Ynglingens historie

Vierminner og krabbefester

Tenk deg at du en vakker sommerdag står på fortauet utenfor slakter Idsøe i Verksgata. Året er 1943. Bortover gata kommer en flokk gutter i tiårsalderen på vei mot Bagarbryggå. De bærer svære, tunge ryggsekker med soveposer, ulltepper eller. dyner under ryggsekklokket. Det er så vidt guttene klarer å holde balansen.

Flere får støtte av foreldrene. Dette er spennende.

Det er første gang de små sønnene skal dra på leir til Vier.

I bakgrunnen hører vi dunk, dunk fra rutebåten Viervåg.

I styrehuset stikker Knut Vier hodet fram. Han har ansvar for å frakte den dyre lasten til Vier.

I sekkene var forskjellige klær for fem dagers opphold og «gymmisko» til å «spenna foball» med. Utenom kniv, skje og gaffel, hadde guttene med seg tallerken, krus, såpe, håndkle og tannkost.

Det var imidlertid maten som veide mest. Alle måtte ha med seg ett brød og middag til oppholdet som  seiekaker, sildekaker, torskerogn, fiskeboller, kippers ol. Dessuten måtte de ha med pålegg til å ha på brødeskivene.

«Saliann,» utbrøt guttene når de oppdaget den digre grasbanen med voksne fotballmål. Hjemme spilte de alltid fotball i gadå.

Den gang ble det dyrket poteter og grønnsaker på alle grønne marker rundt i byen. Familier fikk disponere hver sin parsell til matøking.

Under en gutteleir var det en liten gutt som sprang og sprang etter ballen under «ein viktige» fotballkamp. Han var så liten av vekst at han aldri kom nær ballen. Da ble han irritert og ropte: « Nå spel` eg rått.»

Etter navneopprop ble guttene delt inn i grupper og tildelt sengeplasser. De heldigste fikk ligge på gutteloftet. De andre måtte ligge på jenteloftet. Det ble de ertet for.

Etter tildelingen av soveplasser, måtte alle ned på kjøkkenet og levere maten til kokkene. De fleste måltidene foregikk ute, unntatt når det pøsregnet, og det gjør det ofte i Høgsfjorden. Guttene fikk påsmurt mat. Kokkene tok ikke «risken» på at guttene skulle smøre brød selv. Da ville de smurt for mye margarin og pålegg på skivene.

Etter måltidene, måtte alle ned til stranden ved naustet og «vaske opp. Når vi ser bort fra doene, så var dette Viers eneste «sanitæranlegg» på den tiden. Her foregikk også daglig kroppsvask, tannpuss og bading.

Slik opplevde jeg mitt første møte med Vier

Det er sikkert mange rekorder som er satt på Vier uten at disse notert.

Jeg vil imidlertid nevne to: Professor og ynglingegutt, Inge Bø, tok KFUM idrettsmerket på Vier og ble den beste KFUM gutten i landet  i friidrett. Den andre var tidligere formann i Vierstyret, Marton Bårdsen, som satte Vierrekord i stavsprang med en roåre.

Jeg avanserte aldri til leirsjef.

De oppgavene ble tildelt teologer teologistudenter

som også holdt de daglige bibeltimene.

Men nestkommanderende var jeg flere ganger.

Det var min oppgave være organisasjonssjef med ansvar for daglig drift og program.

Det hendte at det regnet i flere dager uten opphold. Da samlet vi alle guttene i peisestua og så leste lederne fra spennende guttebøker i timesvis. Det gikk gjerne på Racin Kolnes: Den blå diamant eller Karsten Skadbergs Ovebøker.

Den gang så Vieranlegget ut slik vi ser på bildene som Gunnar Langvik har hengt opp i peisestuen

Vier har på mange måter vært et sted for gutter og menn som ville vise seg fram og gjøre inntrykk på det annet kjønn. Familieturene var litt spesielle så måte. Da skulle «farene» vise sine gamle fotballkunster for barn og ektefeller. Men prisen var det få som snakket om.

Neste dag var de fleste så «støre» at de nesten ikke kunne komme seg

på arbeid. Første mai var det tradisjon at Ynglingen og Det kristne skolelaget møttes til dyst på Vier.

Her fikk spreke gutter og jenter vise seg fram på fotballbanen med skrikende supportere som heiet på sine favoritter.

Jentene spilte håndball. Den gang var fotball alt for krevende for det «svake kjønn.» Den tredje muligheten til å vise seg fram, var under bading på Hompen. Da spilte gjerne noen gutter bajas når de stupte, eller de viste virkelige ferdigheter i kunststup fra det «høgaste» brettet. Jentene heiet, men gjorde ikke så mye av seg hva svømmeferdigheter angår. Skjønt jeg minnes at når den uthulte trestammen Mannfred la seg til utenfor Hompen, da deltok også jentene i sjøslagene.

Noen har gjerne hørt at kanoen var en gave til Vier.

Historien er slik: En YAG- er hadde fått den uthulte trestammen / kanoen til å leke med på landet. Men foreldrene oppdaget snart at kanoen var alt for farlig å manøvrere. De de ga den derfor til Vier!

Det grøsser i meg i blant når jeg tenker på hva som kreves av tiltak innen Helse, Miljø og Sikkerhet i dag når leirer og turer arrangeres.

Så lenge jeg var gutt, ungdom eller ung voksen, fantes det bare en telefon på Vier. Skulle vi ringe, måtte vi gå bort til Knut Vier og ringe rikstelefon til byen. Ofte var det kø av hyttefolk som også var i samme ærend. Ville noen nå oss, så måtte vi budsendes.

Jeg har aldri sett en sykebåre på Vier. Heller ikke redningsvester.

På leirene hadde vi et medisinskap med plaster, globoid, gasbind og borvann til å rense sår med.

