste bøkene overlatt til Stavanger kommunebibliotek. Byens senere markante rådmann og arbeiderpartipolitiker, Johannes Johnsen, var i sin tid leder for Ynglingens bibliotek.

På Leseværelset var det også tilgang på en rekke spill som de unge kunne hygge seg med.

Ved siden av Leseværelset fikk foreningen innredet et  eget konversasjonsværelse for medlemmer over 17 år. I den forbindelse ble det startet et foredragslag der de unge fikk lære å fremføre egne tanker om ulike emner.

Det viste seg at de fleste av byens læregutter hadde liten skolegang bak seg da de begynte i lære. Det dukket opp et behov for kunnskaper utenom de rent faglige som de fikk i forbindelse med læretiden.

Fra 1883 satte derfor Ynglingen i gang kurs i bibellesning og gratis undervisning for læregutter i fag som norsk, tysk, engelsk, regning, skriving, stenografi og esperanto. Et  populært kurs var også bokbinding.

En tid holdt en også kurs for ungdom i gymnastikk.

Interessen for leseværelset og biblioteket gikk merkbart tilbake da Stavanger kommune åpnet sitt nye bibliotek etter første verdenskrig. Ynglingens bibliotek og lesestue ble lagt ned i 1936.

Friluftsliv og turer

Ynglingen har i alle år sett det som en viktig oppgave å ta medlemmene med ut i naturen. Noen år, omkring 1910, leide Ynglingen Lyder Sagens marka, der St.Svithuns skole ligger i dag. Marka ble benyttet til fotballspill, krokketspill, kappgang, langball, friidrettsaktiviteter, lek og uformelle samvær hele sommeren. Et område på Hetland prestegård ble også leid til krokketplass

Foreningsstyret var tidlig opptatt av betydningen av at ungdommen måtte få tilbud om idrett og gymnastikk i Ynglingen. Foreningen forsøkte flere ganger å få leie gymnastikksaler rundt på skolene til slike aktiviteter. Men dette ble avvist av byens politikere. En gikk derfor i gang med å arrangere mosjonspartier og fekteundervisning i foreningens egne lokaler i Asylgaten, og omkring 1928 undersøkte foreningens hovedstyre muligheten for å få bygget en egen gymnastikksal i foreningens egne lokaler i Asylgaten.

Dette ble det imidlertid ikke noe av.

Ynglingen var en av de første foreningene i Stavanger som arrangerte turer for sine medlemmer. Allerede i 1875 begynte Ynglingens medlemmer å dra på turer innover Ryfylke, utover Jæren, nedover Dalane og nordover til Bergen og Hardanger. Foreningen tok gjerne kontakt med prest og klokker på forhånd på de stedene en ville besøke. Det ble orientert om at en ønsket å arrangere gudstjenester, holde møter, organisere samtalegrupper og bidra med musikk og korsang.

De fleste tettstedene i Ryfylke, på Jæren og i Dalane ble besøkt og fremmøtet var stort de fleste steder. En startet gjerne fra Stavanger lørdag ettermiddag og kom tilbake søndag kveld.

Flere dyktige og aktive arrangører av Ynglingens turer engasjerte seg senere i Stavanger Turistforening og gjorde en stor innsats der.

Turen til Haukelidseter i 1896

Et høydepunkt på Ynglingens mange turer var turen til Haukelidseter den 28. juni 1896.

Foreningens styre ble forelagt følgende sak: ” Tillates det musikkorps og sangkor at foranstalte en fem dagers fottur til Haukelidsæter med adgang for damer?”

Saken ble behandlet på flere styremøter siden det også ble søkt om å få ha damer med. Man tenkte at det var nesten umulig for damer å greie en slik tur. Og hva med overnatting? ble det spurt. Til sist ble planene godkjent i det bestyrelsen fant garanti ”i de herrer som stod i spissen for turen.”

111 ynglinger, derav 30 damer, dro av gårde fra Stavanger kl 19.00 om kvelden den 28.juni med dampskipet Skjold som førte hele selskapet inn til Hylsfjorden. Med på turen var både foreningens korps og kor som hadde med seg en rekke flagg og faner. Som talere hadde de med seg sokneprest Meyer, senere biskop Hognestad  og dikterpresten Jonas Dahl og, som alltid, var den utrettelige fotograf Norland med på turen. Han dro på en skreppe full av glassplater og et digert fotoapparat.

Dessuten hadde de med seg egen kokk som stod for middagsmaten, mens hver deltaker selv måtte bære med seg tørrmaten.

”Natten forløp med spill og sang.” Følget ankom Hylen kl 02.00 i ”prektig måneskinn.” Da de nådde toppen av Hylsskaret, steg solen opp på andre siden av Suldalsvannet. Hele følget stanset opp og sang: ”Vår Gud han er så fast en borg.” Deretter ba de Fadervår og leste Trosbekjennelsen.

Følget ankom Våge ved Suldalsvatnet kl 06.00 om morgenen. Så dro alle videre med dampskip til Nesflaten kl 08.30. Her ventet 3 langkjerrer som fraktet proviant og utstyr videre. Klokka 19.00 ankom hele følget Røldal. Damene overnattet på gårder rundt om, mens herrene fylte opp hotellet.

Neste dag ankom selskapet Svandalsflona kl 13.00. Her inntok de middag og hvil.

Da flokken senere på dagen skulle passere Dyrskar, ble det utsatt for et stort snøras. Deltakerne måtte fly unna til begge sider for ikke å bli tatt av raset. Alle fikk et svare strev med å brøyte vei videre for hestetransporten som fulgte følget.

På Haukliseter ble damene innkvartert på et stabbur, mens herrene igjen fylte opp hotellet.

Før reisefølget kom til Haukelidseter, organiserte de 111 seg slik at korpset gikk først og spilte feiende marsjer, så kom koret og resten av følget med vaiende flagg og faner.

Tyske, franske og engelske turister, som da oppholdt seg på Haukliseter, ble så begeistret for opptoget og musikken at de begynte å danse på setervollen.

Men da stoppet dirigenten øyeblikkelig musikken.

Dans skulle de ikke ha noe av.

Allerede i sju-tiden søndag morgen begynte de første gjestene fra Telemark å ankomme. Unge og gamle fra Vinje, Vågsli, Grungedal og Skien hadde tatt turen til fjells for å møte Ynglingene fra Stavanger. Flere hundre var samlet under fellesgudstjenesten. Etter gudstjenesten var det taler, hilsener og foredrag. Etter middag samlet alle seg til leker, sang og musikk og felles fotografering.

Under musikk, sang og hurrarop forlot Ynglingene Haukeliseter og dro samme vei tilbake til Stavanger

Tenk deg kvinnene i side skjørt, bluser med puffermer og vidbremmede hatter og mannfolkene i knebukser, vindjakker, hatter eller sixpenceluer. Det må ha vært et syn. Byfolk på den tiden var ikke vant til å ferdes i fjellet.

Sportsutstyr var ikke aktuelt den gang. 

5 dager senere kom hele flokken tilbake Stavanger, med en halv times avvik etter planen, uten et eneste uhell!

Turen kom på kr 5.- pr deltaker inkludert 5 middager.

De fleste langturene til Ynglingen tok slutt da landstedet Vier ble tatt i bruk i 1930. ( Se eget hefte om Vier.)

Festene i Ynglingen

Mange eldre i Stavanger husker gjerne Ynglingens hus (Duehuset, som noen kalte det) i Asylgaten der Bøndenes Hus ligger i dag. Slik de fleste husker huset, ble det innviet til foreningens 25 års jubileum i 1893. Under innvielsen, fortelles det, var det nærmere 700 personer til stede. En kan undres på hvor alle fikk plass. En kantate, med tekst av dikterpresten Jonas Dahl, ble fremført til musikk komponert for anledningen av domorganist Olaf Paulus.

Ynglingen har lange tradisjoner for å arrangere fester.

Allerede i slutten av 1890 årene begynte man å arrangere fester på julaften for unge læregutter som ikke kunne dra hjem i julen.

C.Henriksen skriver i sin bok ”Stavanger i svundne dage”:

”Det eneste sted, hvor der var litt tilstelning i anledning julen, var på Dues sal. Ynglingenforeningens lokale.”

Omtrent samtidig begynte man også å arrangere fester for gamle på 17.mai og i julen. 17.mai festene arrangeres enda.

Noen minnes sikkert enda Ynglingens fester i forbindelse med den årlige Aftenunderholdningsuken. På disse festene var det faste innslag av foreningens musikalske avdelinger. Kanskje flere husker skuespillene og tablåene som ble fremført med kostymer og kulisser med foreningens egne medlemmer som skuespillere. Særlig hadde foreningen suksess i 1934 da skuespillet ”Stavanger i Mortepumpens dage” ble fremført.

De årlige Aftenunderholdningene kom i stand i stedet for de årlige utlodningene. Disse var tiltak der en forsøkte nye måter  å skaffe penger til foreningen på.

I Ynglingen hadde foreningen stor festsal med scene (podium) og sceneteppe.

Forholdene lå derfor vel til rette for å skape fest i lokalet som kunne romme 300-400 mennesker.

Vi skal heller ikke glemme barnefestene i Bjergsted på Kristi Himmelfartsdag. Her kunne en samle flere tusen barn og voksne på deilige dager. Slike barnefester ble også arrangert i Byparken, på Gamlingen og på Kjelvene.

Virkelyst og oppfinnsomhet

Etter større arrangementer i Ynglingen spurte medlemmene seg ofte om det økonomiske utbyttet stod i forhold til de ressursene som ble satt inn. Som oftest konkluderte man med: ”Slike store og krevende tilstelninger skaffer utløsning for medlemmenes virkelyst og oppfinnsomhet.”

Det er som kjent ikke alt som kan omsettes i penger. Festene utløste kreative krefter blant medlemmene, de ble engasjert og lærte seg å samarbeide.

Det var stor stas da Ynglingen gikk til anskaffelse av en Laterna Magica sammen med Søndagsskoleforeningen. Med denne kunne en vise lysbilder på stor skjerm. Hensikten med apparatet var å ”myke opp” de tradisjonelle møteformene som en del yngre begynte å bli lei av.

Marinemaleren Bennetter som en tid holdt til i kirkeruinene på Sola. (Ruinkirken i dag.) Han fikk i oppdrag å male Ynglingens første fane. Fanen ble innviet med stor fest i Ynglingen. Musikkavdelingene fremførte en egen kantate med tekst av Jonas Dahl og med musikk av Olaf Paulus, skrevet for anledningen

Avdelingene

Utenom festene samlet Ynglingens medlemmer seg til faste øvinger i musikkavdelingene, mens de forskjellige avdelingene holdt sine møter for medlemmene i alle aldre. Gutter og jenter, kvinner og menn holdt gjerne møter hver for seg. De fleste møtene var gjerne tradisjonelle i formen med taler, andakter, foredrag, bibeltimer, håndskrevne aviser og referater.

Gjennom avisene førte de unge debatter på samme måte som dagens ungdom i dag benytter internett.

Omkring 1890 fikk foreningen sin første håndskrevne avis som ble kalt ”Ynglingen”. ”Bladets oppgave var å øve medlemmene i å uttrykke sine tanker kort og tydelig og at tilegne seg en flytende stil, samt at være et organ for dem der bedre kan uttrykke seg skriftlig enn muntlig,” het det i retningslinjene for avisen.

En tid hadde Ynglingen et eget samtalelag som hadde til hensikt å hjelpe de unge til å ta mer aktiv del i ”humane møter.”

Omkring 1914 dukket foredragslaget opp på ny i YAG. Formålet med dette var å øve medlemmene opp til å bli ”gode foredragsholdere og deltakere i ordskifter.” Hvert medlem måtte holde foredrag etter tur.” De beste foredragene ble senere holdt for hele avdelingen.

Også jentene fikk sitt eget foredragslag

Både Ynglingens mållag og avholdslag fikk imidlertid kort levetid.

Lenger eksisterte da Blomstermisjonen, en avdeling til besøk av gamle og syke.

Det var gjerne ikke så stor forskjell på de vanlige møtene i Ynglingen og i andre organisasjoner.

Verdenskrigen 1940 - 1945

Særlig under krigen, 1940-1945, samlet Ynglingen mange i alle aldre. Da kunne møtene i Gutteavdelingen  samle mellom 200 og 300 gutter i alderen 10-14 år hver fredag. Det er nesten utrolig å tenke på i dag: Den gang var byen totalt mørklagt på grunn av blendingsvedtektene. Og bussforbindelsene var elendige. Likevel kom det gutter i flokker fra alle bydelene og fra Tasta, Randaberg og Hinna til møtene.

Det er ufattelig i dag å forstå hvordan lederne den gang maktet å fange oppmerksomheten til så mange uten ved hjelp av høyttaleranlegg.

Kvinnene

Kvinnene startet sitt eget ”ynglingearbeid” som de kalte for KFUK (Kristelig Forening for Unge Kvinner), allerede i 1888 Foreningens første formann var for øvrig sogneprest og dikter Jonas Dahl. Kvinnene den gang kunne visst ikke tenke seg å være formenn i en forening. Men allerede da var det i realiteten en kvinne som ledet kvinnene i Ynglingen. Senere har det aldri vært aktuelt at kvinner velger menn som ledere for sine avdelinger. Disse kvinnene var altså ikke medlemmer av Ynglingeforeningen.

Inntil 1907 var det bare mannlige medlemmer i Ynglingen. Da man diskuterte om hvorvidt en skulle åpne for kvinnelige medlemmer var det ett viktig argument som talte for: ”Foreningen er simpelthen avhengig av kvinnene til bl.a. mange praktiske oppgaver. Dessuten vil det være mer hjemlig og hyggelig med kvinders nærværelse, og vi vil blive fri mange unoder,” ble det hevdet.

