Andreas Sandvold

Da jeg var i tenårene, var Andreas Sandvold sekretær i Ynglingen. Han var egentlig sekretær i to perioder. Først i årene 1933 til 1935 og så i årene 1945 til omkring 1950. I årene fra 1935 til fredsåret 1945 studerte han teologi i Oslo.
Han tok over sekretærstillingen etter senere domprost Enok Ådnøy i 1945. Andreas Sandvold kom til å bety mye for mange unge i årene han var sekretær i foreningen.

Andreas var på mange måter beskjeden i sin atferd. Han var ikke det vi ville beskrive som en festlig ungdomsleder som vi straks la merke til. Beskjedenheten var hans styrke. Den førte til at han lett kom i kontakt med oss unge. Han var en voksen som vi følte oss trygge sammen med og som la merke til oss. Andreas var varm i sitt vesen. Vi opplevde det alltid hyggelig å prate og diskutere med Andreas. Han på sin side var flink til å lytte slik at vi torde å hevde våre, ofte umodne, meninger. Når Andreas tok til motmæle, så skjedde det gjerne med et smil og et spørsmål som fikk oss til å tenke over om det var hold i våre synspunkter.

Samtalene med Andreas førte gjerne til at han dannet seg et inntrykk av hva vi stod for og hva som kjennetegnet oss. Vi merket at Andreas var interessert i oss og brydde seg om oss. Inntrykkene hans førte gjerne til at han ga oss oppgaver som vi hadde forutsetninger for å makte.

Når Andreas talte eller holdt andakter, så fremførte han tankene i et rolig tempo som fikk oss til å lytte og tenke oss om. Forkynnelsen hadde karakter av at vi kjente oss igjen når han talte. Han var aldri i nærheten av å være «påtrengende» i sin forkynnelse. Han kom aldri med sterke oppfordringer om «å omvende» oss. Hans stil var å la troen få modnes i oss.

I ettertid har jeg forstått hvor verdifullt det var at Andreas viste oss unge tillit.

Vi fikk dra alene til Vier, gutter og jenter, uten tilsyn av voksne ledere. Vi stelte oss selv og hadde det utrolig trivelig sammen. Han stolte på oss. Men det var ikke slik at han ikke fulgte med på hvordan vi oppførte oss. Når han møtte noen av oss etter en slik weekend på Vier, spurte han gjerne: «Nå koss gjekk det på Vier i helgen? Da skapte han seg gjerne et inntrykk av hvordan vi hadde oppført oss og om vi var tilliten verdig.

Den friheten vi fikk ved å oppholde oss på Vier, uten voksen leder, gjorde oss stolte og ansvarsbevisste fordi vi visste at slik praksis var det ikke i andre kristne ungdomsforeninger.

Andreas Sandvold hadde sin faste kontorplass i «sekkabuå» i gamle Ynglingens lokaler i Asylgata 6 i Stavanger sentrum. Her holdt han til sammen med den kvinnelige sekretæren, Kirsten Madsen. Sekkabuå ble kalt slik fordi veggene var tapetsert med sekkestrie. Om søndagskveldene arrangerte Andreas Sandvold bibeltimer for oss gutter. Etter bibeltimene fikk vi gjerne låne sekkabuå til uformelle samvær med prat og spill. Kravet til oss var bare «at ein av oss måtte sei fra te vaktmesteren når med gjekk hjem.»

Sett med vår tids øyne, praktiserte Andreas Sandvold en demokratisk lederstil preget av frihet og ansvar.
Dette kom også klart fram når han var leirsjef på gutteleirene på Vier om sommeren. Vi var gjerne en flokk unge gutter som fungerte som ledere på leirene. Andreas var sjefen. Han tok seg av de daglige bibeltimene. Men ellers overlot han lederoppgavene til oss unge uten å dirigere, spørre eller mase. Vi ordnet opp selv og visste hva vi skulle gjøre. Etter at guttene var falt til ro om kveldene, samlet lederne seg i peisestua til hyggelige samvær. Her var Andreas med og fortalte historier og ellers bidro med små lune kommentarer mens han nøt dagens lille sigarillo.

Det hendte at Henny og Andreas Sandvold inviterte oss unge hjem til seg til hyggelige samvær.

Noen av oss som gikk på St.Svithun skole, husker at Andreas ofte passerte skolen på vei til kontoret da vi hadde friminutt. Da stanset Andreas gjerne opp og slo av en prat. Det satte vi stor pris på.

-Begynne du på kontoret så seint? var det en spurte.

-Når eg begynne så seint, så går eg desto tidligere hjem, svarte Andreas med et smil.

På denne tiden fikk Andreas stilling som prest i Molde og dro fra byen. Kontakten med de fleste av oss ble da brutt. Men minnene om Andreas Sandvold som sekretær i Ynglingen er fremdeles levende nærmere 70 år senere. Andreas har på mange måter betydd mye for mange som har vært medlemmer av Ynglingen fra guttedagene og til godt voksen alder.

 

Skrevet av Kjell A. Jensen