Ynglingens historie

Lange linjer og typiske trekk

Magne Nesviks tale på Ynlingens 150-års jubileumsfest 24.november 2018

Kjære Ynglingevenner

Vi må ta fantasien i bruk. Vi skal tilbake til 1868. Byen vår har nettopp vært vertskap for en regatta. Små og store båter fra hele kysten har vært på besøk. Det var den tids «tall ships race» og stemningen i byen var ikke mindre ladet den gang enn den var nå sist sommer, selv om båtene var mindre og trengselen langs kaikanten likeså.

Fortsatt nynner folk på sommerens store slager. Skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson for anledningen. Uten et eneste massemedium ble den en del av nasjonens sangskatt:

«Den norske sjømann er»

Rasmus Hærem kjente seg godt igjen i sangen. Selv var han nå blitt 34 år, men hadde mange år bak seg som sjømann. Han dro til sjøs som 15-åring og hadde vært jorda rundt da han som 22-åring kom tilbake og bestemte seg for heller å bli båtbygger. Utdannelsen hadde han tatt i Boston. Nå hadde han etablert et skipsbyggeri i hjembyen.

Nå er det blitt høst med mørke høstkvelder og tid for refleksjon. Det har vært en travel høst for familien Hærem. Bror til Rasmus, Peter, skolegutten i familien er hjemom på veg fra et studieopphold i Tyskland. Formålet er rett og slett at han skal gifte seg. Men dagene i Stavanger har han benyttet til å «fyre opp» storebroren for Ynglinge- saken.

Rasmus kjente på behovet og lot seg inspirerer. Han hadde jo selv mange læregutter i arbeid. Han visste hvordan de bodde og kunne ane hvor vanskelig det kunne være å være en femtenårig innflytter i en by der det var særdeles lett å komme i dårlig selskap. De gode minnene fra sommerens regatta fikk et islett av skepsis når de ble nyansert av det han så av halvfulle ungdommer utpå kvelden.

Det skal jeg komme tilbake til

Å fortelle historien til jubilanter som har hørt det meste før, er ikke så helt enkelt. Historie kan fortelles på mange måter. Kronologisk, år for år er jo en modell, å følge jubilanten gjennom styreprotokollenes saker og vedtak en annen.

På hjemmesiden vår ligger det massevis av historisk stoff, inkludert en presentasjon for de av dere som gjerne vil vite mer foreningens hvem, hva hvor…og når.

Jeg vil heller benytte anledningen til å se på historien i et fugleperspektiv. Forsøke å forfølge tre «drivere» gjennom vår 150-års historie, se etter «genet» og hvordan det uttrykker seg i de ulike miljøene der det blir plantet i løpet av de 150 årene. Høres det pretensiøst ut? Det kan gjerne sies så enkelt som:

Hva ville Rasmus sagt?

De tre driverne er HUS, SOSIALT ENGASJEMENT OG PROFIL

Ynglingens historie er en historie om hus. Enten skal vi flytte eller så har vi nettopp flyttet. Slik har det alltid vært. Kanskje ikke like intenst som de første 10-12 åra da våre grunnleggere flyttet på seg stadig vekk, fra Holmagadå til Hetlandsgadå, til kjelleren i Bethania og endelig til Asylgaten 6 og Dues sal i 1881. Det ble Brødreforstanderen Stephan Due som ga foreningen et varig husly og som derfor for alltid har fått en sal oppkalt etter seg.

Hans egen brødremenighet var nok på hell, så her kunne Ynglinge-saken få overta. Det passet fint: Det var jo ikke saler som var problemet, Misjonssalen lå jo der og skulle fortsatt huse foreningens fester i noen år, Petrkirken lå på haugen, flunkende ny og skikkelig flott, men disse ga ikke rom for det som var selve Ynglingesaken: et leseværelse, et øvingslokale, et rom for diskusjon og kurs. I løpet av noen få år i Asylgaten ble Ynglingen et aktivitetshus, like mye som et møtelokale. Men ikke fullgodt: De manglet en gymnastikksal. Noen treninger på Hetlandsmarka og litt turn hadde det blitt, men ikke noe mer.

