Kvinner i Ynglingehistorien

ragnhildhaeremKristent Kvinneforum markerte Ynglingens 150-årsjubileum i desember 2018. Magne Nesvik fortalte om kvinner i Ynglingehistorien


Kjære KFUK-ere. Gratulerer med 150-årsjubileet.

Ynglingens 150-årsjubileum blir markert i år, men det er jo egentlig en «guttegreie». Da Stavanger Ynglingeforening så dagens lys en novemberdag i 1868, var det ingen som tenkte at dette skulle være en forening for begge kjønn. Vi er midt mellom 1814 og 1905, to store begivenheter i norgeshistorien som gikk sin gang uten kvinnelig deltakelse på Eidsvoll og heller ikke kvinnelig stemmerett da nasjonens menn voterte om styreform.

Les mer …

Lange linjer og typiske trekk

Magne Nesviks tale på Ynlingens 150-års jubileumsfest 24.november 2018

Kjære Ynglingevenner

Vi må ta fantasien i bruk. Vi skal tilbake til 1868. Byen vår har nettopp vært vertskap for en regatta. Små og store båter fra hele kysten har vært på besøk. Det var den tids «tall ships race» og stemningen i byen var ikke mindre ladet den gang enn den var nå sist sommer, selv om båtene var mindre og trengselen langs kaikanten likeså.

Les mer …

Ynglingekulturen

Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre et forsøk på å beskrive hva som kjennetegner liv og virksomhet i Ynglingen, det vi kan kalle Ynglingekulturen. En kan spørre hvilke forutsetninger jeg har til å sette ord på en slik kultur. Det kan være mange meninger om dette fordi vi har gjort forskjellige erfaringer og gjerne har vært aktive til ulike tider. Ynglingekulturen vil stadig endre seg i samsvar med utviklingen av barne-, ungdoms- og voksenkulturen ellers finner i samfunnet.

Mine forutsetninger bygger på historiske kunnskaper om Ynglingen og erfaringer som medlem gjennom  godt over 60 år. Likevel har jeg begrensede forutsetninger for å beskrive kulturen i Ynglingen de siste 20 årene da jeg for det meste har vært aktiv i Lassa Y’s Men’ s klubb  og har hatt perifer kontakt med dagens ynglingekultur.

Jeg håper at andre kan ta utfordringen med å gi sin versjon av ynglingekulturen ut fra sitt ståsted. Det må være en spennende og interessant oppgave.

Innledning

En mor hadde en voksen, ugift sønn. Han hadde fra guttedagene vært et engasjert medlem av Ynglingen. Moren hadde et oppriktig ønske om at sønnen måtte møte en ”ynglingepike” som han kunne bli gift med. Mora oppfattet nok det å være ”ynglingepike” som et uttrykk for god kvalitet på en svigerdatter, slik jeg forstod henne.

Jeg har tenkt litt på hvorfor dette ønsket om en ”ynglingepike” var så sterkt. Det kan tenkes at mora hadde et ønske om at ”piken” skulle være preget av  den kulturen som en gjerne forbinder med Ynglingen.

En kan spørre: Er det sant at Ynglingen er med på å gi medlemmene en egen identitet? Noen mener det. Særlig slike som ikke selv har vært særlig aktive i Ynglingen.

Jeg har hørt folk uttale:

” De i Ynglingen har en egen måte å være på.”

”Eg har erfart at de som har vært med i Ynglingen har en egen måte å tenke på og organisere ting på.

Medlemmer som har gått i 17.mai toget under Ynglingens fane har opplevd å høre tilrop som: ”Heia. Eg har og gått i Ynglingen.” Dette tør de å rope mens det er fullt med folk langs rekkene. Slik tilrop kan oppfattes som uttrykk for gode minner og stolthet for noe de har hatt glede av – og gjerne lengter litt tilbake til?

En uttrykte seg slik: ”Jeg har ikke selv vært med i Ynglingen, men jeg har alltid lurt på hva det er som gir medlemmene et eget preg.”

Vi kan spørre: Har Ynglingen en egen kultur som setter preg på sine medlemmer? Går det, i tilfelle, an å finne fram til felles nevnere som på ulike måter beskriver hvilke faktorer det er som gjennom årene, mer eller mindre, har satt sitt preg på dem som har vært med i Ynglingen.

Som pensjonist har jeg bedre tid enn yrkesaktive til å tenke gjennom en del erfaringer jeg har høstet gjennom mer enn 50 års ekteskap med en ”ynglingepike” og det vi har erfart sammen, sammen med gode venner gjennom et langt liv i Ynglingen.

Ynglingekulturen, et merkenavn

Med dagens moderne språkbruk tyder mye på at Ynglingen er et merkenavn i vår by. Navnet Ynglingen har bestått og vært kjent nesten i hele foreningens lange liv til tross for at den har hatt flere navn gjennom årene. Vi kan nevne Stavanger Ynglingeforening, Stavanger Kristelige Ungdomsforening og nå Stavanger KFUK-KFUM.