Og videre: ”Ka’ hjelpe det om me har gardinar for vinduer og dugar på bordene når me ikkje har kvinner te’ å hygga for oss?” ble det spurt.

I slutten av 1890-årene dukket det stadig opp forslag om at Ynglingen måtte åpne for kvinnelige medlemmer slik at en kunne bli en virkelig ungdomsforening.

Et forslag om å arrangere fester med damer ”falt med 90 mot 4 stemmer,” står det i et referat fra den tiden.

Et tidsskifte

Motstanden var stor inntil 1907 da det ble åpnet for kvinnelige medlemmer i Ynglingen. Foreningen forandret da navn til Stavanger Kristelige Ungdomsforening. Likevel ble foreningen fortsatt hetende Ynglingen på folkemunne.

Dette var resultat av et tidsskifte. Den gamle, pietistiske og strenge tidsalderen holdt på å dø ut. Omgangstonen blant de unge ble mer fri. De unge hadde lyst å komme sammen til fester og turer. Tiden var forbi da barna og de unge ville gå på religiøse møter sammen med foreldrene.

Ressurssterke kvinner meldte seg ut av foreningen

Etter den første verdenskrigen, i 1919, oppstod det en indre uenighet om organiseringen av foreningens arbeid. Denne førte til at en lite gruppe engasjerte og ressurssterke kvinner meldte seg ut av Ynglingen og dannet Stavanger KFUK. Disse holdt til i eget hus i Dronningens gate 12, det nåværende Telemuseet. Her fikk også KFUK-speiderne sine lokaler. Men i 1943 gikk denne KFUK-gruppen sammen med Ynglingen igjen.

Tenåringsjentene ville pynte seg, men...

I en periode hadde Ynglingen problemer med få unge tenåringsjenter til å fortsette i foreningen. Det ble påstått at dette til en viss grad skyldtes at unge jenter likte å kle seg fikst og stelle seg på håret, men at de følte det ikke var forenlig med Ynglingens kristne målsetting å være opptatt sitt utseende. Dette fikk Ungdomsforbundets formann til å uttale:

” Det religiøse trives like godt under et kortklippet hår som under fletter.”

Den gang var det visst sjingel, bob og cutting som var tidens hårmoter.

Likestilling mellom kjønnene

Etter den første verdenskrigen i 1918 mistet Ynglingen mange kjekke ungdommer som døde under Spanskesyken.

Siden kvinnene kom med i Ynglingen i 1907, har det vært praktisert likestilling mellom kjønnene i foreningen. Formelt har dette kommet til uttrykk ved at foreningens hovedstyre og komiteer med interesser for både kvinner og menn, skulle ha like mange medlemmer av hvert kjønn.

I virkeligheten har jo en del av Ynglingens arbeid foregått i egne avdelinger for kvinner og menn, gutter og jenter. Dette har vært en ordning som særlig har betydd mye for kvinnene.  Gjennom avdelingene for kvinner og jenter har foreningen fått ressurssterke, selvstendige medlemmer med mot og styrke til å hevde sine meninger overfor mennene. Det er i denne forbindelse interessant å tenke på at norske kvinner fikk alminnelig stemmerett først i 1913. 

 

4. Madlaveien 24. 1954 – 1984

Tidsmessige lokaler

Ynglingen var på mange måter heldig som fikk anledning til å flytte fra Asylgaten til Madlaveien. Når dette lot seg gjøre, så skyldtes det at byplanmyndighetene hadde ønsker om å legge til rette for et stort Bøndenes hus i det kvartalet der Ynglingen  holdt til. Etter en del forhandlinger førte det til at Ynglingen fikk overta Dreyereiendommen på Madlaveien 24. Egentlig skulle den gamle bygningen flyttes, men i virkeligheten førte flyttingen til at Ynglingen fikk et tilnærmet nytt hus uten at dette førte til ekstra utgifter for foreningen. I tillegg til de nye lokalene fikk foreningen også overta den gamle herskapsvillaen til familien Dreyer.

På Madlaveien åpnet det seg nye muligheter for Ynglingens virksomhet.

Nå hadde speiderne fått både troppslokale og en rekke patruljerom. I Wågehuset (Dreyer-villaen) fikk en plass til Soldathjem, Stikk-innom-rom og Snack-bar. Det uformelle arbeidet fikk bedre muligheter og økte i omfang. Men det ble etter hvert lite igjen av de gamle avdelingene fra Asylgt. Imidlertid dukket de nye ungdomsklubbene opp med en annen karakter enn de gamle møteformene.

I 1960 stod Ynglingen som arrangør av landets første tenåringstreff i Madlaleiren med omkring 1000 deltakere fra hele landet. Slike treff arrangeres fremdeles hvert fjerde år med enda flere deltakere enn den gang.

Vi var på vei inn i en ny, kristen ungdomskultur.

Ten Sing

Nå dukket Ten-Sing-bevegelsen opp med en rekke kor over hele landet. Ynglingen fikk sitt Sky-Sing-kor omtrent da foreningen feiret sitt 100 års jubileum. Sky-Sing samlet sangglade tenåringer fra hele byen. Dette var ungdom i en alder som Ynglingen gjerne ville nå.

I Sky-Sing fikk de unge ikke bare synge. De fikk være med å opptre med dans, med friske bevegelser, med dramtatiseringer av det kristne budskapet og de fikk musikalske solo-opptredener.

Det ble dannet et eget orkester i tilknytning til Sky-Sing, som ble kalt St.Georges. Orkesteret hadde en helt annen besetning enn det en tidligere hadde vært vant med i Ynglingen. Her var det rytmegitarer, slagverk, trommer og trompeter. Og orkesteret benyttet tekniske hjelpemidler til å forsterke og mikse lyden. Det hendte de unge spilte slik at musikken oversteg smertegrensen for enkelte.

Flere dyktige, unge musikere fikk plass i orkesteret og har senere blitt kjent over hele landet.(F. eks Sigvart Dagsland og Håkon Berge)

Alt dette nye, tekniske utstyret krevde unge som behersket teknikken. De måtte vite forskjell på svakstrøm og sterkstrøm. Det oppstod derfor en hel stab av unge teknikere som tok seg av alt som hadde med lyd og lys å gjøre. Teknikerne fikk seg egne verksteder i Ynglingen der de kunne vedlikeholde og trimme det kostbare utstyret. Teknikerne jobbet til alle døgnets tider, ble det påstått. Etter hvert krevde det tekniske utstyret så mye strøm at det var ikke tilstrekkelig å sette et støpsel i nærmeste stikkontakt. Nei, en måtte som regel koble seg rett til hovedinntaket i lokalet og strekke tykke kabler langt fram til scenen der de unge skulle opptre.

Enkelte eldre Ynglinger ble skremt av tensing-konseptet. De var glade for alle de unge som fant seg til rette i foreningen. ”Men får de unge tak i foreningens kristne budskap?” ble det spurt. Dette er et spørsmål som skeptiske medlemmer, og andre, har stilt gjennom det meste av foreningens historie.

Imidlertid stolte de fleste på at den nye lederen og ungdompresten, Sindre Eide, skulle makte å skape den rette balansen mellom lødig underholdning og kristen tro.

Enkelte hadde nok også i tankene noe som biskop Birkeli uttalte i et intervju med Alle Kvinner i april 1968:

”Tenåringene er barn av sin tid, de fører et friere språk enn foreldrene gjorde, de vil ha rytmer og utfolde seg, og de har et åpnere forhold til det annet kjønn enn hva som var vanlig bare for noen år siden. Kan det være at man i det kristelige ungdomsarbeidet nekter å akseptere denne utviklingen?” spurte biskopen.

Sky-Sing arrangerte egne gudstjenester for ungdom både i Atlantic Hall og Giskehallen. De fleste husker gjerne de mange, fullsatte, ungdomsgudstjenestene som Sky-Sing arrangerte i St. Petrikirken med sang, dans og rytmer.

I byens aviser var det flere innlegg på den tiden om pop-musikk i gudstjenestene. I et innlegg ble det påstått at ”pop i kirken er uhederlig.”

I forbindelse med Ynglingens 100 års jubileum uttalte biskop Birkeli til Stavanger Aftenblad:

”Ynglingens form har bestått sin prøve.”

KFUM-kameratene

I begynnelsen av 1960 ble KFUM-kameratene stiftet. KFUM-kameratene i Oslos hadde da eksistert i mange år. Ynglingens lokaler på Madlaveien lå jo nær treningsområdet på Kiellandsmyra som KFUM-kameratene fikk benytte. Dessuten lå Ynglingen nær både Mosvannet og Vålandsområdet som egnet som ypperlig til trening og mosjon. Ulempen var imidlertid at verken kommunen eller Ynglingen kunne tilby de unge idrettsutøverne skikkelige sanitæranlegg i tilnytning til treningen. Det endte da med at en gruppe eldre KFUM-ere påtok seg å innrede dusjanlegg i kjelleren på Wågehuset. Dessuten drev Ynglingen innendørstrening på flere skoler i byen. Det var rift om å få benytte skolenes gymnastikksaler slik at Ynglingen ikke på langt nær fikk dekket sitt behov for innendørstrening.

Speiderne

En må vel kunne si at speiderarbeidet har stått sterkt i Ynglingens arbeid etter den andre verdenskrigen. Dette kan en  takke dyktige og stabile ledere for. De har vært flinke til å organisere og aktivisere barna og de unge. Dessuten har speiderne alltid vært flinke til å utvikle nye ledere slik at det har vært god kontinuitet i arbeidet.

Selv om KFUK-speiderne og KFUM-speiderne har vært tilsluttet hver sine landsforbund, så har ikke dette skillet hatt noen betydning for speidernes forhold til Ynglingen. I årene fra 1923 fram til 1943 var KFUK-speiderne tilsluttet Stavanger KFUK. I denne perioden var Stavanger KFUK ikke tilsluttet Ynglingen. Fram til Ynglingen flyttet til de nye lokalene på Madlaveien holdt KFUK-speiderne til i KFUK-lokalene i Dronningens gate 12. Men da Ynglingen flyttet til Madlaveien, fikk speiderne nye lokaler her tilpasset både patrulje-virksomhet og troppsvirksomhet.

Speiderarbeidet for KFUM-gutter kom ikke i gang før omkring 1946.

Det er en vanlig oppfatning at de som har vært med i speideren, har gått i en ”god skole.” Speiderarbeidet stiller medlemmene overfor helt spesielle utfordringer siden så mange av aktivitetene foregår ute i naturen. Å instruere og lede barn og unge ute krever helt spesielle lederegenskaper.

Et særtrekk ved speiderarbeidet er formidlingen av kunnskaper gjennom teori og praksis. Og det er interessant å erfare hvordan den offentlige skolen de siste årene har tatt opp stadig flere aktiviteter som tidligere for en stor del bare ble formidlet til barn og unge gjennom speideren. En kan tenke på områder som naturvett, helse, miljø og sikkerhet, uteskole, friluftsliv, førstehjelp og samarbeid i små grupper. De fleste utfordringene i speideren krever nemlig at de må løses gjennom samarbeid.

Speiderne har vært en integrert del av Ynglingens kristne arbeid for barn og unge.

Det er viktig å peke på verdien av at jentespeiderne har drevet for seg selv helt opp til vår tid. Dette har betydd mye i oppdragelsen til likestilling. Jentene har måttet klare seg selv uten å måtte be om guttehjelp når de har møtt utfordringer av ulik art.

 

5. Lassa 1984

Ynglingen midt i trafikken

Det viste seg etterhvert at også Ynglingens lokaler på Madlaveien begynte å bli lite egnet for Ynglingens fremtidige arbeid. For det første kom planene for Motorveien og viste at Ynglingen ville bli liggende nær et av byens mest viktige trafikknutepunkt. Mange mente at det i fremtiden ville være uansvarlig å samle barn og unge på et slikt sted. Dessuten antok man at barn og unge i fremtiden ville få et enda større  behov for fysisk utfoldelse enn det en kunne tilfredsstille i lokalene på Madlaveien. I tillegg anså en det for rimelig at KFUM-kameratenes virksomhet ville øke i omfang. ”Ynglingen bør flytte til Lassa,” var konklusjonen på en utredning om Ynglingens fremtidige virksomhet.

På Lassa var kommunen i ferd med å anlegge et svært idrettsområde med over ti fotballbaner.

Under foreningens 100 års jubileum fikk Ynglingen gratis tomt på Lassa av Stavanger kommune.

Nye muligheter åpnet seg igjen for foreningen.

Nye Ynglingen

I de nye lokalene på Lassa fikk en nye og gode rom for tradisjonell møtevirksomhet, og speiderne fikk bedre lokaler. Her fikk KFUM-kameratene tidsmessige garderober og gode treningsforhold med en rekke fotballbaner rett utenfor foreningens lokaler.

Og – en fikk robuste lokaler for åpen virksomhet med diskotek, støyende musikk, biljard og underholdning for ungdom i et rusfritt miljø i regi av ungdomsklubben Roger.

Det har vært interessant å registrere at  virksomheten blant de unge har funnet sin form i idrett, speiderarbeid og åpen virksomhet mens de godt voksne har fortsatt i mer tradisjonelle former som i KFUK-gruppen og Kristent Kvinneforum.

En ny og interessant gruppe for gutter og jenter som går på grunnskolens barnetrinn er Kunst og kulturverkstedet.

Her får medlemmene tegne, male og lære om kunst.

