Fra jeg var ti år, ble jeg med i Ynglingen. Jeg hadde min faste plass i Gutteavdelingen de første årene. Senere har jeg rike minner om juletrefestene både fra ungdommen og voksen alder.

De første årene ble festene holdt de gamle foreningslokalene i Asylgata der Bøndenes Hus ligger i dag. Så flyttet juletrefestene med Ynglingen til nye lokaler på Madlaveien og senere til Lassa.
Lokalene i Asylgata var gammeldagse. De ble varmet opp av to svære vedovner. Ble det for varmt ut på kvelden, så dro man i noen snorer som løftet opp noe digre luker i taket slik at lokalet ble tømt for varm og fuktig luft slik at det igjen ble behagelig luft og temperatur inne.

De første juletrefestene i Ynglingen var ikke av de helt store.

Vanligvis gikk jeg i Gutteavdelingen og stortrivdes. Men når det skulle arrangeres juletrefester, så kom også jenteavdelingen Vårskudd med. Dette var «trøtte greier.» Vi likte ikke å være på juletrefester sammen med jenter. Men denne oppfatningen endret seg da vi ble eldre.

Gangen rundt juletreet foregikk i sømmelige former. Vi sang de tradisjonelle julesangene og sluttet gjerne av med O, jule med din glede. Noen former for juleleker rundt juletreet kan jeg ikke huske fra denne tiden.
Men vi fikk mat: En liten brusflaske til hver av oss. Og en hvit papirpose med en ”ess,” en kakemann og en bolle.
Litt mer spartansk var bevertningen under krigen.
Vi var gjerne pent pyntet uten at vi hadde på oss matrosklærne denne dagen.
Fra gammelt ble juletrefestene arrangert før juletreet ble tatt i bruk. Da ble festene holdt den 28. desember som er Barnas Dag i kirkeåret. Denne dagen er en dag til minne om alle barna som ble drept av kong Herodes i Betlehem da han lette etter Jesusbarnet.

Egentlig skulle juletreet være et eviggrønt tre som symbol på det evige liv.
I H. C. Henriksens bok om Stavanger i Svundne dager skriver han:
”Det eneste sted i Stavanger hvor det var tilstelning i anledning julen, var på Dues sal i Asylgaten.” Ynglingen ble stiftet i 1868.

Så dette må være en tid etter dette.

Da jeg ble tenåring gikk vi på juletrefestene til YAP og YAG. Dette var jo det vi i dag ville kalle for tenåringsfester. Disse var litt mer spennende. Nå hadde vi ikke så mye i mot jenter lenger. Jeg husker vi gutter en gang laget et skuespill/tablå der vi gikk inn i roller som til YAP-styret. Dette fornærmet nok noen av jentene fordi de mente at vi overspilte for mye. Men det likte vi bare.
På disse festene var det jo også spennende at vi fikk holde jenter i hånden når vi gikk rundt juletreet.

Da Ynglingen flyttet til Madlaveien, var jeg blitt voksen, og juletrefestene fikk et annet preg.
Juletrefestene for voksne på Madlaveien bar tydelig preg av Ynglingekulturen. En hadde gjerne invitert dyktige talere som ofte ga oss mye til ettertanke. Festene åpnet gjerne med at Bjarne Ingebrethsen ledet Stavangerokresteret av KFUM til en liten konsert med kjente og kjære melodier. Senere dukket lærer T.J. Storækre opp med Stavanger Kristelige Ungdomsforenings kor og introduserte forsamlingen for både nye og gamle julesanger. Da ”korets medlemmer” gikk fram på podiet for å synge, fikk en inntrykk av at ”nesten halve salen” var med i koret.

I pausen var det dekket langbord i Duesalen. Bordene var dekket med hvite, damasklignende papirduker, levede lys og julegrønt. Maten bestod gjerne av påsmurte brødskiver med deilig pålegg og julebrød. Allerede under festtalen kunne de festkledte medlemmene kjent duften av nykokt kaffe som stek opp til Festsalen fra kjøkkenet i underetasjen.

Senere på kvelden var det gjerne muntre innslag med ”speidarsketsjer” som ofte var dramatiserte «vitsar» .

Ofte ble festkveldene avsluttet med gang rundt juletreet, opplesning av dikt og småstykker, før foreningens formann takket for en hyggelig kveld.

Mellom forskjellige programinnslag var det gjerne allsang.

Ynglingens medlemmer har alltid vært glade i å synge sammen.

Mange av oss har lært sanger i foreningen som har betydd mye for oss gjennom hele livet.
Når julen og julefestene var over, hadde Ynglingen et eget uformelt samvær der de unge samlet seg for å «avpynte» juletreet.

Men før juletreet ble ribbet for pynt og pærer, så benyttet de unge anledningen til å gå rundt juletreet for siste gang det året. Nå var ikke de tradisjonelle julesangene så interessante lenger. De unge foretrakk juleleker. Disse utløste både fart, latter og mange rare bevegelser.
Ofte gikk det for langt slik at eldre ledere fant det riktig å si fra at slik oppførsel passet seg ikke rundt juletreet.

Ja, en voksen leder gikk så langt at kledte på seg og sa i det han forlot forsamlingen: ”Ja, nå går eg. Dette vil eg ikkje ta ansvar for.”

Sett med dagens øyne var dette uskyldig moro som ingen i dag ville reagert på. Mye har forandret seg siden den tid.

Men juletreet ble ribbet, og pynten ble lagt tilbake i esker og kasser klar til bruk neste år.
Da gjentok det hele seg omigjen.

Juletrfestene i Ynglingen bærer i seg glade minner fra en rik tid.

Skrevet av  Kjell A. Jensen