Navnet Ynglingen er et begrep som står for noe bestemt i mange stavangerfolks bevissthet; nemlig et kristent og kulturelt barne- og ungdomsarbeid som klart skiller seg ut fra mer tradisjonelt barne- og ungdomsarbeid slik vi kan finne det i mange bedehusmiljøer og karismatiske bevegelser.

Biskop Båsland skriver i en artikkel i Stavanger Byleksikon: ”KFUK-KFUM, Ynglingen har satt et sterkt preg på denne byen. Det begynte med en svenneforening, en mellomting mellom en fagforening og en ungdomsforening som samlet håndverkssvenner til bibellesning og aftenskole med gratis undervisning.”

Videre skriver biskopen:

”Ynglingen ga byen en mer åpen og utadrettet profil.”

Helt fra starten, i 1968, har altså Ynglingen hatt et særpreg som tydelig skiller den ut fra de mange vekkelsesbevegelsene som var sterke i byen på denne tiden

I Wikipedia pekes det på at et merkenavn står for produkter eller ideer og verdier som gir en organisasjon særpreg.

Mye tyder på at Ynglingen har et særpreg.

I dagens dataspråk vil noen hevde at Ynglingen er ikon i vår by. Altså: Et symbol for en bestemt type kristent ungdomsarbeid.

Den kristne kulturen

Virksomheten i Ynglingen har i liten grad vært preget av en påtrengende forkynnelse slik vi kan finne eksempler på i andre kristne sammenhenger. Selv kan jeg ikke huske at det har vært lagt opp til forkynnelse som skulle føre til vekkelser.

Vi kan si at omvendelse til bekjennende kristen tro har kommet som resultat av en modningsprosesser og ikke som et plutselige gjennombrudd. (Vekkelse.)

Den kristne påvirkningen i Ynglingen foregår kontinuerlig som en modningsprosess i form av taler, andakter, sanger, bibelstudier, samtaler i grupper og på tomannshånd.

Det er vanskelig å peke på hva som egentlig har størst påvirkningskraft. Dette vil ofte avhenge av enkelpersoner. Avgjørende påvirkning kan komme fra dyktige talere med evne til å formidle det kristne budskapet slik at det når fram til de unge. Men fra utviklingspsykologien vet vi at det ofte er  jevnaldrende som har sterkest påvirkningskraft i viktige verdispørsmål i livet. Og da kan påvirkningen komme via enkle, små andakter og fortrolige samtaler. Men også dyktige ledere kan være forbilder for mange med hensyn til kristen tro.

I Ynglingens tidligere lover stod det:

”Ved alle møter og samlinger skal det være felles andakt.” Vedtatt 08.12.1971.

Andakter kan ofte være famlende, usammenhengende, men svært personlige slik at de har stor påvirkningskraft, fremført av nære venner og kjente.

Vi skal heller ikke glemme den betydning mange av salmene og sangene hadde på oss i ungdommen. Det er nok å nevne Matias Orheims sanger som ofte traff oss ”midt i hjertet.”

Det er klart at omgivelsene ofte spiller inn når vi opplever Guds nærhet. Mange har opplevd at Gud har kommet dem særlig nær under opphold på landstedet Vier.

Mange, som har vært med i Ynglingen i yngre dager, har pekt på at Ynglingens måte å forkynne på har hatt avgjørende betydning for dem senere i livet.

På mange måter kan en si at Ynglingekulturen bærer preg av følgende ord av Paulus i brevet til Filipperne, 4.8 :

Vi skal legge vekt på:

”Alt som er sant, edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros.”

I et notat til årsmøtet i Ynglingen 19.02.09 heter det:

”Å forkynne, eller bringe evangeliet, gudsriket, nær mennesker, krever en rekke forskjellige framgangsmåter.”

”I Ynglingen skal evangeliet derfor prege oss på seks måter:

  • Pep-talk/ andakt
  • Nattverd-/ bønn-gudstjenestefellessakp / kapelluker
  • Religiøs kunst / utsmykking / sitater på veggene
  • Åpent kapell for stillhet og lystenning
  • Internasjonalt engasjement for rettferdighet og klimakamp
  • Nærvær av ”mennesker som ser deg og bryr seg om deg” i Ynglingen

Den sosiale kulturen

Samværsformene i Ynglingen hadde et annet preg, i min ungdom enn i vår tid. De fleste sammenkomstene den gang hadde karakter av møter i forskjellige avdelinger for ulike aldre. Men rammene var stort sett de samme og programinnslagene var også temmelig like. Vi satt på benker oppstilt på rekke og rad. Foran i lokalet var det oppstilt en talerstol.