Foreningen har tre internasjonale Y’s Men grupper, dvs. tjenestegrupper for KFUK-KFUM. Klubbene minner om det arbeidet som Lions driver. Seniorynglingen har vokst til en stor gruppe menn som samles hver fjortende dag til foredrag, kaffe og drøs. Gruppen har over 300 navn på sine postlister. Her er ikke medlemsskap. Blant de mange som kommer på møtene, finner en rekke menn fra andre organisasjoner og menigheter i byen og distriktet. Her er ingen påtrengende forkynnelse, men ”Guds ord skal alltid nevnes,” heter det i retningslinjene. Blant de som møter fram, finner vi også mange som tidligere, i ung alder, var med i eller annen gruppe i Ynglingen. Det er interessant å merke den store oppslutningen Seniorynglingen har fått om sine førjulsfester de senere årene. Her samles nærmere 300 eldre kvinner og menn i Ymnglingehallen til fest.

Ynglingehallen

Selv om mange mente at Ynglingene hadde fått ypperlige treningsmuligheter på Lassa, så viste det seg snart et stort behov for egen idrettshall slik at en kunne trene inne om vinteren og arrangere større turneringer. KFUM-kameratene hadde utvidet sin virksomhet fra ren fotballgruppe til også å omfatte volleyball og håndball. Heldigvis var det satt av tomt til fremtidig idrettshall på Lassa. 14 år etter innvielsen av nybygget på Lassa, kunne foreningen innvie en stor idrettshall på 2000 kvadratmeter. Nå kunne en samle KFUM-kameratenes mange avdelinger til trening i eget bygg fremfor å være spredt rundt om i skolenes kroppsøvingssaler.

Ynglingehallen har mobil scene slik at en kan samle om lag 1000 mennesker ved større arrangementer for unge og eldre.

En ny virksomhet har funnet sin plass i den nye hallen:

Barn  fra 0-6 år, med foreldre, kommer sammen en gang i uken i den svære Ynglingehallen. Her får de boltre seg i  fri lek med baller og leker og en felles samlingsstund. Dette er et åpent tilbud til alle og er et tiltak med stor suksess. Foreldre som har få kjente i byen, har funnet sin plass her og er blitt kjent med mange nye barn og foreldre.

I hallen arrangerer Ynglingen byens største loppemarked til inntekt for foreningen, og ungdomsklubben Roger arrangerer store konserter her med musikk som de unge setter pris på.

Nye Ynglingen 2010

Ynglingen har igjen bygget nye lokaler. Nå møtes idretten og foreningens andre aktiviteter i en stor og trivelig felles vestibyle som fungerer som et møtested for alle brukerne i foreningen. Her kan alle slå seg ned, sitte å prate med muligheter til å kjøpe forfriskninger eller en liten varmrett.

Rehabiliteringen har kostet 30 millioner kroner. Midlene har en skaffet ved et nært samarbeid med Stavanger kommune som leier lokaler til Lassamyra barnehage og Lassa skoles SFO.

De nye lokalene ble innviet den 12.09.2010. Nå kan foreningen drive virksomheten i tre etasjer i møtelokaler, musikkrom, festsal, grupperom og kapell.

Målet er at Ynglingen skal være en universell forening for barn, unge og voksne uten altfor påtrengende kristen påvirkning. Ved innvielsen teller foreningen rundt 1000 medlemmer.

Dansen

Dansen var lenge kontroversiell i Ynglingen. Vi husker dirigenten som stanset musikken da utenlandske turister begynte å danse da Ynglingen toget inn på Haukelidseter i 1896. Turer, lek og idrett har fra Ynglingens første tider vært godtatt som viktig ungdomsutfoldelse. Polonese har vært akseptert til bruk både inne og ute.

Kanskje dansen har vært de siste rester av pietismen i Ynglingen? Jeg tenker på gamle Pontoppidan som svarer slik på spørsmålet: ”Hva ere ugudelige geberder?  ”Ugudelige Geberder er såsom Hoppen, Springen, Dansen og  - lettferdig Kyssen.”

Ynglingen har aldri stemplet dans som synd. En har vel heller ment at ”Dansen ikke er et egnet middel i kristent ungdomsarbeid,” slik det stod i en overskrift i Stavanger Aftenblad i 1970. (Intervju med Leif Isachsen, gen.sekr. i Norges KFUK-KFUM.)

Omkring 1950 hadde jeg et innlegg i Ynglingens månedsblad der jeg hevdet at dans burde kunne praktiseres også i Ynglingen så lenge man i utlandet benyttet dans i YMCA og mange amerikanske menigheter. Jeg ble bedt om trekke innlegget tilbake. Men det ble det ikke noe av. Av en Yngling fikk jeg høre at jeg nok ville komme til å endre mening når jeg bare ble eldre.

Med Sky-Sing begynte mange å få et annet forhold til dansen. Nå stod sangerne fram og markerte rytmer med armer og kroppsbevegelser. Sky-Sing fikk egne dansegrupper som mimet det kristne budskapet både i Ynglingen, Petrikirken og i andre kirker og forsamlingshus.

Under en stor internasjonal misjonskonferanse på Solborg Folkehøgskole for en del år siden opptrådte Sky-Sing med feiende rytmer. En gruppe afrikanske prester og lekfolk ble så  begeistret at de gikk bak i salen og danset i takt med sangen og musikken.

En rekke unge, kristne ledere har lært seg folkedans mens de gikk på lærerskolen. Dette var erfaringer som de gjerne kunne  tenke seg å bruke i ungdomsarbeidet. Dessuten er dans kommet med på undervisningsplanene for grunnskolen slik at mange barn og unge etter hvert har lært seg å danse.

Ynglingen og Norges KFUK-KFUM innførte derfor begrepet folkeleik uten at det tydelig kom fram hva en la i begrepet. Folkeleik ble antagelig funnet opp for å unngå ordet ”dans.” Da håpet man på ro i egne rekker og mindre kritikk utenfra.

Så lenge Ynglingen holdt til på Madlaveien ble det ikke danset i lokalene. Men da foreningen satte i gang rusfrie lørdags-arrangementer på De Røde Sjøhus, ble det danset.

Med Ynglingens egne ungdomslokaler på Lassa med diskotek om lørdagene kom dansen med som en del av underholdnings-tilbudet uten større debatt.

I den senere tiden har jeg registrert at også andre kristne organisasjoner har dans med på programmene. Jeg har merket meg at det danses på bedehuset på Varhaug, at det nevnes dans i nytt bedehus som skal bygges på Soma og at søndagsskolen snakker om dans i en eller annen form.

Jeg tror at mange unge kristne i dag har et annet forhold til dans enn vår generasjon. Skjønt jeg leste i en uttalelse i Stavanger Aftenblad i 2001 fra en representant fra Misjonssambandet der han uttaler: ”Dans skjer i miljøer hvor det blir overfokusert på alkohol og forholdet til det annet kjønn.”

Det spørs da om det er Ynglingen som er utenfor bedehusmiljøet eller om det etter hvert er andre som setter seg utenfor den nye tids bedehusmiljøer?

 

6. Leirvirksomhet

Den første sommerleiren

Så tidlig som i 1913 arrangerte Ynglingen sin første sommerleir for unge gutter på Stein i Høgsfjorden.

Etter denne tiden økte stadig behovet for et eget landsted der en kunne drive med utstrakt leirvirksomhet i egne lokaler.

I 1930 fikk foreningen sine ønsker oppfylt. Da ble landstedet Vier i Høgsfjorden kjøpt. Dette var en gammel husmannsplass med 12 mål dyrket mark og 160 mål utmark. Prisen den gang var på 6800 kroner.

Med anskaffelsen av leirstedet begynte en ny epoke i foreningens historie. Dette kjøpet fikk positive følger for hele foreningsvirksomheten. Nå kunne en holde arbeidet i gang på Vier  med en rekke leirer om sommeren og i helgene utenom sommerferiene.

Mange var skeptiske

Det var nok en del skepsis blant mange i andre organisasjoner om leirvirksomheten på Vier var en rett, kristelig måte å drive barne- og ungdomsarbeid på. Blant annet gikk det rykter om at det ble sparket fotball på Vier om søndagene.

Ingen har i dag oversikt over hva Vier har betydd for foreningens barn og unge. Men en rekke positive tilbakemeldinger gjennom alle år peker mot at Vier har vært et viktig redskap i Ynglingens kristne arbeid.

Gjennom årene har en måttet både bygge om og bygge på og foreta rehabilitering av husene på Vier. Myndighetenes krav til helse, miljø og sikkerhet har blitt strengere med årene.

Senest sommeren 2003 ble et helt nytt sovehus tatt i bruk.

Under krigen

Under krigen arrangerte Ynglingen leirer for barn og unge gjennom hele sommerferien. Så stor leirvirksomhet er det ikke lenger nå. Men stadig arrangeres det speiderleirer, fotballeirer og leirer for barn i alderen 7- 10 år. De fleste helger om våren og høsten er opptatt av week-end opphold i foreningens regi.

Om barna og de unge har fått rike muligheter til fysisk utfoldelse under oppholdene på Vier, så har alltid det kristne budskapet kommet tydelig fram gjennom andakter og bibeltimer ved peisen og ved leirbålet.

Per Inge Torkelsen

Per Inge Torkelsen har skrevet om hvordan han opplevde å være på Vier:

”I 1969 traff eg ein som va aktive i Ynglingen, den kristelige ungdomsorganisasjonen. Eg sa at eg va vanvittigt gode te å trylla, at kunstnarnavnet mitt va Monsieur M, og at eg gjerna konne opptre i Ynglingen viss de betalte meg godt nok.

De engasjerte meg. Det va ikkje i Ynglingen i Stavanger, men på Ynglingen si sommarhytta på Vier ein lørdagskveld. Eg måtte ha med meg sovepåse og ligga øve te syndag. Eg sko sidda på med presten fram og tebagers, og få et gedigent honorar på 20 kroner. Kjempejobb. To dagar med salmesang, andaktar, selskapsleger og tur i skog og mark, - pluss forestillingen min på lørdagskvelden. Det må ha vore ein suksess, for eg fekk flerne jobbar i andre kristelige lag og foreningar. Ryktet spredde seg, og eg begynde å få sjøltillid.”

 

7. Etterord

Vi lar to biskoper få siste ordet:.

Biskop Fridtjof Birkeli uttalte til Stavanger Aftenblad i forbindelse med foreningens 100 års jubileum:

”Dette er landets første kristelige ungdomsforening. Den har vært en banebryter for ungdomsarbeidet over hele landet, samtidig som den har vært en uvurderlig åndelig verdi for hele Stavanger bysamfunn.

Gjennom alle disse årene har foreningen bevist at den har maktet å bringe et kristent budskap til de unge.

Foreningen har bestått sin prøve.”

Biskop Baasland skriver i sin bok Korsfylket:

”Ynglingen har like til i dag hatt en betydning som knapt kan overvurderes.”

 

8. Litteratur

  • Arneson, Johannes - 100 år og minnest så mangt - Noregs Boklag 1964
  • Birkeli, Fridtjof - Intervju med Alle Kvinner - April 1968.
  • Baasland, Ernst - Korsfylket - Mosaikk forlag 2003.
  • Henriksen, C - Stavanger i svundne dage - Dreyer bok Stav. 1975
  • Jacobsen, Svend – Stavanger Ynglingeforening og Stavanger kristelige Ungdomsforening gjennom 50 år. 1868-1918 – Dreyer Stavanger 1918.
  • Magelsen, Sverre - Saken er. Triangelforlaget 1958.
  • Stavanger Kristelige Ungdomsforenings Jubileumsskrift Stavanger 1944 - Eget forlag.
  • Stavnem, T - Opptegnelser vedkommende Stavanger Fortid - Dreyer 1906
  • Stavanger Aftenblad 1993 -1994 om gatenavn i Stavanger
  • Ynglingen, Månedsbladet - Diverse artikler.
  • Ynglingen 100 år, 1868- 1968 - Eget forlag - Artikler av Liv Lunde og August Bolstad.
  • Ynglingens nettsider - www.ynglingen.no

 

Vedlegg 1 - Ynglinger som har fått gatenavn oppkalt etter seg

Følgende personer med tilknytning til Ynglingen har fått gatenavn oppkalt etter seg i Stavanger.

1. Adjunkt Hauglands gate

Adjunkt S.A.Haugland, 1850-1902, var lærer på Kongsgård skole i matematikk og naturfag. Han var glad i sang og musikk, skrev dikt og sanger, bl.a. ”Ryggjafylkets fjell og dype fjord” med melodi komponert av Olaf Paulus. Adjunkt Haugland var en ivrig geolog og glad i naturen.

I Ynglingens jubileumsskrift fra 1868-1943, leser vi:

”Der var en flokk innen foreningen som helst ville gjøre sammenkomstene til alminnelige oppbyggelsesmøter, og som med mistanke så på den rent humane side av arbeidet. Et  foredrag som adjunkt S. A. Haugland holdt, fremskyndet krisen. Haugland trodde det kunne være av interesse for medlemmene å få høre om hva man ved gravninger hadde funnet i jorden. Og så holdt han foredrag om de forskjellige jordlag og hva de inneholdt. Dette var det flere som ikke tålte. De mente at slike anskuelser som de her fikk høre, ikke stemte med Bibelen. Og når foreningen kunne tåle at sådanne foredrag ble holdt, kunne de ikke lenger bli stående. Flere meldte seg derfor ut.”

2. Anders Bærheims gate

Bestyrer Anders Bærheim var en kjent lokalhistoriker i Stavanger, og har skrevet en rekke artikler om byens historie. Han var ikke aktivt medlem av Ynglingen. Men i Ynglingens  75 år jubileumsskrift, 1868-1943 har han flere artikler der han skriver om Stavanger i Ynglingens første år. Anders Bærheim var både medarbeider og billedredaktør av jubileumsskriftet.