Sekretæren Christian Svanholm arrangerte fektekurs og mosjon på slutten av 20-årene Fekting ?? det har ingen andre prøvd, meg bekjent.

Til 50-årsjubileet i 1918 hadde Duesalen fått nybygg og foreningen var selvforsynt med lokaler, ja - bortsett fra gym.salen.

Nå begynte jakten på et leirsted. Foreningens medlemmer hadde allerede prøvd seg med leir i 1913 og 1914 på Stein i Høgsfjorden. Lange turer som den til Haukelisæter i 1897 hadde vært en kjempesuksess. Koret dro stadig vekk på sangerstevner.

Friluftsliv var i ferd med å bli en viktig arbeidsform, men i lengden var det krevende å finne stadig nye mål for turene. Så, i 1930, kom Vier for salg. Gården hadde vært på vandring i Vier-familien. Nå var den eid av en bonde på Nedstrand og han ville selge.

Penger hadde foreningen på bok etter jubileumsfondet fra 50-årsjubileet. Litt ekstra fra en av Viers første venner og kjøpet var finansiert. Vi hadde både hus og hytte!

Asylgaten 6 og landstedet Vier. Ynglingen var godt rustet og slapp dessuten «billig» fra krigen. ("Billig" i betydning huset ble ikke tatt av tyskerne og aktiviteten kunne fortsette)

Men, ikke før var freden et faktum, så kom planene for sanering av Stavanger sentrum. Asylgaten skulle rives og bli Bøndenes Hus og foreningen måtte på husjakt. Vi endte på Madlaveien i 1954 med et nybygg som hadde mange gode, store saler,- en for Due , en for Hærem og en for fest - en rekke speiderrom i kjelleren, Lillesal for troppsmøter med speiderøkser og knuter på veggene.

Men det var Waagehuset som inspirerte til fornyelse. Hva ble det ikke plass til der? Leilighet til vaktmesteren, Fotballgarderober med dusjanlegg i kjelleren, teknikkerrom lenger inne i kjellergangen, Soldathjem og Stikk-Innomrommet…og så Treffen og fru Torgersen. Waagehuset var akkurat passe shabby til å bli elsket av alle foreningens ungdommer.

Motorveien ble vår neste trussel. Støy og trafikk ville gjøre det vanskelig å drive barne- og ungdomsarbeid fra Madlaveien 24…og sant å si: Det var jo sprengt. Vi måtte finne oss et sted der det var ekspensjonsmuligheter. Den første komiteen var klar med sin innstilling før 100-årsjubileet i 1968, en ny komite et par år senere var frampå med behov for 300m2 gymnastikksal. Kommunen var kontaktet…litt fram og tilbake og vi satt på bygsla tomt på Lassa.

Det tok noen år før alt var klart, men i 1984 på samme dato som i dag, (24.november) var vi her i flunkende nye lokaler, men det var ikke et Waagehus. Heldigvis, kan vi vel si, Waagehuset hadde nok ikke tålt dagens branntilsyn. Men; var det noe som manglet?

Fotballavdelingen blomstret, men Treffen lot seg ganske enkelt ikke flytte og ble etter noen år nedlagt.

Håndballen og volleyballen var heller ikke fornøyd.

Planer for en idrettshall ble lagt, et imponerende innsamlingsarbeid ble organisert. KFUM-kunst solgte kunst for 5 mill kroner og dette bidro sterkt til realiseringen av hallen. I 1998, 14 år etter at vi var flyttet til Lassa hadde vi endelig fått realisert drømmen fra 1916: vi hadde idrettshall, Ynglingehallen.

Da Ynglingen jaktet lokaler for Ynglingesaken på slutten av 1800-tallet var det for å skaffe seg hensiktsmessige lokaler for et ungdomsarbeid som hadde andre ting enn bibeltimer på programmet. En splitter ny Petrikirke rett bak oss i Asylgaten hadde ikke slike rom, heller ikke Domkirken. Lokaler skapte aktiviteter og bygging er mobilisering. Dugnad er ordet; og en viktig del av genet.Aldri har mulighetene for dugnad og nye aktiviteter vært større enn i Waagehuset og på Vier.