Programpostene kunne variere fra møte til møte avhengig av alderen på medlemmene. Men stort sett fant en disse programelementene: Tale, sang, andakt, opplesning, sketsjer, film og lysbilder.

De store avdelingene som Gutteavdelingen og Vårskudd var delt inn i grupper med egne navn og gruppeledere.

Det var nok imidlertid gjennom de uformelle samlingene at medlemmene ble kjent med hverandre og påvirket hverandre mest. På mange måter har de uformelle sammenkomstene vært selve ”limet” i foreningen. Det var på turer, leirer, fester, komitémøter, felles kirkegang og private samvær at medlemmene ble kjent med hverandre. Under slike samvær var ofte ”foreningen” tema for samtalene.

Ynglingen har ofte fått kritikk for at medlemmene har dannet klikker av venner som det har vært vanskelig for utenforstående å bli med i. Slike klikker har nok på mange måter vært til skade for det sosiale miljøet i foreningen.

Inge Bø husker fra sin ungdomstid i Ynglingen at de var en flokk gutter som utviklet en sjargong som virket både sårende og ekskluderende. Sjargongen gikk ut på å ramme hverandre med raske replikker med snert og ironi. De trygge syntes denne ”tonen” var morsom og kameratslig, mens andre fant den både ubehagelig og ekskluderende.

Men det har også vært en styrke for foreningsarbeidet at det har dannet seg vennegrupper fordi disse har vært trofaste og gode støtter i miljøet. Enkelte klikker har holdt sammen gjennom hele livet fra de var barn til langt opp i eldre dager. Og mange har funnet sine ektefeller her. Det hender ofte at både barn og barnebarn av eldre Ynglinger fortsetter som medlemmer av foreningen. For en rekke har medlemsskap i Ynglingen ført til at de har fått være med i et stort og trygt nettverk av gode venner. Selv om enkelte har hatt negative opplevelser i møte med Ynglingen, så har nok de fleste opplevd miljøet som inviterende, åpent og inkluderende.

Tidligere fikk Ynglingen gjerne kritikk fordi de hadde underholdning på møtene og for lite forkynnelse. Underholdningen ble sett på som ”lokkemat” for å få flere med seg. Men dette er feil.

Det å hygge seg, le og ha det trivelig, er en viktig del av livet og er en styrke for den mentale helsen.

Ser vi tilbake på Ynglingens historie, vil vi oppdage at foreningen ble startet som uttrykk for omsorg for de mange gutter som ikke hadde noe å ta seg til i fritiden. Ved siden av å formidle Guds ord var en opptatt av både å formidle samfunnskunnskaper og skape gode, trygge og trivelige samværsformer for de unge. Slik ble underholdningen en naturlig del av miljøet. En selvfølgelig del av dette miljøet har vært at alle tilbud skulle være alkoholfri uten at en krevde noe avholdsløfte av medlemmene.

Den demokratiske kulturen

Når jeg tenker tilbake på ungdomstiden i Ynglingen, så er jeg imponert over den tillit vi ble vist av våre ledere. Her fikk vi erfare at lederne stolte på oss og ga oss ansvar. Egil S. Eide forteller at da han ble medlem av YAG som 14-åring kom lederen Otto John Espedal til ham med ei bok og ba ham lese den. Etterpå fikk Egil holde foredrag i avdelingen med utgangspunkt i boka.

På komitémøter, sammen med jevnaldrende, la vi planer for fester, turer og møteprogrammer uten at noen eldre kontrollerte oss. Vi avtalte med voksne talere og foredragsholdere uten voksen innblanding. Vi fikk låne kontorene til komitémøter, og vi oppholdt oss her til lenge etter at komitémøtene var over med avtale om at nøkkelen skulle leveres vaktmester når vi forlot lokalet.

Mest imponert er jeg i ettertid over at vi fikk låne Vier når dette var ledig, i week-ender, til uformelle turer med gutter og jenter, uten krav om at vi måtte ha med oss voksne ledere.

Da foreningen flyttet til Madlaveien og flere avdelinger fikk hånd om kostbart, teknisk utstyr var det de unge selv som både betjente utstyret, rigget det opp og ned og vedlikeholdt det.

I min ungdom var ikke dans tillatt i Ynglingen. Likevel ble det tillatt å drøfte om dans burde innføres som programinnslag enkelte ganger med innlegg i medlemsbladet Ynglingen.

Studerer vi foreningens historie, så har jo samtaler og diskusjoner vært aktuelle programinnslag fra de tidligste tider.

Foreningens eldre medlemmer og ledere har alltid vært åpne for å lytte til de unge med hensyn til meninger om innføring av nye arbeidsmåter. Toleranse og respekt for de unge har vært holdninger som har preget Ynglingemiljøet selv om de unge til sine tider ikke har vært like heldige med sine bidrag.