Anders Bærheim var også medlem av komiteen som skulle ivareta Ynglingens interesser med hensyn til regulering av eiendommen i forbindelse med Rogaland fellessalgs planer om et nybygg i sentrum. Han var i en årrekke ansatt ved Dreyers trykkeri og hadde bla. ansvar for den årlige utgivelsen av Dreyer-kalenderen.

3. Cecilie Tvedts gate

Cecilie Tvedt, 1883-1979, var i alle år nær knyttet til Ynglingen. Hun var en ekte KFUK’er og representerte KFUK på to verdenskongresser. Hun ble gjerne omtalt som foreningens Grand Old Lady. Cecilie Tvedt var den som uten sammenligning, hadde lengst funksjonstid som styremedlem i Ynglingen. Hun var leder av Stavanger Hvite Kors da denne foreningen gikk inn i Ynglingen i 1907 da foreningen åpnet for kvinnelige medlemmer og fikk navnet Stavanger Kristelige Ungdomsforening. Cecilie Tvedt var en dyktig foredragsholder og flink til å holde bibeltimer. Hun talte med styrke kvinnenes sak i foreningen og var til sine tider fryktet av foreningens mannlige medlemmer når viktige saker i foreningen ble debattert. Cecilie Tvedt var sentral i arbeidet med kjøpet av Vier og var med på befaringen da landstedet ble ”oppdaget.”

Under Ynglingens 75 årsfest i Asylgaten i 1943 ble det avduket et bilde Cecilie Tvedt i festsalen, som takk for hennes mangeårige innsats for foreningen. Cecilie Tvedt var den første kvinnen som satt i bystyret for Venstre. Her satt hun i 25 år. Hun var dessuten medlem av Formannskapet i 15 år. I sitt yrke var hun tilsynskvinne for Rikstrygdeverket i Stavanger.

4. Dues vei

Stephan Due, 1806 - 1892 var dansk. Han kom til Stavanger som forstander for Brødremenigheten. Due var med og stiftet landets første søndagsskole i Stavanger. Her drev han også en privatskole. Forstander Due var også med å starte den første israelsmisjons-foreningen i landet, og han var med i styret i Det Norske Misjonsselskap. I 1865 kjøpte han et gårdsbruk på Stokka og flyttet dit. Huset hans står enda på samme sted i Dues vei. Etter en vanskelig økonomisk periode fikk Ynglingeforeningen leie lokaler hos Brødremenigheten i Asylgaten 6. Due var med i forstanderskapet for den første Ynglingeforeningen som ble stiftet i Stavanger i 1868. Det var en æresbevisning å få sitte i Ynglingens forstanderskap.

Due hjalp foreningen da den var blitt uten møtelokale. Da fikk Ynglingen et rom i Brødremenighetens hus i Asylgaten 6. Senere ønsket Ynglingen å kjøpe Brødremenighetens hus, men manglet penger til toppfinansiering. Da ga Stephan Due foreningen det beløp som var nødvendig for å kunne overta eiendommen. Slik fikk Ynglingen sine første foreningslokaler i Asylgaten. ”Hans navn skal derfor, og for all velvilje både før og siden, minnes med takk og ære,” heter det i Ynglingens jubileumsskrift. I dag er Dues navn knyttet til et av Ynglingens møtelokaler på Lassa.

I Gunnar Skadbergs bok: Alexander Kielland – i slekt med hele byen finner vi:

Stephan Due som kom til Stavanger fra Christiansfeld, Sør Jylland i 1838. Han skulle være huslærer for Fogd Schiøtz barn og skulle lede oppbyggelsesforsamlingen til Brødrevennene. I 1842 avløste han forstander Peter Lorentzen i Brødremenigheten.

Peter Lorentzen betydde så mye for fru Hærem at hun kalte en sønn opp etter ham. Han fikk navnet Peter Lorentzen Hærem.

Peter Lorentzen fikk et nært forhold til fru Hærem som da var enke og eneforsørger for 7 mindreårige barn.

Peter Hærem fikk gratis opplæring på privatskolen til Stephan Due som da holdt til i Duesalen.

Flere unge stavangergutter fikk opplæring ved Brødrevennenes skole i Christiansfeld i 1840 årene. Stephan Due bodde i 1. etasje i Duehuset i Asylgt før han kjøpte gården på Stokka.

Due var født i Kolding i 1805 og kom til Stavanger i 1842. Fra 1865 til sin død i 1892 bodde Due på sin gård på Stokka.

Han var gift tre ganger.

Due var med på å stifte Stavanger Søndagsskoleforening og Det Norske Misjonsselskap

5. Jonas Dahls plass

Presten Jonas Dahl, 1849 - 1919, ”var en glad sjel, trygg i forvisningen om at alt er godt.” Dahl var en livlig, glad og elskverdig mann - og han var en litterær begavelse. Han skrev både noveller og salmer. I gamle Landstads reviderte salmebok finner vi 23 salmer forfattet av Jonas Dahl. I Norsk Salmebok har tre av salmene hans fått plass. Mest kjent er gjerne julesalmen ”Nå vandrer fra hver en verdenskrok.” Jonas Dahl satte dype spor etter seg i Ynglingen den tiden han var prest både i Domkirken og St.Petri kirke. Da Ynglingen feirte sitt 25 års jubileum i 1893, skrev Jonas Dahl en kantate som ble fremført av Ynglingens orkester med musikk av Olaf Paulus. Og da Ynglingen innvidde sin nye fane i 1888, skrev også Jonas Dahl en kantate. Han ble valgt til formann da Stavanger KFUK ble stiftet, med bare kvinnelige medlemmer!

Under Ynglingens utfordrende tur til Haukelidseter i 1896 var Jonas Dahl med som taler, muntrasjonsråd og kåsør.

Den glade presten var en ivrig  ”heiatraver” som også satte spor etter seg i Stavanger Turistforening der han ble

æresmedlem. Han skrev bl.a. sangen Med røtter i Ryfylkes brattlendte jord og skrev diktet Vestanvær.

Jonas Dahl var barndomsvenn av Alexander Kielland og han talte i Domkirken da Kielland ble begravet i 1906.

6. Lars Dahles vei

Lars Dahle, 1843 – 1925, regnes som en av ”høvdingene” i Det Norske Misjonsselskaps historie både som misjonær og som generalsekretær. Men han var også engasjert i Ynglingens arbeid og var formann i årene 1889 til 1890.

7. Olaf Paulus vei

Olaf Paulus, 1859-1912, var organist i Domkirken og en sentral person i byens musikkliv. Han komponerte bla. melodien til ”Ryggjafylkets fjell og dype fjord” til tekst av adjunkt Haugland. Olaf Paulus’ navn knyttes til Ynglingen først og fremst gjennom sitt virke som dirigent. I forbindelse med Ynglingens 25 års jubileum komponerte han musikken til en kantate til tekst av Jonas Dahl. Han samarbeidet også med Jonas Dahl da disse to skrev tekst og musikk til en kantate ved innvielsen av Ynglingens fane i 1893. Ved fremføringen av denne kantaten dirigerte Olaf Paulus både Ynglingens kor og Ynglingens musikkorps. En tid var Olaf Paulus også dirigent for Stavangerorkesteret av KFUM i 1917.

8. Organist Svensens gate

Karl Svensen, 1859-1932, var organist i Domkirken i 43 år fra 1887-1930. Gjennom alle sine yrkesaktive år var han kordirigent og musikklærer i Stavanger. Han skrev også scenemusikk til en opera, og han skrev melodien til flere kjente sanger som: ”Gud signe Noregs land, ”Brøyte seg rydning” og ”Handi hans far min.”

Karl Svensen dirigerte Stavangerorkesteret av KFUM i årene 1901 til 1908.

9. Peter Hærems gate

Teologen Peter Lorentzen Hærem, 1840-1878 ble født i Stavanger. Han inspirerte sin bror, Rasmus, til å starte en ynglingeforening i Stavanger i 1868. Dette året hadde Peter vært i Tyskland og sett hvordan arbeidet i ynglingeforeningene ble drevet der.

Se ellers egen omtale av Peter Hærem i dette heftet.

10. Skipsbygger Hærems vei

Skipsbyggmester og skipskonstruktør Rasmus Hærem, 1834-1909, regnes som Ynglingens ”far” i Stavanger. Han tok initiativet til å stifte en egen ungdomsforening for unge menn i Stavanger etter ide fra broren, Peter Hærem.

Så lenge Rasmus Hærem levde, var han levende opptatt av Ynglingen. I motgangstider  var det han som inspirerte ynglingene til ikke å gi opp, og flere ganger måtte han støtte foreningen økonomisk slik at den skulle greie seg over vanskene. Hans visjon var: ”Det skal ikke undre meg om den dag ennu skal komme da disse døre skal sprenges fordi vi har for lite rom.”

Kilder:

Ynglingens 75 års jubileumsskift 1943

Stavanger Aftenblad – 1993-1994, små artikler på Bysiå

 

Vedlegg 2 - Historiske holdepunkter

 

1806 Stephan Due blir født i Danmark
1820 Omtrent på denne tiden oppstår Ynglingebevegelsen i Sveits, Tyskland og Amerika
1834 Rasmus Hærem blir født
1840

Omtrent på denne tiden oppstår Ynglingebevegelsen i England v/ George Williams

Peter Hærem blir født 29.august

1849 Alexander Kielland blir født
1855 Alexander Kielland begynner på Kongsgård skole
1860 Ynglingebevegelsen kommer til Norge v/ Peter Waage etter en studiereise til Paris og Berlin
1861 Peter Hærem, 21 år gammel, kommer hjem fra Tyskland
1865 Stephan Due kjøper gårdsbruk og flytter til Stokka
1866 St.Petri kirke blir innviet
1867

Peter Hærem begynner sitt arbeid blant læregutter i Kristiania v/ Pipervikens asyl.

A.Kielland går ut av Kongsgård/Stav. Katedralskole som student og drar til Kristiania for å studere.

1868

Peter Hærem drar på studiereise til Tyskland. Etterpå besøker han Stavanger. Samler en gruppe venner hjemme hos Rasmus i N. Strandagate. Ynglingen blir stiftet i kjøpmann Loss sitt hus i øvre Holmegt. Lover og vedtekter blir vedtatt. Ca 50 tilstede. Søndag 8.nov blir foreningen høytidelig innviet v/forstander Eckhoff

Dette var slutten på det store sildeeventyret i Stavanger, 1807-1870

Den store Landsregattaene i Stavanger. Bj. Bjørnson skrev ”Den norske sjømann”. Stavanger har 17000 innbyggere.

Stavanger søndagsskoleforening blir stiftet.

Presten Lars Oftedal kommer hjem fra Cardiff

1869 Krise og medlemssvikt delvis pga. adjunkt Haugland foredrag om hva man kan finne ved å studere forskjellig jordlag. Under et besøk oppmuntrer Peter Hæ. Foreningen til å fortsette. Da holdt man til i Hetlandsgt.
1870

Misjonselev Chr. Oftebro velges til Ynglingens første formann

Gjennom 10 år stor vekkelsestid i Stavanger

1871
  1. Kielland ferdig utdannet jurist. Kom tilbake til Stavanger. Kielland kjøpte Malde Teglverk
1872

Det går dårlig med foreningen pga. dårlig tilslutning. Styret ønsker å legge foreningen ned. Rasmus Hæ. Oppmuntrer medlemmene til å fortsette.

Han garanterer for utgifter til husleie.

1875 Ynglingen begynner å dra på turer innover Ryfylke og utover Jæren
1878 Peter Hærem dør, begraves fra Trefoldighetskirken på Vår Frelsers Gravlund. Kielland drar til Paris.
1880

De norske Ynglingeforeninger blir stiftet i Kristiania.

Kielland kommer tilbake fra Paris.

Garman & Worse kommer ut

1881

27.nov flytter Ynglingen inn i eget hus i Asylgt 6

Kielland gir ut Arbeidsfolk.

Kielland selger Malde Teglverk

Kielland flytter til København.

1882

Ynglingen får sitt eget musikkorps.

Kielland gir ut romanen Gift.

1883

Generalforsamling i Stavanger med 26 deltakere fra hele landet

Ynglingen setter i gang undervisning i norsk, tysk og engelsk for 40 elever. Biblioteket har registrert 1000 bind og et utlån på 3000 bind

1885

Ynglingens kvinneforening blir stiftet. Nå KFUK-ringen.

Stortinget behandler spørsmålet om diktergasje til Kielland, første gang.

1886 Stavanger Amts Ynglingeforeninger, kretsen, blir stiftet på et møte i Sandnes med prost Meyer som en av stifterne
1887 Ynglingen og Søndagsskoleforeningen går sammen om å kjøpe en Laterna Magica (Lysbildeapparat)
1888

17.mai ble Ynglingens nye fane avduket, malt av marinemaler Bennetter. Jonas Dahl forfattet en kantate til anledningen med musikk av Olaf Paulus

Stavanger KFUK blir stiftet for å arbeide for unge kvinner i Stavanger

1889

Fra nå av blir Ynglingens møter ledet av en valgt leder. Det blir innført håndskrevne aviser og møtereferater

Dette året dukket det første forslaget opp om å slå sammen Ynglingen og Unge Kvinners Kristelige Forening, UKKF

1892

Ynglingen stifter Hedningemisjonsforening

Stephan Due dør.

Kielland blir borgermester i Stavanger.

1893

26. februar. Foreningen innvier nybygget i tilknytning til det gamle Duehuset med 700 deltakere tilstede under innvielsesfesten

En flokk ungdommer i såkalte Vennelag stod stadig i opposisjon til foreningens styre. Nå besluttet styret å oppløse vennelagene

1895 Foreningen ansetter sin første fastlønnede sekretær, cand theol. Peter Hognestad, senere biskop i Bergen
1896

Ynglingen drar på 5 dagers tur til Haukeliseter via Hylen, Suldal, og Røldal, 28.juni til 3.juli.