Nå er situasjonen en helt annen. I alle bydeler er det fine lokaler for barne-og ungdomsarbeid i nye arbeidskirker eller moderniserte menighetshus. Men ingen menighet har en idrettshall eller et landsted!

Hva ville Rasmus sagt? Jeg er litt i tvil: Han river seg vel litt i det lange kinnsjegget: Ka vil me egentlig der langt ude på landet?

Den andre driveren kaller jeg sosialt engasjement

Dette er egentlig ikke et tema som belyses spesielt i særlig grad i jubileumsbøker eller styreprotokoller. Men det er utvilsomt en del av Rasmus Hærems motivasjon: Han var opptatt av læreguttene. De kom fra Jæren eller Ryfylke, bodde på kvistværelser i de små husene utover Straen eller på Holmen. Etter arbeidstid hadde de ingenting å gjøre og faren for å komme inn i et dårlig miljø, å bli utsatt for et kanskje uimotståelig drikkepress var stor. Fyll, blant både unge og voksne var et stort sosialt problem og disse var ikke gamle guttene, de var våre første KITT-ere, «konfirmanter ittepå», 15-åringer som ikke hadde odelsrett og som heller ikke skulle på latinskolen lenger inne i vågen. Det var disse Rasmus mente passet for Ynglingesaken. Han delte brorens begeistring og fikk farten opp på en gjeng med mannfolk i sin beste alder: en bokhandler, en handelsbetjent, et par kjøpmenn, en garver og en skolebestyrer. De møttes i Holmegaten 24 og startet Ynglingeforeningen.

I 1907 ble Ynglingeforeningen til Ungdomsforening. Jentene slapp inn og det ga umiddelbar virkning på arbeidet som blomstret de påfølgende årene. Men Rasmus stemte imot.

Vi hører mye om læregutter de første årene, men så blir det mindre og mindre. Var det kanskje derfor den gamle høvdingen stemte mot omdannelsen fra Ynglingeforening til Ungdomsforening i 1907?

Ble genet borte når læreguttene forsvant? Nei, det gjorde det ikke, men situasjonen for læreguttene ble nok en annen etter hvert. Ynglingen ble nok mer og mer for de av disse som jaktet på mer allmennkunnskap, som ville lære seg engelsk eller regning, for ikke å snakke om esperanto som også var på listen over kurstilbud og de ville lese bøker og aviser.

Å gi mening til fritiden ble etter hvert genets uttrykk og en særdeles viktig driver for arbeidet i Ynglingen på hele 1900-tallet. I den jakten etter meningsfylte fritidsaktiviteter kunne det nok hende at det sosiale engasjementet, tilbudet til de som trengte det mest, ikke var like tydelig. Men som vi alle vet, gen lar seg ikke så lett utrydde, de dukker gjerne opp i neste generasjon. Ynglingen hadde en sosial profil, ingen tvil om det.

Noen år rundt hundreårsskiftet delte foreningens medlemmer ut juletrær til fattige familier. De var ferdig pyntet og pyntedagene var trivelige arbeidsmøter for jentene som nå var blitt en del av Ungdomsforeningen.

Fest for eldre etter jul og på 17. mai var en tradisjon med røtter tilbake til 1910-12. Det er ikke så mange år siden det ble slutt, selv om nok også disse festene endret karakter etter hvert.

I jubileumsbøkene omtales grupper av ungdom som besøkte gamlehjem, på begynnelsen av 20-tallet drev foreningen i noen år «socialhjelpen» og et høydepunkt i historiens lys er utvilsomt Wien-innsamlingen i 1920, til KFUM i Wien som påtok seg å distribuere hjelpesendinger fra Stavanger blant de fattigste krigsofrene i byen.