Helt siden kvinnene kom med i Ynglingen i 1907 har det vært praktisert likestilling mellom kjønnene. Norske kvinner fikk ikke stemmerett før i 1913! 

Fellesnevnere

I få ord kan vi gjerne si at Ynglingekulturen har båret preg av:

  • Å formidle verdier som ikke kan telles eller måles, men som likevel betyr mye for de fleste mennesker
  • Å være en organisasjon preget av kristen tro, kultur og et rikt sosialt liv
  • En enkel kristen forkynnelse fri for sterke følelser og pågåenhet
  • Åpne medlemsskap, for kvinner og menn, uten krav til bekjennelse av kristen tro
  • Varierte og glade arbeidsmåter tilpasset barn og unge
  • Toleranse og respekt for andres meninger
  • Et alkoholfritt miljø
  • Å gi stort rom for sport og friluftsliv
  • Varierte moderne arbeidsformer
  • Demokratiske holdninger

 

Skrevet av Kjell A. Jensen

Ynglingen, en annerledes skole for barn og unge i Stavanger

Det er kanskje ikke så mange som forbinder Ynglingen i Stavanger med skole.

Men studerer vi foreningens historie og snakker med noen av dem som har vært knyttet til Ynglingen i kortere eller lengre perioder i livet, så vil en kunne få bekreftet at de fleste vil kunne gi eksempler på hva de har lært i denne foreningen.

En studie av Ynglingens programmer gjennom årene, fra den første tiden og frem til i dag, vil dokumentere at Ynglingen har formidlet kunnskaper og ferdigheter til barn og unge på en rekke områder som den offentlige skolen senere har tatt opp i sine læreplaner.

Kunnskapsformidling.

Da Ynglingen ble grunnlagt i 1868, hadde foreningen som formål å gi tilbud om kunnskaper i samfunnsspørsmål og Bibelens lære til byens læregutter. Mange av læreguttene kom den gang fra distriktene og var på mange måter overlatt til seg selv etter arbeidstidens slutt. De hadde lite meningsfylt å ta seg til på fritiden. Grunnleggerne av Ynglingen, brødrene Peter og Rasmus Hærem, hadde fått ideer om foreningsarbeid blant læregutter i Tyskland og England. Nå ønsket de å sette i gang noe lignende i vår by. De ville samle læregutter og fortelle dem ”om fremmede land og gi dem inntrykk fra kirkehistorien.” Foreningens første navn var Unge Mænds kristelige Forening. Men det gikk ikke lang tid før man bare kalte den Ynglingeforeningen.

Senere er foreningen bare blitt hetende Ynglingen.

Gratis undervisning for læregutter

De unge guttene hadde ofte lite skolegang bak seg da de kom til byen og begynte i lære. Ynglingens ledelse oppdaget etter noen års virksomhet at det var et stort behov for å utvide de unges kunnskaper på en rekke områder som ikke falt inn under fagopplæringen. I 1883 satte derfor Ynglingen i gang med gratis undervisning for læregutter i en rekke fag som norsk, tysk, engelsk, regning, skrivning, stenografi, esperanto og bibellesning.

Men det var ikke bare i tradisjonelle fag at Ynglingen formidlet kunnskaper. Gjennom sine engasjement i foreningens avdelinger fikk de unge lære og erfare hva det vil si å delta i samfunnslivet.

Den gamle læreren, Johannes Arneson fra Hjelmeland, kom til Stavanger i 1885 for å gå på latinskolen. Han kom med i Ynglingen og har skildret litt av miljøet den gang. Arneson  forteller i sin bok ”100 år og minnest så mangt:”

”Laget hadde ei rommeleg stove til lesesal for ynglingane. Her sat dei unge og las aviser eller dei småprata.”

”I den pietistiske Ynglingeforeninga debuterte eg ikkje berre som skrønemakar og som spelemann (på hardingfele) og skodespelar (de fremførte Ervingen av Ivar Aasen).”

”Her var og eit hornmusikklag, sjølvsagt var det ikkje kåte nummer dei bles, men heller ikkje berre salmar. Dei spela friske marsjar, men ikkje dansar.”

Eget bibliotek

Ynglingen hadde på Arnesons tid et eget bibliotek med over 1000 bind. Til sine tider lånte de unge så mange bøker at utlånet måtte begrenses til ett bind om gangen. For de over 17 år hadde Ynglingen et eget lag der de unge fikk trening i å holde foredrag om ulike emner, og de lærte å ordlegge seg. Diskusjonens bølger kunne gå høyt enkelte ganger.

Omkring 1890 fikk foreningen en egen håndskrevet avis kalt Ynglingen. ”Bladets oppgave var å øve medlemmene i at uttrykke sine tanker kort og tydelig og at tilegne seg en flytende stil, samt at være organ for dem der bedre kan uttrykke seg skriftlig enn muntlig.”