Presten Gabriel Kielland er sekretær i Ynglingen

 1897 Foreningens trykte månedblad kommer ut for første gang
1898 Noen ungdommer stifter Stavangerorkesteret av KFUM
1901 Ynglingen begynner med barnefester i Bjergsted etter at Stavanger Hvite Bånd hadde holdt på noen år
1904 Forslaget om å gå sammen med U.K.K.F dukker opp på ny
1905 Det er stor vekkelsestid i Stavanger og Ynglingen
1906 Alexander Kielland dør.
1907 Den 24.02.07 vedtok generalforsamlingen at Ynglingen og UKKF skulle slås sammen. Foreningen tar navnet Stavanger kristelige ungdomsforening. Stavanger Hvite Bånd melder seg inn i Stavanger kristelige ungdomsforening
1909

Rasmus Hærem døde den 1.oktober

Dues vei får sitt navn.

1910

YAG blir stiftet 5. november

Foreningen leier Lyder Sagensmarka til friluftsaktiviteter som lek, spill, fotball, krokket ol.

1911 YAP blir stiftet 25. oktober, Ynglingen begynner med fester for gamle 17. mai
1913 Ynglingen arrangerer den første sommerleiren for gutter på Stein i Høgsfjorden
1915 Gutteavdelingen blir stiftet
1916 Vårskudd blir stiftet 29.mars
1918

10.november feirer foreningen sitt 50 års jubileum. Det ble tatt opp offer i byens kirker. Et jubileumsfond på 20.000 kroner blir opprettet

Ynglingen foretar en stor innsamling til trengende i Wien der nøden var stor etter verdenskrigen.

6 fulle jernbanevogner a 10 tonn ble sendt fra Ynglingen i Stavanger

1919 En flokk ressurssterke kvinner forlot Ynglingen og startet Stavanger KFUK
1922 Ynglingen starter med sjøspeiderkorps
1924 Stavanger KFUK kjøper hus i Dronningens gt 12
1925 Ynglingen arrangerer bokbinderkurs for sine medlemmer. Det blir stiftet et eget bokbinderlag
1927 Stavanger KFUM stifter egen avdeling for unge menn
1928 Foreningen vurderer å bygge egen gymnastikksal i Asylgt. Dette ble for dyrt. En var også på jakt etter egen idrettsplass. Det blir arrangert fektekurs i foreningen. Stavangerorkesteret av KFUM har nå symfonisk besetning
1930 Landstedet Vier blir kjøpt
1931

Foreningen arrangerer egne sportsgudstjenester i Madland

Den første YAP leiren arrangeres på Vier.

Vier blir høytidelig innviet den 7.juni

1934

Foreningens Aftenunderholdningsuke varte i 11 dager dette året. Suksess med fremføringen av tablået ”Stavanger i Mortepumpens Dage”

Jonas Dahls plass får sitt navn

Lars Dahles vei får sitt navn

Olaf Paulus vei får sitt navn

1940 Den 2. verdenskrigen bryter ut 9.april. En flokk medlemmer og ikke- medlemmer evakuerer til Vier
1942 De første Gutteavdelingsleirene blir arrangert på Vier, 6 leirer a 40 gutter på hver leir
1943 Ynglingen feirer sitt 75 års jubileum. Gir ut et eget jubileumsskrift. Dette året går Stavanger KFUK i Dronnings gt 12 sammen med Stavanger kristelige ungdomsforening, Ynglingen. Foreningen ansetter sin første kvinnelige sekretær, Ingeborg Figved Eriksen
1945 7. mai marsjerer en flokk syngende Ynglinger fra lekeplassen på Madlaveien nedover Kannik for å markere frigjøringen av Norge. Det ble etterhvert et stort tog. Foreningen markerte seg sterkt i Folketoget dette året
1951 Husmorgruppen blir stiftet
1953 Den første ulveflokken blir stiftet
1954

Det gamle hovedhuset på Vier blir revet. Et nytt og større bygg blir satt opp på samme tomt og med tilnærmet samme utseende

4.april innvier foreningen sine nye lokaler på Madlaveien 24

Foreningen begynner med mannsmøter

Cecilie Tvedts gt får sitt navn

Organist Svensens gate får sitt navn

Peter Hærems gt får sitt navn

1955 Soldatarbeidet finner sin form på Soldathjemmet i Waagehuset
1958 Landets første Y’s Men’s klubb chartres i foreningen
1960 Landets første tenåringstreff arrangeres i Madlaleiren med 2000 deltakere fra hele landet
1963 KFUM kameratene blir stiftet
1964 Treffen Snack åpnes i Waagehuset
1966 Det internasjonale YMCA arrangerer verdenkonferanse for ungdom i Madlaleiren med 800 deltakere fra hele verden
1967

Foreningen tar på seg oppgaven med å dele ut telefonkatalogen for første gang

Hovedstyret vedtar utbygging på Vier med nye soverom, sanitæranlegg, speiderloft, husfarbolig og grovkjøkken

1968

Ynglingen har dette året 4 KFUM speidertropper 4 ulveflokker med til sammen 233 medlemmer. KFUK speiderne har 7 speidertropper og 5 meiseflokker med til sammen 340 medlemmer.

Dette året startes de første Unge Voksne gruppene i foreningen

SKY Sing begynner sin virksomhet sammen med St.Georges Band

SKY-Sing sin første rytmegudstjeneste i St. Petri kirke

Adjunkt Hauglands gt får sitt navn

1970 Skipsbygger Hærems vei får sitt navn
1971 Anders Bærheims gt får sitt navn
1973 SKY-Sing arr. Feire Juli i St.Petri kirke for første gang
1979 Kapellet på Vier blir vigslet
1982 St.Svithun Y’s Men’s klubb blir chartret
1983 Første spastikk for nye Ynglingen på Lassa
1984 Ynglingen flytter til Lassa
1992 Lassa Y’s Men blir chartret som klubb både for kvinner og menn.
1993 Senior-Ynglingen starter den 13.03
1997 Ynglingens loppemarked, først i Festsalen og Duesalen. Fra 2003 i Ynglingehallen
1998 Ynglingehallen innvies
2003 Nytt sovehus innvies på Vier, 25.mai
? Ynglingens julemesse
? Barnas Hyggetime
? Ynglingens kunstsalg
? Fotballeirer på Vier
? Påskeleirer
2010 Ynglingen får nye lokaler med felles inngang for alle.

 

Vedlegg 3 - Ynglingens Gutteavdeling

Da jeg for første gang ble tatt opp som medlem av Ynglingen stod det følgende bak på medlemskortet mitt:

”Da du den 16. Oktober 1942 ble opptatt i Gutteavdelingen hilste lederen deg med disse ord fra Bibelen: ” Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.” Matt. 24.44. Dette var underskrevet av Magne Søndenå.

Under opptakelsen stod guttene i en halvsirkel på podiet i ”gamle” Ynglingen i Asylgata. Etter at vi hadde fått medlemskortet, fikk vi utlevert et lite stearinlys. Dette skulle vi tenne i ”det store lyset som skulle være bilde på Jesus Kristus.”

Etter at ”seremonien” var over, henvendte lederen seg til alle i salen og spurte: ”Er disse guttene riktig opptatt?” Alle svarte: ”Ja, de er.”

Under krigen

Under hele krigen kom mellom 250 og 300 gutter i alderen 10-14 år sammen til møter i Ynglingen i Asylgaten i Stavanger.

Det er ikke få av byens eldre menn som en gang i sin oppvekst har vært med i Ynglingens Gutteavdeling.

Kanskje dette kan være noe av årsaken til at Ynglingen alltid har hatt stor goodwill blant byens politikere.

Under krigen lå jo det meste av det frivillige organisasjonslivet nede. Verken speiderarbeid eller idrettsarbeid var tillatt. Det var derfor naturlig at mange søkte til Ynglingen. Men det er nok ikke hele sannheten.

Gruppene

Gutteavdelingen hadde programmer, god organisering og  dyktige ledere som appellerte til mange.

Guttene var delt inn i grupper med hver sin leder som førte nøyaktig oversikt over fremmøtet. De beste ble premiert. Guttene følte identitet til gruppen.

Hver gruppe hadde navneskilt som ble hengt opp på veggen med navn som: Fram, Freidig, Seir, Modig, Uredd, Lyn, Star, Strong osv.

Stadig var det konkurranser mellom gruppene, ofte i form av spørreleker og fremmøte.

Enkelte gruppeledere tok guttene med i seg i kirken om søndagene og gikk på tur i Vålandsskogen eller rundt Mosvatnet etterpå.

En gruppe utmerket seg særlig fordi alle guttene kom fra Tasta og satt langt bak i salen. De kom gjerne litt for sent hvis Tasta-bussen var for sen. Av og til måtte de går før møtet var slutt ”for å nå bussen.” Vi husker gutter som Birger Rygg, Inge Bø, Sverre Andersen og mange andre som senere er blitt kjente personer i Stavanger.

Vi husker særlig to som alltid ble best når det var  gjettekonkurranser. Det var den senere fylkespsykiateren Willy Jensen og lektor Lund, alias Skruen.

Egil S. Eide var forresten den beste til å selge lodder til Aftenunderholdningen, blindeblomster eller AVGD-bøker.

All Verdens Gutters Dag

Hvert år i mars deltok vi i arrangementer til inntekt for gutter i andre land.

AVGD - bøkene var små bøker i 7.sans format som ble solgt til inntekt for gutter i utviklingsland og til gutter på misjonsmarken. Bøkene inneholdt små artikler om guttearbeid, misjon, krav til KFUM-idrettssmerket ol. Det kom ut nye AVGD-bøker hver år. AVGD ble gjerne markert med egne fester i Gutteavdelingen. Ett år, husker jeg, ble AVGD markert med opptog fra Lekeplassen på Madlaveien til Ynglingen i Asylgata. Ynglingen hadde fått låne flagg på Brannvakta fra en rekke fremmede land.

Gutteavdelingsgutter bar flaggene på lange stenger under opptoget.

Det krevdes mye av lederne. Det var ikke lett å holde ro og orden på en slik stor forsamling.

Alltid freidig

Alle møter i Gutteavdelingen startet med sangen: ”Alltid freidig når du går.” .

Etter oppsangen var det gjerne en kort andakt.

Så var det opplesning av håndskrevet referat fra forrige møte.

Deretter kom talen som både kunne være oppbyggelig, men også mer av orienterende art.

Ekstra stas var det når det stod film eller lysbilder på programmet.

Grosserer Kristian Backe viste lysbilder om Grindebarna. Dette var tegninger festet til glassplater. Lærer Gundersen viste løgne tegnefilmer, uten lyd, om Fritz og Fratz som fanget tyver ombord på et cruise-skip.

Talerne

Mange talere var flinke til å fortelle og fanget lett guttenes oppmerksomhet uten større vansker. Jeg tenker på Andreas Bårdsen med sine eventyrstunder. Jeg tenker på Karsten Skadberg, guttebokforfatteren, som lett fikk kontakt med guttene. Jeg må også nevne gamle lærer Olsen, søndagsskolens ”far,” Ole Gregor Frøyland, pastor Øritzland, Carl Bang og mange flere.

Etter talene var det gjerne opplesning av den håndskrevne avisa Gode Gutter.  Innholdet var variert med både ”vitsar” og alvorlige stykker. Som oftest var det avskrift fra blader og bøker. Det var ikke alltid at leseferdigheten var så god at avisoppleseren fikk kontakt med guttene slik at det ble uro mellom rekkene og lederne måtte hysje på dem.

Noen leste også så lavt at få kunne høre hva som ble lest.

Høyttaleranlegg eksisterte ikke den gang.

Og så var det ”sketsjar.”

Dette var som regel dramatiserte vitsar, som det som vi kaller for ”speidarsketsjer.”

Hvis det en sjelden gang ble fremført mer krevende skuespill etter manuskript, så ble disse fremført ordrett på bokmål, gjerne med ”østlands sleng.”

Det hendte at Andreas Bårdsen skrev skuespill tilpasset Gutteavdelingen. Ett av disse het: ”Ongane i gadå holde Storting.” Det skapte alltid stor munterhet.

Gutteavdelingen hadde egen sangbok som ble flittig brukt. Særlig leirsangene var populære. Mange påstod at ”guttane sang så taget lyfta seg.”

Den kraftige, glade sangen skyldes mye avdelingens dyktige pianist, Toralv Nesvik, som ”spelte uden noter.”

Den gang lå Ynglingen i Asylgata der Bøndenes hus ligger i dag.

Møter i Festsalen

Gutteavdelingen hadde møtene i Festsalen.

Luften kunne ofte bli temmelig tung på regnværsdager når de 250 guttene satt med yttertøyet på inne. Tenk deg lukten av våte strikkekufter og -luer.

Det fantes ikke annen ventilasjon i lokalet enn to store takluker som ble heist opp om luften ble for kvelende.

Det var nemlig ulovlig å åpne vinduene i den mørke årstiden på grunn av påbud om blending. Tenk deg 250 gutter krele ut av lokalet etter møtene til stummende mørke gater uten lys! Noen hadde riktignok lommelykter, men de ”måtte jo spara på batteriene hvis de ikke hadde ”dynamolykter” som de hele tiden ladet ved å knipe og åpne hånden som de bar lykten i.

Festsalen ble vanligvis varmet opp ved hjelp av to store vedovner.

Men disse var ikke i bruk når Gutteavdelingen hadde sine møter. Det kunne jo ellers bli temmelig hett nær ovnene mens det ellers kom lite varme ut i  lokalet.