Etter at jeg hadde vært formann i foreningen til 1963, ble jeg formann

i Vierstyret. Den gang hadde vi ingen Janki som ordnet opp i det praktiske. I sesongen måtte jeg ofte dra flere turer i uken inn for å fjerne søppel og holde rent. En tid kastet vi alt søppel på sjøen!!

Det var lettvint og greit.

På leirene hentet vi vann i 50 l spann fra en brønn på fotballbanen, Men dette smakte ofte sjøvann. Så fikk vi en ny brønn langt opp av stranden vest for naustet. Vannet rant gjennom stålrør til en kran bak hovedhuset. Dette var leirens eneste drikkevannskilde.

Vi dro ofte på dugnad tidligere også. En gang det var avtalt dugnad, var jeg den eneste som møtte opp. Jeg tenkte: Hva gjør jeg nå?

Skal jeg dra hjem, eller bli værende og ta min tørn?

Jeg gjorde det siste. Og håpet at Vår Herre la merke til min innsats.

Historien om krabbefestene er dårlig dokumentert. I Ynglingens historie gjennom 100 år kan vi lese:

«Krabbefestene i september var den siste tilstelningen i året på Vier. De var alltid festlige med sanger og taler.» 

Jeg undres hvorfor jeg husker så lite fra disse festene. Det kan tenkes at arbeidet med å transportere krabbene fra byen til Vier, sortere dem, rense, servere, spise og til slutt fjerne restavfallet, har hatt en slags haloeffekt: dvs.at dette har krevd så mye oppmerksomhet at alt det gode programmet ellers er blitt fortrengt  i minnet. Eller er det et tegn på svekket hukommelse? Ninni og jeg synes å huske at krabbefestene var for noen utvalgte, og var en honnør til ledere og styremedlemmer i foreningen. Men kanskje vi misminnes. Det er visst ingen andre som husker dette. Når en person husker noe spesielt, kalles dette gjerne for et folkeminne. Hvis flere husker noe av det samme, blir det historie.

Og den kommer nå: Aud og Kåre Lunde forteller:

Vi kjøpte krabbe av en fisker på Åmøy. Så hentet vi krabbene og bragte dem opp til Ynglingen på Madlaveien. Her sto vaktmester Torgersen klar i kjelleren med full fyr under en diger vaskegryte og kokte krabbene. Krabbene ble kjørt til Vier. Her stod «renselaget» klar med kniver og hammere. De tok ut innmaten, knuste de store klørne og vasket skjellene. Innmaten og de store klørne ble lagt tilbake i krabbeskjellene. Klar til servering. Renselaget garanterte for at det var «mat» i hver krabbe. Småklørne ble lagt på fat, som snacks, og sugt utover kvelden. Renselagene var ofte såre på fingrene i mange dager etter at krabbefestene. Ellers husker Aud og Kåre at bordene var pyntet med skjell, tang og tare. I taket hang en stor not og skapte en intim, maritim stemning. I tillegg til krabbene ble det servert spiralloff, majones og sennep. Og så «drakk man tevann med gruelig leven og hadde moro av ingen ting.

Det interessante er at Aud og Kåre heller ikke husker noe av programmet bortsett fra «at det va jysla kjekt.»

Et søk på Aftenbladets historiesider kan hjelpe litt på hukommelsen. Her har jeg funnet: Den første krabbefesten ble arrangert i 1956.

Fra da av ble det arrangert 6 fester. Året 1963 var siste gangen Viervåg fraktet deltakere til krabbefest på Vier. Senere ble gjestene transportert med buss fra Nytorget, med retur kl 23. I en annonse ble det gjort oppmerksom på: «Ingen overnatting etter festen.» I 1958 kostet det 5.- kr å være med på krabbefesten. Allerede i1961 hadde prisen gått opp til kr 7.00, men da var hjemreisen inkludert.

Jeg har aldri kommet over noen programmer for festene.

Kanskje det ikke var noen andre programposter enn krabbebespisning, sanger og tale? Men en skal ikke se bort fra at Ajax sin Krabbesang ble sunget og at Oddmund Bergsholm fremførte visen om Frøken Emma. Kanskje andre kan fylle ut mer av historien om Ynglingens krabbefester på Vier.

Jeg har også  funnet noen interessante annonser for Vierkvelden som ble arrangert i Ynglingen i flere år til inntekt for Vier:

I 1943 kostet det 50 øre å komme inn på festene. I 1948 kunne vi lese i annonsen; « ta med en spiseskje kaffe.» Nå kostet det en krone i entrè. Da var det bønnestund en halv time før festen begynte.

Til slutt vil jeg referere et intervju som Magne Nesvik ga til avisa Vårt Land i 1980 i forbindelse med Jubeluka. Her tegner han et interessant og morsomt bilde av hvordan mange av oss har opplevd det å være på Vier: «Vier er et trylleord for alle de tusener som har vært med i Ynglingen. På et øyeblikk fremkaller det muntre historier og slørete blikk hos de som opplevet sin store forelskelse rundt leirbålene på dette fabelaktige leirstedet i Høgsfjorden. Det blir hevdet med krav på pålitelighet at intet sted i Rogaland er det knyttet flere livsvarige vennskap, og intet sted er det lagt grunnlag for flere ekteskap enn på Vier. Der skjer den fysiske utfoldelsen, og der kommer svært mange av omvendelsene. Gjennom leirer og weekender på Vier har svært mange fått grunnlaget for et liv i tro. På Vier får de unge lære hva det vil si å være KFUKer og KFUMer.»

Slik har jeg oplevd Vier fra guttedagene til i dag.


 

Innlegg under Krabbefesten på Vier den 24. 08 2019

Skrevet av Kjell A. Jensen