Foredragslaget

I foredragslaget fra 1914 var målet å øve medlemmene opp til å bli ”gode” foredragsholdere og deltagere i ordskifter. Hvert medlem måtte derfor holde foredrag etter tur. De beste foredragene ble senere holdt i større forsamlinger. Også jentene hadde slikt foredragslag

Ynglingen har gjerne formidlet annerledes kunnskaper enn den offentlige skolen. Dette  gjelder særlig på områder som ledelse, samarbeid, organisering, planlegging og demokratiske væremåter, toleranse og friluftsaktiviteter.

Gjennom engasjement i Ynglingens avdelinger har ungdommen fått rik anledning til å lære organisasjonskunnskap, og de fått erfare hvordan demokratiske organer fungerer. De unge har selv fått ansvar for å planlegge møter, lede og skrive referater. Noen har også fått føre avdelingenes regnskaper. De unge har enkelte ganger vært i opposisjon til foreningens ledelse. Dette ble stort sett tålt selv om Arneson gir eksempel på det motsatte. De eldre har satt pris på at ungdommen engasjerer seg både i samfunnsspørsmål, etikk og moral, men også i spørsmål om hvordan foreningen bør drives.

Opplæring i demokratiske funksjoner

Før de offentlige skolene satte opp demokratisk opplæring på sine planer, fikk de unge opplæring i organisasjonsdemokrati gjennom ulike foreninger og lag.

Mange ledere i byens næringsliv, undervisning og kulturliv har opp gjennom årene fått sin første innføring i ledelse gjennom Ynglingen. Også mange av byens politikere, i alle partier, har lært demokratisk funksjonsdyktighet i denne foreningen.

Ynglingen har gjennom hele historien hatt ”overskudd på demokrati.” Foreningen har aldri hatt karismatiske ledere der en manns ord blir lov. Til alle tider har det vært livlige meningsbrytninger.

Ynglingens voksne ledere har vært opptatt av at de unge skulle få stor frihet under ansvar. Dette har særlig kommet til uttrykk i slik foreningen har vært organisert i avdelinger. Hver avdeling og gruppe har hatt ledere med eget ansvar uten at de voksne har blandet seg for mye inn i deres virksomhet. Fra 1907 kom også kvinnene med i Ynglingen, og fra da av fikk også de samme muligheter til lederopplæring som mennene.

Ved de fleste skoler i dag får barn og unge tilbud om opphold på leirskoler. I den daglige undervisningen er lærerne opptatt av å ta elevene med ut av klasserommene og bruke naturen som kunnskapskilde, såkalt uteskole. Allerede så tidlig som i 1913 arrangerte Ynglingen leir for sine medlemmer i Høgsfjorden. Da foreningen senere fikk eget landsted på Vier, ble leirene lagt hit. Det kunne være leirer for barn og unge gjennom hele sommeren. En kalte ikke leirene den gang for leirskoler, men innholdet var omtrent det samme som ved dagens leirskoler. Det er interessant å erfare at Ynglingen nå i mange år har leid landstedet Vier ut til skoler som selv driver leirskole. Ynglingen har ikke bare drevet leirvirksomhet. Nesten helt fra begynnelsen var det vanlig å dra på tur i skog og mark med de unge medlemmene. Dyktige,  ledere, ofte lærere, forklarte de unge om hvilke kunnskaper de kunne hente ved å studere naturen på nært hold.

Opplæring i drama

Enkelte eldre stavangerfolk husker fremdeles Ynglingens Aftenunderholdninger og fester. Her opptrådte barn og unge i skuespill og tablåer, ofte dramatisert av foreningens eldre medlemmer. Temaene kunne være hentet fra våre folkeeventyr, fra ”Stavanger i Mortepumpens tid” og fra lokal og nasjonal litteratur. Det er vel neppe rett å påstå at Ynglingen har vært forløper for byens barneteater. Men det er i alle fall sikkert at flere som har opptrådt i Ynglingen ved ulike anledninger, senere har valgt kunstneriske karrierer.

I forbindelse med Ynglingens skuespill og tablåer fikk de unge  gjerne til oppgave både å lage kulisser og sy kostymer.

Ynglingen har aldri vært preget av god økonomi. Medlemmene har derfor alltid måttet ta sin tørn på dugnader både med hensyn til maling, snekring, trehogst, vasking og rydding.

Moderne rytmer

Da Ten-Sing arbeidet kom til Ynglingen, ble de unge utfordret på en rekke nye områder i foreningen. Nå måtte de unge lære seg å beherske nye teknikker som lyssetting, lydmixing og montering av elektronisk utstyr. Utstyret skulle rigges og vedlikeholdes. De unge måtte selv delvis bygge nytt, elektronisk utstyr for å spare penger.