Festsalen litt ”verdslig” innredet i det den hadde både podium og ”sceneteppe” i stedet for fast talerstol slik som ofte var tilfelle i tradisjonelle bedehus. På frontveggen stod der to byster av brødrene Rasmus og Peter Hærem, og mellom dem var der et stor ”Jesus-bilde.”

Rundt i salen hang det vimpler i norske farger ned fra taket. Om disse var rene dekorasjoner eller et ledd i kampen mot nazismen, vet jeg ikke.

Vi satt på tradisjonelle bedhusbenker med en smal fjøl bak på ryggstøtten til å sette kopper, brusflasker mat på.

Fester

De stor høydepunktene var festene i forbindelse med Aftenunderholdningen og juletrefestene. Da var det alltid god underholdning og bevertning med brus, boller og ”essar.”.

Det var alltid færre gutter som deltok på disse festene fordi de syntes det var ”trøtt å vera sammen med jenter.”

Programmene besto gjerne av dramtatiseringer av kjente eventyr fra Asbjørnsen og Moes samlinger, film, lysbilder og andakt. Stor munterhet vakte det alltid når en gutt fra Ålesund leste stykker av Ajax på sin dialekt.

I forbindelse med foreningens 75 års jubileum i 1943 ble det tatt et bilde når hele avdelingen var samlet. Dette er et sårt minne for meg. Akkurat den dagen måtte jeg være med mor min på elevaften hos pianolærer Edvin Eikenes. Jeg skulle ikke opptre med spill, men det var obligatorisk fremmøte for alle elevene til Eikenes. Og jeg var altså en av dem.

Tenk om jeg hadde fått være med på bildet. Da skulle jeg ha sittet aller først fordi jeg var medlem av gruppa, Fram, til Jens Thorbjørnsen.

Det er avbildet mange gutter her som senere har betydd mye for byen vår.

Odd Dagsland og Magne Søndenå

Under krigen var det særlig Odd Dagsland og Magne Søndenå som hadde ansvaret for Gutteavdelingen. Odd ledet møtene mens Magne trakk i  trådene og fungerte som administrativ leder. I ettertid og på bakgrunn av vårt kjennskap til dagens gutter i alderen 10-14 år er det utrolig at Odd greide å holde styr på denne digre avdelingen uten tekniske hjelpemidler, hvis vi ser bort fra dommerfløyta som han av og til måtte ta i bruk for å få ro.

Magne hadde sin faste plass ved et bord fremme i salen med eget spesiallaget kontorskrin for GA. Det var bl.a.Magne som solgte små KFUM-merker til å ha på jakkeslaget. Men disse kunne vi ikke få kjøpt uten av vi leverte inn et visst antall gram  sølv. På denne tiden var sølv rasjonert.

Sommerleirene på Vier

Sommerleirene på Vier er kanskje de samlingene som har betydd mest for de fleste guttene. Det gikk slag i slag med leirer på Vier hele sommeren. Det var nok ikke alltid like lett  å gjennomføre slike leirer når vi tenker på at all mat  var rasjonert. Hver gutt måtte derfor ha med seg pålegg (det gikk for det meste i sardiner), sukker, smør og brød pluss en boks med middag.

Men for noen opplevelser! Vi tenker på bading fra Hompen, leirbålskveldene ute og inne, fotballkampene og øvelsene til idrettsmerket. Et høydepunkt var det siste kvelden, ved leirbålet, da det ble gjort kjent hvem som hadde vunnet den store sporleken oppe ved Holmavatnet. Egentlig så kjente de fleste av oss resultatet på forhånd. Premien var nemlig en pakke knekk til deling blant ”seierherrene.” Disse gikk jo rundt i leiren og sugde på knekk til stor misunnelse fra oss som tapte konkurransen.

For mange var det første gang de var på overnattingstur uten foreldrene. Bare turen frem og tilbake med Viervåg var en opplevelse for mange.

Det var som regel alltid noen som utmerket seg. Jeg tenker på ham som møtte opp helt snauklipt. Han ble straks kalt for Gandhi. Og det navnet beholdt han i mange år senere. En hadde grønn idrettsbukse i motsetning til alle de andre som hadde de ”moteriktige” kvite buksene. Han ble bare kalt: ” Han med den grønna bokså.” Han tok neppe skade av økenavnet, for han ble senere tolldistriktssjef.

Ingen vet hvilken betydning Gutteavdelingen har hatt for mange senere i livet. Men spredte tilbakemeldinger fra enkelte, som senere ikke har fortsatt i liknende virksomhet, har gjerne gitt uttrykt for at de kristne verdiene som den gang ble sådd har betydd mye for dem senere i livet.

Den gang, som nå, stod KFUK-KFUM for noe annet enn det som barn og unge møtte rundt om på bedehus og i kristne forsamlinger.

Noen av guttene fra Gutteavdelingen under krigen møter vi igjen i dag på samlingene for Senior-Ynglingen.

 

Vedlegg 4 - Ynglingen, krigen og frigjøringsdagene, våren 1945

Den 8. desember 1944 ble gestapomannen Leonard Wickstrøm likvidert på Lagårdsveien. I den forbindelse ble det innført portforbud i byen om kvelden. Akkurat denne kvelden var det møte i Ynglingens Hovedforening i Asylgata. Ingen av dem som var til stede fikk forlate lokalet slik at de måtte overnatte i Ynglingen til neste dag, forteller Sigyn Askeland som var blant dem som overnattet.

Under krigen ble Ynglingens lokaler både i Asylgata og i Dronningens gate benyttet til undervisning av folkeskoleklasser. Elevene satt ved langbord da lokalene ikke var utstyrt med elevpulter.

Flere av Ynglingens unge, voksne medlemmer var aktive i motstandsbevegelsen under krigen. Under frigjøringsdagene i 1945dukket mange av disse fram blant Heimefrontens mannskaper som utførte tjenester rundt om i byen og distriktet. Også andre Ynglinger sluttet seg til Heimefrontarbeidet i disse mai-dagene og utførte forskjellige vaktoppdrag.

Foreningens formann, Andreas Bårdsen fortalte at representanter for nazimyndighetene møtte opp i Ynglingen og ville ha tak i foreningens medlemsarkiv, men at dette ble avslått av formannen.

Frigjøringsdagene 1945.

Da de mange fra byen og distriktet, som hadde sittet i  fangenskap på Grini under krigen (Ingerborg Figved, Ynglingens sekretær) eller i Tyskland (Tore Jakob Øglend og Alfred Egenberg), kom tilbake til Stavanger under frigjøringsdagene, var det stort fremmøte av mennesker som ønsket dem velkommen tilbake.

Blant de fremmøtte var der alltid en stor flokk ynglinger som var på plass på Jernbanestasjonen eller på kaien, og skapte velkomststemning med store speiderflagg og rungende norske sanger.

For min egen del var jeg for ung til at jeg fikk oppleve disse samlingene, men jeg fikk oppleve å marsjere til Fiskepiren, sammen med alle byens skolebarn, og gi en vedskie i gave til byen Esbjerg i Danmark som takk for gaven med 203 tonn matvarer som 10 danske fiskekuttere bragte til byen.

I denne forbindelsen kom Ynglingen til å spille en sentral rolle i det foreningen arrangerte både fest for mannskapene og tur til Lysebotn for gjester og ledsagere.

Foreningen Norden.

Inge Bø, Egil Dahle og Olav Espedal har utarbeidet en rapport for foreningen Norden om de 10 danske kutterne som kom til Stavanger med matvarer. Etter en høytidlig mottakelse på Fiskepiren forteller de:

”Gjestene med norske flagg i hendene, ble samlet i en prosesjon med Ynglingens musikkorps i spissen. Sammen med andre offisielle deltakere fra kommune, fylke, organisasjoner av ulike slag, bega prosesjonen seg gjennom de gamle smugene opp til Ynglingens lokaler. Det ble som et 17.mai tog i juni. Folk i hundretall fylte fortauene langs ruta.

Selv om komiteen med H. G. Sønneland (Ynglingens formann) i spissen ikke hadde særlig lang tid til forberedelse, ble det en fest i Ynglingen som det enda går gjetord om blant dem som ennå husker den. Det var sang, hilsener og andakt ved sokneprest Kvistad. Direktør Barstad takket på vegne av Stavanger Røde Kors. Hovedkasserer Andreas Bårdsen leste dikt til ære for Danmark og postpakkmester Leversen leste humoristiske stykker som satte forsamlingen i ypperlig humør. Ynglingens strykeorkester, ledet av Bjarne Ingebretsen spilte bl.a.  Hyldningsmarsj av Edv. Grieg mens Ynglingens kor, ledet av T.J. Storækre, underholdt med norske folkeviser.

Ynglingen stod også for en tur med noen av kutterne i strålende sol til Lysefjorden. Gjestene fikk se Prekestolen, og de som ville fikk anledning til å ”løpe opp de 4444 trappetrinnene langs rørgata som førte vann til Flørli kraftstasjon.”

Kilde: Inge Bø, Egil Dahle, Olav Espedal

 

Vedlegg 5 - Ynglingen, en annerledes skole

Ynglingen, en annerledes skole for barn og unge i Stavanger.

Det er kanskje ikke så mange som forbinder Ynglingen i Stavanger med skole.

Men studerer vi foreningens historie og snakker med noen av dem som har vært knyttet til Ynglingen i kortere eller lengre perioder i livet, så vil en kunne få bekreftet at de fleste vil kunne gi eksempler på hva de har lært i denne foreningen.

En studie av Ynglingens programmer gjennom årene, fra den første tiden og frem til i dag, vil dokumentere at Ynglingen har formidlet kunnskaper og ferdigheter til barn og unge på en rekke områder som den offentlige skolen senere har tatt opp i sine læreplaner.

Kunnskapsformidling.

Da Ynglingen ble grunnlagt i 1868, hadde foreningen som formål å gi tilbud om kunnskaper i samfunnsspørsmål og Bibelens lære til byens læregutter. Mange av læreguttene kom den gang fra distriktene og var på mange måter overlatt til seg selv etter arbeidstidens slutt. De hadde lite meningsfylt å ta seg til på fritiden. Grunnleggerne av Ynglingen, brødrene Peter og Rasmus Hærem, hadde fått ideer om foreningsarbeid blant læregutter i Tyskland og England. Nå ønsket de å sette i gang noe lignende i vår by. De ville samle læregutter og fortelle dem ”om fremmede land og gi dem inntrykk fra kirkehistorien.” Foreningens første navn var Unge Mænds kristelige Forening. Men det gikk ikke lang tid før man bare kalte den Ynglingeforeningen. Senere er foreningen bare blitt hetende Ynglingen.

Gratis undervisning for læregutter.

De unge guttene hadde ofte lite skolegang bak seg da de kom til byen og begynte i lære. Ynglingens ledelse oppdaget etter noen års virksomhet at det var et stort behov for å utvide de unges kunnskaper på en rekke områder som ikke falt inn under fagopplæringen. I 1883 satte derfor Ynglingen i gang med gratis undervisning for læregutter i en rekke fag som norsk, tysk, engelsk, regning, skrivning, stenografi, esperanto og bibellesning.

Men det var ikke bare i tradisjonelle fag at Ynglingen formidlet kunnskaper. Gjennom sine engasjement i foreningens avdelinger fikk de unge lære og erfare hva det vil si å delta i samfunnslivet.

Den gamle læreren, Johannes Arneson fra Hjelmeland, kom til Stavanger i 1885 for å gå på latinskolen. Han kom med i Ynglingen og har skildret litt av miljøet den gang. Arneson  forteller i sin bok ”100 år og minnest så mangt:”

”Laget hadde ei rommeleg stove til lesesal for ynglingane. Her sat dei unge og las aviser eller dei småprata.”

”I den pietistiske Ynglingeforeninga debuterte eg ikkje berre som skrønemakar og som spelemann (på hardingfele) og skodespelar (de fremførte Ervingen av Ivar Aasen).”

”Her var og eit hornmusikklag, sjølvsagt var det ikkje kåte nummer dei bles, men heller ikkje berre salmar. Dei spela friske marsjar, men ikkje dansar.”

Eget bibliotek.

Ynglingen hadde på Arnesons tid et eget bibliotek med over 1000 bind. Til sine tider lånte de unge så mange bøker at utlånet måtte begrenses til ett bind om gangen. For de over 17 år hadde Ynglingen et eget lag der de unge fikk trening i å holde foredrag om ulike emner, og de lærte å ordlegge seg. Diskusjonens bølger kunne gå høyt enkelte ganger.

Omkring 1890 fikk foreningen en egen håndskrevet avis kalt Ynglingen. ”Bladets oppgave var å øve medlemmene i at uttrykke sine tanker kort og tydelig og at tilegne seg en flytende stil, samt at være organ for dem der bedre kan uttrykke seg skriftlig enn muntlig.”

Foredragslaget.

I foredragslaget fra 1914 var målet å øve medlemmene opp til å bli ”gode” foredragsholdere og deltagere i ordskifter. Hvert medlem måtte derfor holde foredrag etter tur. De beste foredragene ble senere holdt i større forsamlinger. Også jentene hadde slikt foredragslag

Ynglingen har gjerne formidlet annerledes kunnskaper enn den offentlige skolen. Dette  gjelder særlig på områder som ledelse, samarbeid, organisering, planlegging og demokratiske væremåter, toleranse og friluftsaktiviteter.

