Ynglingens historie

Kvinner i Ynglingehistorien

ragnhildhaeremKristent Kvinneforum markerte Ynglingens 150-årsjubileum i desember 2018. Magne Nesvik fortalte om kvinner i Ynglingehistorien


Kjære KFUK-ere. Gratulerer med 130-årsjubileet.

Ynglingens 150-årsjubileum blir markert i år, men det er jo egentlig en «guttegreie». Da Stavanger Ynglingeforening så dagens lys en novemberdag i 1868, var det ingen som tenkte at dette skulle være en forening for begge kjønn. Vi er midt mellom 1814 og 1905, to store begivenheter i norgeshistorien som gikk sin gang uten kvinnelig deltakelse på Eidsvoll og heller ikke kvinnelig stemmerett da nasjonens menn voterte om styreform.

Norsk kvinnesaksforening som er selve stemmerett-sakens mor, ble startet i 1884. Kvinnelig stemmerett var neppe i planene til brødrene Hærem.

Kvinnene var med- selvsagt. De var sikkert sentrale i det meste som skjer på den humanitære fronten i andre halvdel av 1800-tallet, men altså ikke i styre og stell, verken i foreninger eller i politikken.

Kampen for kvinners rettigheter, både likeverd og stemmerett, er en viktig del av KFUK-historien, og et element som nok preget de første årene med KFUK-historie i Stavanger.

Kristent Kvinneforums røtter går tilbake til 1888, så derfor gratulerer med 130-årsjubileet.

Men i forhold til dagens tema, kan jeg like gjerne begynne med 1868 og med den kvinnen som stod bak brødrene som startet landets første ynglingeforeninger, Peter og Rasmus Hærem, Ragnhild Hærem. Hun hadde 7 barn og ble enke da hennes yngste sønn, Peter, var ett år. De bodde på Straen i Bergsmauet 2.

Hun og mannen Ommund kom fra Sauda til Stavanger i 1823 som nygift. Mannen døde bare 40 år gammel. Han var tømmermann og det fortelles at han rev huset i Sauda og flyttet det bord for bord til Stavanger hvor det altså ble satt opp i Bergsmauet.

Ragnhild er omtalt i mange historiske kilder og der er ikke tvil om at hennes omsorg omfattet begge kjønn. Hun drev barneskole i sitt eget hjem, hadde jobb på byens barneasyl og blir regnet som en av pionerene for det som kaltes den frivillige fattigpleie og som var startet opp allerede i 1850.

De var egentlig haugianere, men Ragnhild må på et eller annet tidspunkt ha «konvertert» til brødremenigheten der Stephan Due var forstander. Han skulle senere bli den som sørget for at Ynglingeforeningen fikk sitt eget hus, men det er enda langt fram. Ragnhild og Ommunds yngste barn er oppkalt etter en tidligere forstander for brødrevennene, Peter Lorentzsen. Brødrevennene var noe mer karismatisk orientert, innbiller jeg meg. Alle forsamlingene var interkonfesjonelle og de hadde heller ikke noe etablert skille mellom kvinner og menn.

De organiserte seg i societeter og hadde som formål å hjelpe fattige og foreldreløse barn til et verdig liv. I Stavanger var det fogden, Stephan Due, en kjøpmann Svenssen og to brødre Kirsebom Kielland som stod i spissen for bevegelsen. Gabriel Kirsebom Kielland flyttet til Finnøy der kona Gustava startet den første misjonskvinneforeningen. Den andre broren, Casper, var postmester i Stavanger.

I Christiansfeldt i Sør-Jylland, sør for Kolding, er det fortsatt en brødremenighet.

Vi må tilbake til 1888 og det første møtet i Kristent Kvinneforum som den gang het UKKF; «Unge kvinners kristelige forening». De var inspirert av en tilsvarende forening i Christiania. Kanskje ikke så rart? Det var kona til Peter Hærem som hadde dradd i gang UKKF-arbeid i Christiania og hun hadde muligens kontakt med sine slektninger i Stavanger.

Stavanger UKKF la vekt på å skape en hjemlig atmosfære. Møtene bar preg av å være i møtestuer. Det skulle være fritt og utvunget, - som i et hjem. Her servertes hjemmebakte boller og kavringer- og te. Her var ikke tilløp til demokrati, foreningen ble ledet av en formann som var sogneprest Jonas Dahl, han med «Hold fast hva du har, du fikk da som barn de til dåpen deg bar» og en forstanderinne, Laura Monsen. Hun var forstanderinne fra starten i 1888 til 1913, det er 25 år det.

På styremøtene fortelles det at det ble diskutert stemmerett for medlemmene ved valg av styre og det ble etablert sykekasse til hjelp for ubemidlede kvinner.