Den tradisjonelle korsangen ble utviklet til også å omfatte kroppsbevegelser, dramatiseringer og miming. Kormedlemmene måtte lære å bruke mikrofoner. Teknikerne måtte lære å mikse både lyd og lys for å tilfredsstille moderne krav. Og – koret sang ikke lenger alene. Det ble fra nå av akkompagnert av eget orkester som benyttet elektroniske instrumenter.

Men lenge før ”ten-sing-tiden” hadde Ynglingen både kor, orkester og musikkorps. Flere kjente, unge kunstnere og yrkesutøvere i dag har fått sitt første møte med moderne musikk og teknikk gjennom Ynglingen.

Aktivisering og sosialisering

Skal en vurdere Ynglingens tilbud til barn og unge gjennom årene ut fra pedagogiske prinsipper, så er det særlig to prinsipp som kommer tydelig fram: Prinsippet om aktivisering og prinsippet om sosialisering.

All virksomhet i Ynglingen er båret fram av at de unge må gjøre noe sammen. Skal den enkelte lykkes, må han og hun bruke sine kunnskaper, ferdigheter og kreative evner sammen med andre. Praktisk problemløsning og idédugnader finner sted på styremøter, i komiteer og når de unge kommer sammen uformelt. Det har aldri vært et prinsipp i Ynglingen at de voksne har fortalt de unge hva de skal mene, tro eller tenke. De unge er blitt utfordret på mange områder både med hensyn til praktiske oppgaver, men også med hensyn til religiøs tro og tenkning.

Mor til brødrene Hærem, grunnleggerne av Ynglingen, lærte sønnene sine:

” Den som vil gjøre noe for folket, må begynne med barna og ungdommen.” 

Dette har vært en ledesnor for Ynglingen i Stavanger i nærmere 140 år.

 

Litteratur.

  • Stavanger Kristelige Ungdomsforenings Jubileumsskrift 1944 - Eget forlag.
  • Johannes Arneson - 100 år og minnest så mangt - Noregs Boklag 1964

Gutteavdelingen

Da jeg for første gang ble tatt opp som medlem av Ynglingen stod det følgende bak på medlemskortet mitt:

”Da du den 16. Oktober 1942 ble opptatt i Gutteavdelingen hilste lederen deg med disse ord fra Bibelen: ” Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.” Matt. 24.44. Dette var underskrevet av Magne Søndenå.

Under opptakelsen stod guttene i en halvsirkel på podiet i ”gamle” Ynglingen i Asylgata. Etter at vi hadde fått medlemskortet, fikk vi utlevert et lite stearinlys. Dette skulle vi tenne i ”det store lyset som skulle være bilde på Jesus Kristus.”

Etter at ”seremonien” var over, henvendte lederen seg til alle i salen og spurte: ”Er disse guttene riktig opptatt?” Alle svarte: ”Ja, de er.”

Under krigen

Under hele krigen kom mellom 250 og 300 gutter i alderen 10-14 år sammen til møter i Ynglingen i Asylgaten i Stavanger.

Det er ikke få av byens eldre menn som en gang i sin oppvekst har vært med i Ynglingens Gutteavdeling.

Kanskje dette kan være noe av årsaken til at Ynglingen alltid har hatt stor goodwill blant byens politikere.

Under krigen lå jo det meste av det frivillige organisasjonslivet nede. Verken speiderarbeid eller idrettsarbeid var tillatt. Det var derfor naturlig at mange søkte til Ynglingen. Men det er nok ikke hele sannheten.

Gruppene

Gutteavdelingen hadde programmer, god organisering og  dyktige ledere som appellerte til mange.

Guttene var delt inn i grupper med hver sin leder som førte nøyaktig oversikt over fremmøtet. De beste ble premiert. Guttene følte identitet til gruppen.

Hver gruppe hadde navneskilt som ble hengt opp på veggen med navn som: Fram, Freidig, Seir, Modig, Uredd, Lyn, Star, Strong osv.

Stadig var det konkurranser mellom gruppene, ofte i form av spørreleker og fremmøte.

Enkelte gruppeledere tok guttene med i seg i kirken om søndagene og gikk på tur i Vålandsskogen eller rundt Mosvatnet etterpå.

En gruppe utmerket seg særlig fordi alle guttene kom fra Tasta og satt langt bak i salen. De kom gjerne litt for sent hvis Tasta-bussen var for sen. Av og til måtte de går før møtet var slutt ”for å nå bussen.” Vi husker gutter som Birger Rygg, Inge Bø, Sverre Andersen og mange andre som senere er blitt kjente personer i Stavanger.

Vi husker særlig to som alltid ble best når det var  gjettekonkurranser. Det var den senere fylkespsykiateren Willy Jensen og lektor Lund, alias Skruen.

Egil S. Eide var forresten den beste til å selge lodder til Aftenunderholdningen, blindeblomster eller AVGD-bøker.