Gjennom engasjement i Ynglingens avdelinger har ungdommen fått rik anledning til å lære organisasjonskunnskap, og de fått erfare hvordan demokratiske organer fungerer. De unge har selv fått ansvar for å planlegge møter, lede og skrive referater. Noen har også fått føre avdelingenes regnskaper. De unge har enkelte ganger vært i opposisjon til foreningens ledelse. Dette ble stort sett tålt selv om Arneson gir eksempel på det motsatte. De eldre har satt pris på at ungdommen engasjerer seg både i samfunnsspørsmål, etikk og moral, men også i spørsmål om hvordan foreningen bør drives.

Opplæring i demokratiske funksjoner.

Før de offentlige skolene satte opp demokratisk opplæring på sine planer, fikk de unge opplæring i organisasjonsdemokrati gjennom ulike foreninger og lag.

Mange ledere i byens næringsliv, undervisning og kulturliv har opp gjennom årene fått sin første innføring i ledelse gjennom Ynglingen. Også mange av byens politikere, i alle partier, har lært demokratisk funksjonsdyktighet i denne foreningen.

Ynglingen har gjennom hele historien hatt ”overskudd på demokrati.” Foreningen har aldri hatt karismatiske ledere der en manns ord blir lov. Til alle tider har det vært livlige meningsbrytninger.

Ynglingens voksne ledere har vært opptatt av at de unge skulle få stor frihet under ansvar. Dette har særlig kommet til uttrykk i slik foreningen har vært organisert i avdelinger. Hver avdeling og gruppe har hatt ledere med eget ansvar uten at de voksne har blandet seg for mye inn i deres virksomhet. Fra 1907 kom også kvinnene med i Ynglingen, og fra da av fikk også de samme muligheter til lederopplæring som mennene.

Ved de fleste skoler i dag får barn og unge tilbud om opphold på leirskoler. I den daglige undervisningen er lærerne opptatt av å ta elevene med ut av klasserommene og bruke naturen som kunnskapskilde, såkalt uteskole. Allerede så tidlig som i 1913 arrangerte Ynglingen leir for sine medlemmer i Høgsfjorden. Da foreningen senere fikk eget landsted på Vier, ble leirene lagt hit. Det kunne være leirer for barn og unge gjennom hele sommeren. En kalte ikke leirene den gang for leirskoler, men innholdet var omtrent det samme som ved dagens leirskoler. Det er interessant å erfare at Ynglingen nå i mange år har leid landstedet Vier ut til skoler som selv driver leirskole. Ynglingen har ikke bare drevet leirvirksomhet. Nesten helt fra begynnelsen var det vanlig å dra på tur i skog og mark med de unge medlemmene. Dyktige,  ledere, ofte lærere, forklarte de unge om hvilke kunnskaper de kunne hente ved å studere naturen på nært hold.

Opplæring i drama.

Enkelte eldre stavangerfolk husker fremdeles Ynglingens Aftenunderholdninger og fester. Her opptrådte barn og unge i skuespill og tablåer, ofte dramatisert av foreningens eldre medlemmer. Temaene kunne være hentet fra våre folkeeventyr, fra ”Stavanger i Mortepumpens tid” og fra lokal og nasjonal litteratur. Det er vel neppe rett å påstå at Ynglingen har vært forløper for byens barneteater. Men det er i alle fall sikkert at flere som har opptrådt i Ynglingen ved ulike anledninger, senere har valgt kunstneriske karrierer.

I forbindelse med Ynglingens skuespill og tablåer fikk de unge  gjerne til oppgave både å lage kulisser og sy kostymer.

Ynglingen har aldri vært preget av god økonomi. Medlemmene har derfor alltid måttet ta sin tørn på dugnader både med hensyn til maling, snekring, trehogst, vasking og rydding.

Moderne rytmer.

Da Ten-Sing arbeidet kom til Ynglingen, ble de unge utfordret på en rekke nye områder i foreningen. Nå måtte de unge lære seg å beherske nye teknikker som lyssetting, lydmixing og montering av elektronisk utstyr. Utstyret skulle rigges og vedlikeholdes. De unge måtte selv delvis bygge nytt, elektronisk utstyr for å spare penger.

Den tradisjonelle korsangen ble utviklet til også å omfatte kroppsbevegelser, dramatiseringer og miming. Kormedlemmene måtte lære å bruke mikrofoner. Teknikerne måtte lære å mikse både lyd og lys for å tilfredsstille moderne krav. Og – koret sang ikke lenger alene. Det ble fra nå av akkompagnert av eget orkester som benyttet elektroniske instrumenter.

Men lenge før ”ten-sing-tiden” hadde Ynglingen både kor, orkester og musikkorps. Flere kjente, unge kunstnere og yrkesutøvere i dag har fått sitt første møte med moderne musikk og teknikk gjennom Ynglingen.

Aktivisering og sosialisering.

Skal en vurdere Ynglingens tilbud til barn og unge gjennom årene ut fra pedagogiske prinsipper, så er det særlig to prinsipp som kommer tydelig fram: Prinsippet om aktivisering og prinsippet om sosialisering.

All virksomhet i Ynglingen er båret fram av at de unge må gjøre noe sammen. Skal den enkelte lykkes, må han og hun bruke sine kunnskaper, ferdigheter og kreative evner sammen med andre. Praktisk problemløsning og idédugnader finner sted på styremøter, i komiteer og når de unge kommer sammen uformelt. Det har aldri vært et prinsipp i Ynglingen at de voksne har fortalt de unge hva de skal mene, tro eller tenke. De unge er blitt utfordret på mange områder både med hensyn til praktiske oppgaver, men også med hensyn til religiøs tro og tenkning.

Mor til brødrene Hærem, grunnleggerne av Ynglingen, lærte sønnene sine:

” Den som vil gjøre noe for folket, må begynne med barna og ungdommen.” 

Dette har vært en ledesnor for Ynglingen i Stavanger i nærmere 140 år.

Litteratur.

  • Stavanger Kristelige Ungdomsforenings Jubileumsskrift 1944 - Eget forlag.
  • Johannes Arneson - 100 år og minnest så mangt - Noregs Boklag 1964

 

Vedlegg 6 - En god, liten gjerning

Følgende lille notis stod i Stavanger Aftenblad 18.desember 1908:

”En god, liten gjerning, som nok kunde fortjene litt oppmuntring, er det nogen av Stavanger kr. Ungdomsforenings medlemmer har tat op. De har nemlig en liten avdeling til besøk av gamle og syke. Den beste oppmuntring vil de jo ha i at føle, at de virkelig er velkomne på sine besøk, og at de kan live lidt op og bringe lit solskin med seg. Men de tar så inderlig gjerne også mot litt af den opmuntring, som kan fjøre den ellers lille gjerning og end mere aapne døren for dem – og det skjer gjerne ved, at de har litt godt med til dem – det være nu aldrig saa lidet, en blomst, et par kaker eller lignende, for det er som regel ikke velstaaende hjem, man kommer i.”

Selv har jeg ikke opplevd dette, Men jeg husker fra min tid som ung voksen ( i 1950 årene) at vi var en gruppe som gjerne gikk rundt på Stavanger sykehus og sang for pasientene. Det var gjerne en leder som fikk med seg noen unge sangere, ofte medlemmer av Ynglingens kor. De ivrigste i denne tjenesten var prestene Andreas Hindal og Trygve Dagsland som gjerne holdt andakter. Etter et besøk på en av de større salene, var det en av sangerne som snudde seg i døren da gikk og ønsket: ”God bedring.” Da kom det fra en av sykesengene:

”Takk i like måte.”

 

Vedlegg 7 - Ynglingekulturen

Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre et forsøk på å beskrive hva som kjennetegner liv og virksomhet i Ynglingen, det vi kan kalle Ynglingekulturen. En kan spørre hvilke forutsetninger jeg har til å sette ord på en slik kultur. Det kan være mange meninger om dette fordi vi har gjort forskjellige erfaringer og gjerne har vært aktive til ulike tider. Ynglingekulturen vil stadig endre seg i samsvar med utviklingen av barne-, ungdoms- og voksenkulturen ellers finner i samfunnet.

Mine forutsetninger bygger på historiske kunnskaper om Ynglingen og erfaringer som medlem gjennom  godt over 60 år. Likevel har jeg begrensede forutsetninger for å beskrive kulturen i Ynglingen de siste 20 årene da jeg for det meste har vært aktiv i Lassa Y’s Men’ s klubb  og har hatt perifer kontakt med dagens ynglingekultur.

Jeg håper at andre kan ta utfordringen med å gi sin versjon av ynglingekulturen ut fra sitt ståsted. Det må være en spennende og interessant oppgave.

Innledning.

En mor hadde en voksen, ugift sønn. Han hadde fra guttedagene vært et engasjert medlem av Ynglingen. Moren hadde et oppriktig ønske om at sønnen måtte møte en ”ynglingepike” som han kunne bli gift med. Mora oppfattet nok det å være ”ynglingepike” som et uttrykk for god kvalitet på en svigerdatter, slik jeg forstod henne.

Jeg har tenkt litt på hvorfor dette ønsket om en ”ynglingepike” var så sterkt. Det kan tenkes at mora hadde et ønske om at ”piken” skulle være preget av  den kulturen som en gjerne forbinder med Ynglingen.

En kan spørre: Er det sant at Ynglingen er med på å gi medlemmene en egen identitet? Noen mener det. Særlig slike som ikke selv har vært særlig aktive i Ynglingen.

Jeg har hørt folk uttale:

” De i Ynglingen har en egen måte å være på.”

”Eg har erfart at de som har vært med i Ynglingen har en egen måte å tenke på og organisere ting på.

Medlemmer som har gått i 17.mai toget under Ynglingens fane har opplevd å høre tilrop som: ”Heia. Eg har og gått i Ynglingen.” Dette tør de å rope mens det er fullt med folk langs rekkene. Slik tilrop kan oppfattes som uttrykk for gode minner og stolthet for noe de har hatt glede av – og gjerne lengter litt tilbake til?

En uttrykte seg slik: ”Jeg har ikke selv vært med i Ynglingen, men jeg har alltid lurt på hva det er som gir medlemmene et eget preg.”

Vi kan spørre: Har Ynglingen en egen kultur som setter preg på sine medlemmer? Går det, i tilfelle, an å finne fram til felles nevnere som på ulike måter beskriver hvilke faktorer det er som gjennom årene, mer eller mindre, har satt sitt preg på dem som har vært med i Ynglingen.

Som pensjonist har jeg bedre tid enn yrkesaktive til å tenke gjennom en del erfaringer jeg har høstet gjennom mer enn 50 års ekteskap med en ”ynglingepike” og det vi har erfart sammen, sammen med gode venner gjennom et langt liv i Ynglingen.

Ynglingekulturen, et merkenavn.

Med dagens moderne språkbruk tyder mye på at Ynglingen er et merkenavn i vår by. Navnet Ynglingen har bestått og vært kjent nesten i hele foreningens lange liv til tross for at den har hatt flere navn gjennom årene. Vi kan nevne Stavanger Ynglingeforening, Stavanger Kristelige Ungdomsforening og nå Stavanger KFUK-KFUM.

Navnet Ynglingen er et begrep som står for noe bestemt i mange stavangerfolks bevissthet; nemlig et kristent og kulturelt barne- og ungdomsarbeid som klart skiller seg ut fra mer tradisjonelt barne- og ungdomsarbeid slik vi kan finne det i mange bedehusmiljøer og karismatiske bevegelser.

Biskop Båsland skriver i en artikkel i Stavanger Byleksikon: ”KFUK-KFUM, Ynglingen har satt et sterkt preg på denne byen. Det begynte med en svenneforening, en mellomting mellom en fagforening og en ungdomsforening som samlet håndverkssvenner til bibellesning og aftenskole med gratis undervisning.”

Videre skriver biskopen:

”Ynglingen ga byen en mer åpen og utadrettet profil.”

Helt fra starten, i 1968, har altså Ynglingen hatt et særpreg som tydelig skiller den ut fra de mange vekkelsesbevegelsene som var sterke i byen på denne tiden

I Wikipedia pekes det på at et merkenavn står for produkter eller ideer og verdier som gir en organisasjon særpreg.

Mye tyder på at Ynglingen har et særpreg.

I dagens dataspråk vil noen hevde at Ynglingen er ikon i vår by. Altså: Et symbol for en bestemt type kristent ungdomsarbeid.

Den kristne kulturen.

Virksomheten i Ynglingen har i liten grad vært preget av en påtrengende forkynnelse slik vi kan finne eksempler på i andre kristne sammenhenger. Selv kan jeg ikke huske at det har vært lagt opp til forkynnelse som skulle føre til vekkelser.

Vi kan si at omvendelse til bekjennende kristen tro har kommet som resultat av en modningsprosesser og ikke som et plutselige gjennombrudd. (Vekkelse.)

Den kristne påvirkningen i Ynglingen foregår kontinuerlig som en modningsprosess i form av taler, andakter, sanger, bibelstudier, samtaler i grupper og på tomannshånd.

Det er vanskelig å peke på hva som egentlig har størst påvirkningskraft. Dette vil ofte avhenge av enkelpersoner. Avgjørende påvirkning kan komme fra dyktige talere med evne til å formidle det kristne budskapet slik at det når fram til de unge. Men fra utviklingspsykologien vet vi at det ofte er  jevnaldrende som har sterkest påvirkningskraft i viktige verdispørsmål i livet. Og da kan påvirkningen komme via enkle, små andakter og fortrolige samtaler. Men også dyktige ledere kan være forbilder for mange med hensyn til kristen tro.

I Ynglingens tidligere lover stod det:

”Ved alle møter og samlinger skal det være felles andakt.” Vedtatt 08.12.1971.

Andakter kan ofte være famlende, usammenhengende, men svært personlige slik at de har stor påvirkningskraft, fremført av nære venner og kjente.