I 1907 ble UKKF invitert til å bli med Stavanger Ynglingeforening i den nye Stavanger kristelige ungdomsforening, SKUF. Laura Monsen var en forkjemper for dette, men det var ikke enstemmig. Bare halvparten av lederne i UKKF ble med videre innenfor ungdomsforeningen. Vi vet ikke med sikkerhet hvorfor så mange valgte å slutte, men det kan godt være at det blant disse var noen som så med bekymring på å bli en del av en «gammel» manneklubb som kanskje først og fremst var på jakt etter «kåneemner».

Kanskje hadde de som gikk ut gode kontakter med foreningen i Christiania og ikke minst til verdensbevegelsen, YWCA, som hadde en helt klar formening om slike ungdomsforeninger: De var ikke forenelige med KFUKs vedtekter. Derfor ble ikke den norske UKKF foreløpig en del av verdensbevegelsen. I Norge hadde vi en annen kvinnebevegelse, UKKS, «Unge kvinners kristelige samfunn», som allerede var blitt med i verdensforbundet og som ikke ville overgi plassen til UKKF og som også betvilte UKKF-ernes rett til å bestemme over sin egen organisasjon innenfor det nye Ungdomsforbundet.

Men ungdomsforeningene var en suksess. Vedtektene slo fast at alle kvinnelige medlemmer skulle være med i UKKF og alle mannlige i KFUM. De skulle ha minimum 4 representanter hver i styret og for å imøtekomme kravene fra London, skulle det organiseres egne kvinnemøter. Det var her det røynte på. Oppslutningen om de rene UKKF-møtene ble ikke som en ønsket. Laura Monsen var inne på tanken å oppløse sammenslutningen av UKKF og KFUM, men det ble med tanken.

I 1919 hadde UKKF endret navn til KFUK. Et av KFUKs medlemmer av styret i Stavanger kristelige ungdomsforening (SKUF) gjorde det klart at hun ville trekke seg fra styret og sammen med en gruppe starte et nytt og selvstendig KFUK-arbeid i Stavanger. Det gjorde de. Første møte hadde de i Nygadens bedehus 22. februar 1920. Laura Monsen hadde testamentert et beløp til et husfond for KFUK-foreningen. Dette gjorde det mulig for Stavanger KFUK å kjøpe Dronningensgate 12 og det forteller vel alt om hva den stolte forstanderinnen var kommet til på sine gamle dager.

Inga Hermansen ble Stavanger KFUKs første leder og den som ifølge jubileumsboka fra foreningens 75-årsjubileum «skal alltid bli husket så lenge KFUK lever i Stavanger» Derfor minnes vi henne i dag, i Kristent Kvinneforum. Jeg tror hun ville satt pris på det!

Nå KFUK-speiderne ble startet i Stavanger var det som underavdeling til KFUK i Dronningensgate med Marie Øvregaard som sin første leder.

Stavanger KFUK ble kraftig redusert som følge av krigen. Tyskerne okkuperte deler av huset og speiderbevegelsen ble forbudt. I 1943 kom brevet fra Stavanger Kristelige Ungdomsforening med spørsmålet om det ikke var på tide at de to foreningene ble slått sammen igjen. Det satt langt inne, men «da det gikk opp for oss at det var fra Gud, så bøyde alle seg i ønsket om at Guds vilje måtte skje til velsignelse for ungdommen i byen vår» skriver Dorthe Årrestad i 75-års jubileumsboka. Hun var en av de som var med da bruddet ble annonsert i 1919.

Men dette var ikke hele fortellingen om kvinnene i Ynglingen, om enn den mest spennende.

Alt før UKKF ble dannet i 1888 var det en kvinneforening i Ynglingeforeningen. De startet opp i 1885 og var nok en ren støtteforening for arbeidet blant læreguttene innen Ynglingeforeningen. Den som skal huskes fra denne gruppen er Dorthea Geertsen, som var kvinneforeningens ledende kraft i alle år fram til Ynglingeforeningen ble Ungdomsforening i 1907. Da trakk hun seg ut.

Kvinneforeningen skulle nå omorganiseres og medlemmene bli en del av UKKF. Kanskje hun ikke hadde sans for moderniseringen? Jeg får vel minne om at også Rasmus Hærem stemte mot da den saken ble behandlet i 1907. Det ble kanskje slik som kvinnene i kvinneforeningen hadde tenkt og spådd? Arbeidet innen ungdomsforeningen tok luven av kvinnegruppenes arbeid, syntes de.

