Med Viervåg drog vi av sted

Kjell A. Jensen

viervag side1

Minner fra årene 1943 - 1972

Forsidebildet er hentet fra en gutteleir som jeg deltok i på Vier i 1943. Noen vil gjerne dra kjensel på gruppelederne: Nærmest kamera står Leif Pallesen, Kåre Olsen, Olav Stousland og Carstein Brekke.

 

Forord

Da Ynglingen i 2005 feiret at det er 75  år siden landestedet Vier ble innkjøpt, ga dette meg inspirasjon til å tenke litt tilbake på  hvilket forhold jeg har hatt til Vier fra barndommen og opp i voksen alder. Kanskje kan dette være et bidrag til dokumentasjon når historien om Vier en gang skal skrives. Dette handler om tiden fra jeg for første gang var på gutteleir på Vier i 1943 til jeg sluttet av som leder av Vierstyret i 1974.

De første minnene er fra tiden før ombygningene tok til.

Det meste av stoffet bygger på hukommelsen, og den kan lett ta feil etter så mange år. Men jeg også funnet støtte gamle 7.sanser og fotos fra mitt eget album.

Dette er altså ikke en systematisk samling av erfaring om Viers fortid. Fagfolk vil antagelig kategorisere dette som ”folkeminner.”

Det er rart med det. Våre opplevelser står ofte levende for oss, og vi tror at andre må ha opplevd tingene på samme måte. Men slik er det ikke. De samme inntrykkene virker forskjellig på oss. Vi både velger ut inntrykk, og vi glemmer mye med årene, dessverre.

Vi blir eldre.

Men, om mange skriver ned sine minner om Vier, ja, så kan det bli historie av det.

Håper noen finner mine minner interessante og nyttige.

Mine Vier-minner er levende og inneholder verdier som har betydd mye for meg gjennom livet.

Jåttå            28.08.2005

Madlamark 01.06.2013

Kjell 

Les mer …

1. Med ”Viervåg” drog vi av sted

Den vanligste måten å komme til og fra Vier var lenge å reise med rutebåten "Viervåg" som la til ved Bagarbryggå i Stavanger.

"Viervåg" var en gammel kutter som den første tiden ble drevet av en glødemotor som sa "dunk, dunk, dunk" når den gikk. Etter freden i 1945 ble "Viervåg" bygget om og modernisert. Styrehuset ble løftet opp fra hoveddekket en "etasje" og fikk bro. Båten fikk en stillegående dieselmotor, og det ble slutt både på risting og dunking. "Viervåg" fikk to passasjersalonger: En stor salong akterut med store vinduer. Her holdt de voksne hyttefolkene og fastboende gjerne til. Under dekk, forut, fant de unge sine plasser. Men ofte foretrakk både unge og voksne å oppholde seg på dekk under turen.

viervag kap2

Viervåg er klar til avgang fra Bagarbryggå. Vi ser noen kjente fjes fra Ynglingen: Fra venstre Alf Monstad, Tor Steinar Kristiansen, Andreas Sandvold, Kristian Backe, Kjell A. Jensen

Her fikk vi mye frisk luft, og det var ofte mye å se på under overfarten. Kaptein og reder, Knut Vier, gikk selv rundt og solgte billetter. På denne måten ble han godt kjent med de fleste som reiste fast.
Etter frigjøringen i 1945 ble det bygget mange nye hytter på Vier. Hyttefolket utgjorde en viktig del av trafikkgrunnlaget til "Viervåg."

Hyttefolket hadde gjerne sine egne klesskoder: De var ofte kledd i klær "så sko' slidas ud og va' go'e nok på landet." Mannfolkene bar gjerne anorakk eller vindjakke, nikkers og sixpencelue, mens konene bar anorakker eller kåper, skjørt og skaut på hodet. Ja, enkelte bar også hatter.

Byfolket hadde alltid mye å bære på, fra ryggsekker, torgvesker, esker, korger og spann. Mannfolkene hadde ofte noen lengder med materialer, spann med maling og et gammelt vindu eller ei dør "så de kunne få go'e bruk for på hyttå."

De fleste som skulle til Ynglingens landsted bar gjerne ryggsekker med soveposer festet under klaffen på toppen av sekken.

Et gammelt medlem av Ynglingen, Harry Jansen, som arbeidet på Rosenberg, fikk tak i overbygget på et skip som han satte opp som hytte i Viervågen, rett over kaien.
Alle la merke til "hyttå så såg ud så ein båd."

Så vidt jeg husker tok turen fra Bagarbryggå til Vier omtrent en time avhengig av hvor mange stoppsteder båten var innom. De faste stoppestedene som "Viervåg" anløp var: Uskekalven, Lauvåsvågen, Stølsvik og Vier. De fleste reisende var folk som skulle til Ynglingens landsted og hyttefolk. Det var få fastboende familier på de nevnte stoppestedene. Så vidt jeg husker var det fire fastboende familier på Vier rett etter krigen. Det var familien Knut Vier som bodde i et stort hus nær kaien, Familien Torstein Vier som bodde til leie i andre etasje hos Knut Vier. Vest for fotballbanen bodde familien Gilberg, og så bodde det en familie som drev gårdsbruk i Galtarviga.
Vier er landfast og hørte den gang til gamle Hetland kommune. Det var tungvint å komme til Vier på landeveien. Omtrent hele strekningen fra Sandnes til Vier var smal grusvei. Nesten ingen disponerte privatbiler under krigen, og bussene ble drevet med vedgass og gikk som regel ikke lenger enn til Eltervåg. Det hendte i blant at spreke Ynglinger syklet fram og tilbake til Vier. Men en slik tur tok mange timer.

Det var et lite stykke vei fra kaien på Vier til landstedet slik at det ofte var tungvint å frakte varer fra båten og fram til brukerne. De tyngste kolliene var som regel bruskasser og melkespann. Vi hadde en nedslitt tralle med sykkelhjul til å hjelpe oss med. Det gikk stort sett greit selv om veien var temmelig humpet enkelte steder.