All Verdens Gutters Dag

Hvert år i mars deltok vi i arrangementer til inntekt for gutter i andre land.

AVGD - bøkene var små bøker i 7.sans format som ble solgt til inntekt for gutter i utviklingsland og til gutter på misjonsmarken. Bøkene inneholdt små artikler om guttearbeid, misjon, krav til KFUM-idrettssmerket ol. Det kom ut nye AVGD-bøker hver år. AVGD ble gjerne markert med egne fester i Gutteavdelingen. Ett år, husker jeg, ble AVGD markert med opptog fra Lekeplassen på Madlaveien til Ynglingen i Asylgata. Ynglingen hadde fått låne flagg på Brannvakta fra en rekke fremmede land.

Gutteavdelingsgutter bar flaggene på lange stenger under opptoget.

Det krevdes mye av lederne. Det var ikke lett å holde ro og orden på en slik stor forsamling.

Alltid freidig

Alle møter i Gutteavdelingen startet med sangen: ”Alltid freidig når du går.” .

Etter oppsangen var det gjerne en kort andakt.

Så var det opplesning av håndskrevet referat fra forrige møte.

Deretter kom talen som både kunne være oppbyggelig, men også mer av orienterende art.

Ekstra stas var det når det stod film eller lysbilder på programmet.

Grosserer Kristian Backe viste lysbilder om Grindebarna. Dette var tegninger festet til glassplater. Lærer Gundersen viste løgne tegnefilmer, uten lyd, om Fritz og Fratz som fanget tyver ombord på et cruise-skip.

Talerne

Mange talere var flinke til å fortelle og fanget lett guttenes oppmerksomhet uten større vansker. Jeg tenker på Andreas Bårdsen med sine eventyrstunder. Jeg tenker på Karsten Skadberg, guttebokforfatteren, som lett fikk kontakt med guttene. Jeg må også nevne gamle lærer Olsen, søndagsskolens ”far,” Ole Gregor Frøyland, pastor Øritzland, Carl Bang og mange flere.

Etter talene var det gjerne opplesning av den håndskrevne avisa Gode Gutter.  Innholdet var variert med både ”vitsar” og alvorlige stykker. Som oftest var det avskrift fra blader og bøker. Det var ikke alltid at leseferdigheten var så god at avisoppleseren fikk kontakt med guttene slik at det ble uro mellom rekkene og lederne måtte hysje på dem.

Noen leste også så lavt at få kunne høre hva som ble lest.

Høyttaleranlegg eksisterte ikke den gang.

Og så var det ”sketsjar.”

Dette var som regel dramatiserte vitsar, som det som vi kaller for ”speidarsketsjer.”

Hvis det en sjelden gang ble fremført mer krevende skuespill etter manuskript, så ble disse fremført ordrett på bokmål, gjerne med ”østlands sleng.”

Det hendte at Andreas Bårdsen skrev skuespill tilpasset Gutteavdelingen. Ett av disse het: ”Ongane i gadå holde Storting.” Det skapte alltid stor munterhet.

Gutteavdelingen hadde egen sangbok som ble flittig brukt. Særlig leirsangene var populære. Mange påstod at ”guttane sang så taget lyfta seg.”

Den kraftige, glade sangen skyldes mye avdelingens dyktige pianist, Toralv Nesvik, som ”spelte uden noter.”

Den gang lå Ynglingen i Asylgata der Bøndenes hus ligger i dag.

Møter i Festsalen

Gutteavdelingen hadde møtene i Festsalen.

Luften kunne ofte bli temmelig tung på regnværsdager når de 250 guttene satt med yttertøyet på inne. Tenk deg lukten av våte strikkekufter og -luer.

Det fantes ikke annen ventilasjon i lokalet enn to store takluker som ble heist opp om luften ble for kvelende.

Det var nemlig ulovlig å åpne vinduene i den mørke årstiden på grunn av påbud om blending. Tenk deg 250 gutter krele ut av lokalet etter møtene til stummende mørke gater uten lys! Noen hadde riktignok lommelykter, men de ”måtte jo spara på batteriene hvis de ikke hadde ”dynamolykter” som de hele tiden ladet ved å knipe og åpne hånden som de bar lykten i.

Festsalen ble vanligvis varmet opp ved hjelp av to store vedovner.

Men disse var ikke i bruk når Gutteavdelingen hadde sine møter. Det kunne jo ellers bli temmelig hett nær ovnene mens det ellers kom lite varme ut i  lokalet.

Festsalen litt ”verdslig” innredet i det den hadde både podium og ”sceneteppe” i stedet for fast talerstol slik som ofte var tilfelle i tradisjonelle bedehus. På frontveggen stod der to byster av brødrene Rasmus og Peter Hærem, og mellom dem var der et stor ”Jesus-bilde.”