Noen av kvinnene i ungdomsforeningen tok et initiativ til å gjenvinne tapt terreng og fikk i stand en ny Kvinneforening i 1913. Det ble nok bare en betinget suksess. Som vi har sett fikk noen av de sterkeste kvinnene i foreningen nok og dannet sitt eget KFUK i 1919. De som var igjen i ungdomsforeningen prøvde og prøvde, nok en gang i 1924. «Back to basic», kan vi kanskje si når vi leser at tefest med utlodning i slutten av april ble innført.

Men om det var vanskelige tider for arbeidet blant de voksne KFUK-erne, var det desto større aktivitet blant yngre jenter i Vårskudd og YAP.

Kvinneforeningen i Ynglingen som i dag er blitt strikke-kafe fører sine røtter tilbake til den første kvinneforeningen i 1885 og den gjenopprettede i 1913 og 1924, mens Kristent Kvinneforum kan se seg som en forlengelse av den første UKKF-foreningen i Stavanger fra 1888, med ca 20 år i utlendighet som Stavanger KFUK i Dronningensgate.

Så langt har vi ikke introdusert den av foreningens kvinnelige ledere som mange vil si har betydd mest for Stavanger KFUK og KFUM, Cecilie Tvedt.

Hun kom inn i foreningen fra sidelinjen, da den foreningen hun var med i «Det hvite kors» bestemte seg for å gå inn i den nye Stavanger Kristelige Ungdomsforening i 1907. Det hvite kors tror jeg var en forening for godt bemidlede damer med sosial samvittighet og økonomiske ressurser som de gjerne ville se benyttet til gode formål. De som stod i ledelsen av foreningen da den ble en del av Ynglingen hadde navn vi kanskje kjenner ennå? Det var fru fattigforstander Norheim, fru redaktør og statsråd Oftedal, frøken Norås som senere giftet seg og ble fru fabrikkeier August Mauritzen. Da hun giftet se gikk hun ut av styret og ble erstattet av Cecilie Tvedt.

«Det hvite kors» hadde som formål var å komme "de ulykkelige som var kommet på avveie" til hjelp. De introduserte så vel barnefesten i Bjergsted som aftenunderholdningen. Arrangementer som etter hvert ble en del av SKUFs varemerke. Fru Norheim disponerte bankboka som «Det hvite kors» hadde med seg inn i ungdomsforeningen.  Den ga anledning til mange gaver til fattige, blant annet nypyntede juletre og tilhørende julegodterier til barn i de fattige familiene, men også til kosekvelder i hovedforeningen med epler, appelsiner og kakemenn.  

Cecilie Tvedt ble først og fremst en dominerende kvinnelig kraft i foreningens styre og stell, men hun var også aktiv leder i foreningens arbeid for yngre jenter. Hun var styremedlem og formann for KFUK i en årrekke, hun holdt foredrag og ledet komiteer. Hun var kvinnesakskvinne på sin hals og ble Stavangers første kvinnelige medlem av Formannskapet. Hun representerte Venstre i bystyret der hun satt i 20 år. Cecilie Tvedt har fått sitt rom i Ynglingen på Lassa, etter å ha gitt navn til jentedoen på Vier siden 1930. En forfremmelse må vi vel si.

I 1930 ble Vier kjøpt. Det stod en kvinne bak, - ikke selve kjøpet, men det var hun som fant plassen og som ble en av drivkreftene i den første store dugnadsgjengen: Margit Ommundsen.

1. februar 1943 blir Ingeborg Figved ansatt som kvinnelig sekretær i Stavanger kristelige Ungdomsforening. Ingeborg hadde vært aktiv som leder både i YAP og Vårskudd før hun ble ansatt som sekretær. Det var stor oppslutning om jenteavdelingene under krigen, med f.eks fire leirer på Vier sommeren 1943. Bare 10 måneder etter ansettelsen, ble Ingeborg fengslet. Hun ble sendt til Grini der hun satt til krigen var over i 1945. Hun kom hjem til Stavanger i mai og ble møtt av en stor flokk Ynglinger. Ingeborg sluttet som sekretær kort tid etterpå, men fortsatte som medlem og ble med i styret for den nyopprettede "Husmorgruppen" som startet i 1950 og som begynte med "Husmorleir" for mødre med barn og med økonomisk støtte til deltakere som selv ikke hadde anledning til å betale for opholdet.

Med freden og nybygget på Madlaveien  i 1954 begynner en ny tid med nye kvinnelige personligheter som har formet nye generasjoner KFUK-ere. Nå er det vanskelig å nevne navn, men av de som har satt dype spor og som ikke lenger lever må vi nevne Kirsten Ellingsen og svigerinnen Anne Lise Ellingsen. For alle med bakgrunn i KFUK-speiderne vil Aud Haver alltid være forbundet med gode minner.

 

Magne Nesvik

Stavanger, Desember 2018