Men så da? Jo, genet er der: Husmorgruppens husmorleirer på 50- og 60 tallet er sommertilbud beregnet på unge kvinner med barn som ikke hadde et ferietilbud. Med økonomisk tilskudd fra Familiedepartementet kunne flere få tilbudet som virkelig var et uttrykk for foreningens sosiale engasjement.

Nå er vi på fullfart inn i velferdssamfunnet. De fattige var ikke like tydelig til stede blant oss, men en ny gruppe unge viste tydelige tegn på å oppleve oppvekstvilkår som kunne føre til varig utenforskap. De ble beskrevet som de foreningsløse, de som av ulike grunner ikke fant seg til rette i det mylderet av frivillige lag og organisasjoner som hadde tilbud til barn og unge.

Her dukket genet opp: I 1968 etablerte foreningen fritidsklubben SOFUS 001 i kjelleren på Auglend skole for foreningsløs ungdom i Bekkefaret bydel. Stavangers første fritidsklubb i samarbeid med Stavanger kommunes fritidskontor.

Omtrent samtidig var Waagehuset blitt snackbar og et minglehus for alle, både de med og de uten en organisasjonstilknytning.

"Vær deg selv, stå opp for andre" sier vi i dag. Ynglingen på sitt beste! Jeg ser for meg at dette likte Rasmus!

Den tredje driveren har jeg kalt PROFIL.

I hvor stor grad har trekanten, ideen om det hele mennesket med ånd, sjel og legeme preget oss i disse 150 årene?

I veldig stor grad vil jeg si; Og for å røpe konklusjonen allerede nå: Det er dette som er fotavtrykket.

Men det har ikke vært noen selvfølge. Allerede i 1869, den første vinteren holdt adjunkt Haugland et foredrag om «de enkelte jordelag og deres opprinnelse» Geologi, med andre ord, en vitenskap som kunne true den kristne skapelsesberetningen. Dette kunne ikke være et program som passet i en ynglingeforening. « I så fall melder jeg meg ut» sa en av våre aller første medlemmer…og gikk.

Og slik har det fortsatt. De første årene var det bibeltimer som dominerte både på søndags- og onsdagsmøtene. Av 36 foredrag i 1885 var 33 «over religiøse og kirkehistoriske emner» forteller jubileumsboka. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå? Det var jo for å bevare de unge læreguttene i troen at foreningen var etablert. Det var her de fant motivasjonen de eldste, i alle fall de som ikke selv hadde blitt inspirert av Peter Hærems glødende tale da han kom hjem fra studieturen i Tyskland for å gifte seg i hjembyen den sommeren 1868.

"De kjente jo egentlig ikke til Ynglingesaken" skriver formannen, lærer Rasmus Håland forståelsesfullt i jubileumsnummeret av Månedsbladet til 60-årsfeiringen i 1928. Det var harde tak og rett som det var kom det til oppgjør, rene generasjonsopprør.

En av de som maktet å bygge bro var forstanderen på Misjonshøyskolen, O. Gjerløw. Han var formann i 1887 og proklamerte at nå var det slutt på alle de faste talene på foreningens fester, for Sverige, for kongen, for flagget, for byen, for ynglingeforeningen og for kvinnene. Nå skulle de unge selv få holde talene og selv velge tema. "Til nå", sa formann Gjerløw, "har det vært de gamle for de unge, fra nå av skal det hete de unge for de unge"

Ser man det: Ungt ansvar, voksent nærvær! For 130 år siden.

På 20-tallet ble Aftenunderholdningen introdusert. År om annet et gigantisk amatørteater. Det skulle hete tablå og var en avansert sketsj. Tradisjonen ble etter hvert utvidet. Innholdet var ikke alltid like oppbyggelig, men det var mange unge som fikk utviklet sitt skuespillertalent. At noen av talentene også engasjerte seg i kirkespill eller situasjonsspill som det gjerne het var nok en formildende omstendighet, men; Ynglingen ville ikke måtte forsvare metodene. Det var ikke for å lokke unge inn, det var fordi alt det som er ekte menneskelig er en del av livet og hører naturlig til i en organisasjon som har «det hele mennesket» som sin profil. Klubbårene på 50- og 60-tallet må ha vært glanstiden.