Vi skal heller ikke glemme den betydning mange av salmene og sangene hadde på oss i ungdommen. Det er nok å nevne Matias Orheims sanger som ofte traff oss ”midt i hjertet.”

Det er klart at omgivelsene ofte spiller inn når vi opplever Guds nærhet. Mange har opplevd at Gud har kommet dem særlig nær under opphold på landstedet Vier.

Mange, som har vært med i Ynglingen i yngre dager, har pekt på at Ynglingens måte å forkynne på har hatt avgjørende betydning for dem senere i livet.

På mange måter kan en si at Ynglingekulturen bærer preg av følgende ord av Paulus i brevet til Filipperne, 4.8 :

Vi skal legge vekt på:

”Alt som er sant, edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros.”

I et notat til årsmøtet i Ynglingen 19.02.09 heter det:

”Å forkynne, eller bringe evangeliet, gudsriket, nær mennesker, krever en rekke forskjellige framgangsmåter.”

”I Ynglingen skal evangeliet derfor prege oss på seks måter:

  • Pep-talk/ andakt
  • Nattverd-/ bønn-gudstjenestefellessakp / kapelluker
  • Religiøs kunst / utsmykking / sitater på veggene
  • Åpent kapell for stillhet og lystenning
  • Internasjonalt engasjement for rettferdighet og klimakamp
  • Nærvær av ”mennesker som ser deg og bryr seg om deg” i Ynglingen

Den sosiale kulturen

Samværsformene i Ynglingen hadde et annet preg, i min ungdom enn i vår tid. De fleste sammenkomstene den gang hadde karakter av møter i forskjellige avdelinger for ulike aldre. Men rammene var stort sett de samme og programinnslagene var også temmelig like. Vi satt på benker oppstilt på rekke og rad. Foran i lokalet var det oppstilt en talerstol.

Programpostene kunne variere fra møte til møte avhengig av alderen på medlemmene. Men stort sett fant en disse programelementene: Tale, sang, andakt, opplesning, sketsjer, film og lysbilder.

De store avdelingene som Gutteavdelingen og Vårskudd var delt inn i grupper med egne navn og gruppeledere.

Det var nok imidlertid gjennom de uformelle samlingene at medlemmene ble kjent med hverandre og påvirket hverandre mest. På mange måter har de uformelle sammenkomstene vært selve ”limet” i foreningen. Det var på turer, leirer, fester, komitémøter, felles kirkegang og private samvær at medlemmene ble kjent med hverandre. Under slike samvær var ofte ”foreningen” tema for samtalene.

Ynglingen har ofte fått kritikk for at medlemmene har dannet klikker av venner som det har vært vanskelig for utenforstående å bli med i. Slike klikker har nok på mange måter vært til skade for det sosiale miljøet i foreningen.

Inge Bø husker fra sin ungdomstid i Ynglingen at de var en flokk gutter som utviklet en sjargong som virket både sårende og ekskluderende. Sjargongen gikk ut på å ramme hverandre med raske replikker med snert og ironi. De trygge syntes denne ”tonen” var morsom og kameratslig, mens andre fant den både ubehagelig og ekskluderende.

Men det har også vært en styrke for foreningsarbeidet at det har dannet seg vennegrupper fordi disse har vært trofaste og gode støtter i miljøet. Enkelte klikker har holdt sammen gjennom hele livet fra de var barn til langt opp i eldre dager. Og mange har funnet sine ektefeller her. Det hender ofte at både barn og barnebarn av eldre Ynglinger fortsetter som medlemmer av foreningen. For en rekke har medlemsskap i Ynglingen ført til at de har fått være med i et stort og trygt nettverk av gode venner. Selv om enkelte har hatt negative opplevelser i møte med Ynglingen, så har nok de fleste opplevd miljøet som inviterende, åpent og inkluderende.

Tidligere fikk Ynglingen gjerne kritikk fordi de hadde underholdning på møtene og for lite forkynnelse. Underholdningen ble sett på som ”lokkemat” for å få flere med seg. Men dette er feil.

Det å hygge seg, le og ha det trivelig, er en viktig del av livet og er en styrke for den mentale helsen.

Ser vi tilbake på Ynglingens historie, vil vi oppdage at foreningen ble startet som uttrykk for omsorg for de mange gutter som ikke hadde noe å ta seg til i fritiden. Ved siden av å formidle Guds ord var en opptatt av både å formidle samfunnskunnskaper og skape gode, trygge og trivelige samværsformer for de unge. Slik ble underholdningen en naturlig del av miljøet. En selvfølgelig del av dette miljøet har vært at alle tilbud skulle være alkoholfri uten at en krevde noe avholdsløfte av medlemmene.

 

Den demokratiske kulturen.

Når jeg tenker tilbake på ungdomstiden i Ynglingen, så er jeg imponert over den tillit vi ble vist av våre ledere. Her fikk vi erfare at lederne stolte på oss og ga oss ansvar. Egil S. Eide forteller at da han ble medlem av YAG som 14-åring kom lederen Otto John Espedal til ham med ei bok og ba ham lese den. Etterpå fikk Egil holde foredrag i avdelingen med utgangspunkt i boka.

På komitémøter, sammen med jevnaldrende, la vi planer for fester, turer og møteprogrammer uten at noen eldre kontrollerte oss. Vi avtalte med voksne talere og foredragsholdere uten voksen innblanding. Vi fikk låne kontorene til komitémøter, og vi oppholdt oss her til lenge etter at komitémøtene var over med avtale om at nøkkelen skulle leveres vaktmester når vi forlot lokalet.

Mest imponert er jeg i ettertid over at vi fikk låne Vier når dette var ledig, i week-ender, til uformelle turer med gutter og jenter, uten krav om at vi måtte ha med oss voksne ledere.

Da foreningen flyttet til Madlaveien og flere avdelinger fikk hånd om kostbart, teknisk utstyr var det de unge selv som både betjente utstyret, rigget det opp og ned og vedlikeholdt det.

I min ungdom var ikke dans tillatt i Ynglingen. Likevel ble det tillatt å drøfte om dans burde innføres som programinnslag enkelte ganger med innlegg i medlemsbladet Ynglingen.

Studerer vi foreningens historie, så har jo samtaler og diskusjoner vært aktuelle programinnslag fra de tidligste tider.

Foreningens eldre medlemmer og ledere har alltid vært åpne for å lytte til de unge med hensyn til meninger om innføring av nye arbeidsmåter. Toleranse og respekt for de unge har vært holdninger som har preget Ynglingemiljøet selv om de unge til sine tider ikke har vært like heldige med sine bidrag.

Helt siden kvinnene kom med i Ynglingen i 1907 har det vært praktisert likestilling mellom kjønnene. Norske kvinner fikk ikke stemmerett før i 1913! 

Fellesnevnere.

I få ord kan vi gjerne si at Ynglingekulturen har båret preg av:

  • Å formidle verdier som ikke kan telles eller måles, men som likevel betyr mye for de fleste mennesker
  • Å være en organisasjon preget av kristen tro, kultur og et rikt sosialt liv
  • En enkel kristen forkynnelse fri for sterke følelser og pågåenhet
  • Åpne medlemsskap, for kvinner og menn, uten krav til bekjennelse av kristen tro
  • Varierte og glade arbeidsmåter tilpasset barn og unge
  • Toleranse og respekt for andres meninger
  • Et alkoholfritt miljø
  • Å gi stort rom for sport og friluftsliv
  • Varierte moderne arbeidsformer
  • Demokratiske holdninger

 

Vedlegg 9 - Inge Dagslands "pinsestup" i 1938

varforening 2I ungdommen hørte vi flere ganger eldre Ynglinger fortelle en halvkvedet historie om da Inge Dagsland var på pinsetur med Ynglingen og stupte i sjøen med "klenå" på. Men vi fikk aldri Inges egen versjon av hva som hendte.

74 år senere forteller Inge følgende om hva som egentlig hendte:

Pinsehelgen 1938 var en flokk unge YAGere fra Ynglingen på tur til Vikedal. Ledere for turen var de unge teologene Thor Riise og Nils Eide.

Andre pinsedag var kaien i Vikedal full av folk som ventet på rutebåten som skulle bringe folk tilbake til byen. Båten var ikke i rute, og folk stod lenge på kaien og ventet.

I en gruppe for seg stod flokken av YAGere. De stod og småpratet. Plutselig var det noen av de unge som fikk øye på en høy gilja (utkikkspost for laks) som var rigget opp like ved kaien.
Da var det noen fantasifulle gutter som begynte å lure på:

"Tror dokker at 'an Inge tør stupa fra toppen av giljaen?"

Inge Dagsland, far til Sigvart, var den gang kjent som en dyktig stuper og svømmer som hadde vunnet mange premier i svømming.

Noen av guttene gikk da bort til Inge og spurte:
"Tør du stupa fra toppen av giljaen med klenå på, for 100 kroner?"

Inge var ikke uvillig til det når han fikk tenkt seg litt om.

Noen av initiativtakerne gikk da rundt med lua og samlet inn de hundre kronene de hadde lovet Inge.

De returnerte og viste fram lua med pengene som de hadde samlet inn.

Inge klatret, nølende, opp på giljaen og fant et godt fottfeste.

Det ble etterhvert helt stille på kaien da folk skjønte hva som skulle foregå.

Inge konsentrerte seg om oppgaven og plutselig for han gjennom luften med frakkeskjøtene flagrende etter. I det Inge møtte sjøen, ble Eden-hatten hans trykket helt flat.

varforening 3Like etter dukket Inge opp, gjennomvåt, med et stort smil om munnen.

YAGerene jublet og klappet for Inge og hjalp han opp av sjøen. Straks dukket Torgny Våland opp og tilbød Inge en tørr dress og frakk.

Men så begynte de voksne som stod på kaien, å murre. De fant ikke dette opptrinnet morsomt. Det passet seg ikke for kristen ungdom å drive den slags underholdning på en pinsedag.

"Dessuten," mente mange, "det burde ikke være nødvendig for sønn til eiendomsmegler Dagsland å ta i mot penger for å stupe i sjøen på en pinsedag.

Da Inges mor neste dag fikk greie på hva som hadde hendt, ble hun irritert og skjente på sønnen.

Hun skulle nemlig samme kveld på møte i St. Petri menighets kvinneforening der også fru sokneprest Kvistad skulle være til stede. Moren gruet seg for å møte venninnene i kvinneforeningen. Hun hun regnet med at de fleste hadde hørt om "pinsestupet i Vikedal."
Da fru Dagsland kom til møtet, var det tydelig at mange allerede hadde hørt om stupet til sønnen.

Fru Dagsland var særlig engstelig for hvordan fru sokneprest Kvistad ville reagere da hun fikk høre om stupet.

Men da fru Kvistad fikk høre historien, utbrøt hun: "Nei, så festlig,"
Og da var det ikke mer å snakke om.

 

Vedlegg 11 - Tiden omkring Kielland, brødrene Hærem og Ynglingen

Nest etter Oslo var det ingen av Norges byer som i forrige århundre vokste så sterkt som Stavanger. Og i tiden fra 1845 til 1880 gjorde byen et mektig økonomisk sprang fremover. Det er Stavangers storhetstid som sjøfartsby.

Folkemengden økte fra 6000 til 23000 innbyggere.

Skipstonnasjen økte fra 11000 tonn til 115000 tonn

Navigasjonsakten ble opphevet i 1848. Dette førte til blomstrende tider for sjøfartsbyene. Disse fikk høykonjunktur under de kommende krigene på Krim, mellom Danmark/Tyskland og borgerkrigen i Amerika.

Allerede på 1860 tallet ble Stavanger-flåten utkonkurrert av dampskip på farten til Svartehavet.

Rasmus Hærem var, som kjent, en dyktig skipsbyggmester. Han var den første som var med og bygde dampskip i Stavanger.

Det er lite som tyder på at Kielland hadde særlig kontakt med miljøet omkring brødrene Hærem og det arbeidet disse drev blant unge læregutter i byen.

Men det kan svært godt tenkes at Kielland har hørt om brødrene Hærem. Disse var jo omtrent 10 år eldre enn ham.

Følgende tidstabell kan gi oss visse holdepunkter om denne tiden.

1834  Rasmus Hærem blir født.

1840  Peter Hærem blir født.

1849  Alexander Kielland blir født.

1855  Kielland begynner på Kongsgård/ Stav. Katedralskole

1861  Peter Hærem, 21 år, kommer hjem fra Tyskland.

1862  Mor til Kielland dør.

1867  Kielland går ut av Kongsgård/ stav. Katedralskole som student og drar til Kristiania for å studere.

1868  Ynglingen blir stiftet. Det ser ikke ut til at dette har vakt større oppmerksomhet i byen.

1868  Presten Lars Oftedal kommer hjem fra Cardiff.

1868  Det store båtstevnet i Stavanger.

1868  Bjørnstjerne Bjørnson skrev Den norske sjømann til båtstevnet i Stavanger

1871  Kielland ferdig utdannet jurist. Kom tilbake til Stavanger.

1871  Kielland kjøpte Malde Teglverk.

1872  Kielland giftet seg.

1878  Kielland drar til Paris.

1880  Kielland tilbake i Stavanger.

1880  Kielland gir ut romanen Garman & Worse.

1881  Ynglingen får eget hus i Asylgata.

1881  Kielland gir ut romanen Arbeidsfolk .

1881  Kielland selger Malde Teglverk.

1881  Kielland flytter til København.

1882  Kielland gir ut romanen Skipper Worse

1883  Kielland gir ut romanen Gift

1885  Stortinget behandler spørsmålet om diktergasje første gang.

1892  Kielland borgermester i Stavanger

1896  Presten Gabriel Kielland var sekretær i Ynglingen.

1906  Kielland dør.

1909    Rasmus Hærem dør.