Foreningen har blitt beskyldt for å ta for lett på det alvorlige, for lettbente andakter av typen 5-minutters. Ja, sogar for møter uten andakt der underholdningen tok hele kvelden og la beslag på hele engasjementet til ungdommen.

Ikke så farlig, husker jeg at jeg selv sa i en diskusjon en gang: «Det sitter i veggene» Andakten er ikke forkynnelsen, men verdiene som de kristne lederne er bærere av, det de gjør i det daglige, det de sier og det de er. Og vi vil ikke bidra til et skille mellom det åndelige og det verdslige.

Slik har vi drevet på i alle disse årene. På tur og på leir, i patruljer og lag, på øvelser og konserter, i garderober og idrettshaller. Meningsfulle fullverdige fritidsaktiviteter rammet inn av det kristne budskapet, trofast presentert ikke alltid med de store ordene, men gjerne fra en av de unge selv.

Så smalt det: Ynglingen leide seg inn på De røde sjøhus og arrangerte dansekvelder. Ship-Shape, fulle hus med unge over 17 år. Nå ble det for mye selv for Forbundet. Forbundsstyret advarte og generalsekretær Kjell Grønner uttalte seg ti Stavanger Aftenblad. «Dans er ikke synd, men det er heller ikke en anbefalt arbeidsmetode i det kristne ungdomsarbeidet». Arne Askeland var formann: «Vi lytter selvsagt til forbundsstyret, men vi lar ikke den beslutningen bestemme over foreningen». Det var årsmøte samme kveld. Der ble ikke saken nevnt.

Men dette var jo bare den ene siden av saken: Adiafora-debatten, debatten om alt som kunne være synd, i sine uendelige varianter kunne vi smile av – og vi gjorde det, men den rammet oss nok og preget vårt omdømme i kristelige kretser.

Men langt viktigere:

Ynglingen var med å fornye forkynnelsen. Ikke innholdet, men formene. Vi kommer ikke utenom ungdomsgudstjenestene i Petri årene etter 100-årsjubileet. Tusenvis av unge møtte budskapet i en form som ga mening til innholdet. For mange ble nettopp det åpneren. I dag snakker de med glede om ungdomsårene i Ynglingen, og de døper sine barn. Tro nok! sier jeg.

Vi ble beskyldt for miljølkristendom: Ja, beskyldt for….I dag heter det at vi i vårt barne- og undomsarbeid legger stor vekt på å bygge relasjoner og å gi sosial tilhørighet.

Adiaforadebatten er riktignok død, men er også Ynglingens kristne identitet i ferd med å viskes ut? Er det ikke lenger plass til en 5-minutters andakt, og er vi så sikre på at alt sitter i veggene?

Profilen er fotavtrykket vårt. Det hele mennesket med ånd og sjel og kropp har gitt Ynglingen sitt særpreg. Det har smittet. I dag er denne forståelsen av det kristne menneskesynet en del av basis for det meste som skjer av ungdomsarbeid i kirken og de kristne organisasjonene. Ja, hvis vi ser bort fra den åndelige dimensjonen er det hele mennesket blitt en inspirasjonskilde for så vel skolenes læreplaner som retningslinjene for barneidretten i Norges Idrettsforbund.

Det hele mennesket er fortsatt en utfordring for oss. Nå handler det ikke om hva vi skal tillate oss å gjøre som kristent barne- og ungdomsarbeid, men om hvordan dette synet på menneske kan gi oss motivasjon for å sette kreftene inn i arbeidet for en bedre psykisk helse blant unge og for å forhindre en utenforskap for blant annet alle våre nye landsmenn.

Den saken vant vi, Rasmus,- «men den er ikke vunnet en gang for alltid» - hører jeg min mentor mumle fra gravplassen på Lagård. OK – da, men takk for inspirasjonen, Rasmus, Sverre Jervell, Cecilie Tvedt, Nils Eide, Osvald Grønning og alle dere andre forfedre og formødre. 

 

Magne Nesvik

24.november 2018