Rundt i salen hang det vimpler i norske farger ned fra taket. Om disse var rene dekorasjoner eller et ledd i kampen mot nazismen, vet jeg ikke.

Vi satt på tradisjonelle bedhusbenker med en smal fjøl bak på ryggstøtten til å sette kopper, brusflasker mat på.

Fester

De store høydepunktene var festene i forbindelse med Aftenunderholdningen og juletrefestene. Da var det alltid god underholdning og bevertning med brus, boller og ”essar”.

Det var alltid færre gutter som deltok på disse festene fordi de syntes det var ”trøtt å vera sammen med jenter.”

Programmene besto gjerne av dramtatiseringer av kjente eventyr fra Asbjørnsen og Moes samlinger, film, lysbilder og andakt. Stor munterhet vakte det alltid når en gutt fra Ålesund leste stykker av Ajax på sin dialekt.

I forbindelse med foreningens 75 års jubileum i 1943 ble det tatt et bilde når hele avdelingen var samlet. Dette er et sårt minne for meg. Akkurat den dagen måtte jeg være med mor min på elevaften hos pianolærer Edvin Eikenes. Jeg skulle ikke opptre med spill, men det var obligatorisk fremmøte for alle elevene til Eikenes. Og jeg var altså en av dem.

Tenk om jeg hadde fått være med på bildet. Da skulle jeg ha sittet aller først fordi jeg var medlem av gruppa, Fram, til Jens Thorbjørnsen.

Det er avbildet mange gutter her som senere har betydd mye for byen vår.

Odd Dagsland og Magne Søndenå

Under krigen var det særlig Odd Dagsland og Magne Søndenå som hadde ansvaret for Gutteavdelingen. Odd ledet møtene mens Magne trakk i  trådene og fungerte som administrativ leder. I ettertid og på bakgrunn av vårt kjennskap til dagens gutter i alderen 10-14 år er det utrolig at Odd greide å holde styr på denne digre avdelingen uten tekniske hjelpemidler, hvis vi ser bort fra dommerfløyta som han av og til måtte ta i bruk for å få ro.

Magne hadde sin faste plass ved et bord fremme i salen med eget spesiallaget kontorskrin for GA. Det var bl.a.Magne som solgte små KFUM-merker til å ha på jakkeslaget. Men disse kunne vi ikke få kjøpt uten av vi leverte inn et visst antall gram  sølv. På denne tiden var sølv rasjonert.

Sommerleirene på Vier

Sommerleirene på Vier er kanskje de samlingene som har betydd mest for de fleste guttene. Det gikk slag i slag med leirer på Vier hele sommeren. Det var nok ikke alltid like lett  å gjennomføre slike leirer når vi tenker på at all mat  var rasjonert. Hver gutt måtte derfor ha med seg pålegg (det gikk for det meste i sardiner), sukker, smør og brød pluss en boks med middag.

Men for noen opplevelser! Vi tenker på bading fra Hompen, leirbålskveldene ute og inne, fotballkampene og øvelsene til idrettsmerket. Et høydepunkt var det siste kvelden, ved leirbålet, da det ble gjort kjent hvem som hadde vunnet den store sporleken oppe ved Holmavatnet. Egentlig så kjente de fleste av oss resultatet på forhånd. Premien var nemlig en pakke knekk til deling blant ”seierherrene.” Disse gikk jo rundt i leiren og sugde på knekk til stor misunnelse fra oss som tapte konkurransen.

For mange var det første gang de var på overnattingstur uten foreldrene. Bare turen frem og tilbake med Viervåg var en opplevelse for mange.

Det var som regel alltid noen som utmerket seg. Jeg tenker på ham som møtte opp helt snauklipt. Han ble straks kalt for Gandhi. Og det navnet beholdt han i mange år senere. En hadde grønn idrettsbukse i motsetning til alle de andre som hadde de ”moteriktige” kvite buksene. Han ble bare kalt: ” Han med den grønna bokså.” Han tok neppe skade av økenavnet, for han ble senere tolldistriktssjef.

Ingen vet hvilken betydning Gutteavdelingen har hatt for mange senere i livet. Men spredte tilbakemeldinger fra enkelte, som senere ikke har fortsatt i liknende virksomhet, har gjerne gitt uttrykt for at de kristne verdiene som den gang ble sådd har betydd mye for dem senere i livet.

Den gang, som nå, stod KFUK-KFUM for noe annet enn det som barn og unge møtte rundt om på bedehus og i kristne forsamlinger.

Noen av guttene fra Gutteavdelingen under krigen møter vi igjen i dag på samlingene for Senior-Ynglingen.

Gatenavn oppkalt Ynglinger

Følgende personer med tilknytning til Ynglingen har fått gatenavn oppkalt etter seg i Stavanger.

1. Adjunkt Hauglands gate

Adjunkt S.A.Haugland, 1850-1902, var lærer på Kongsgård skole i matematikk og naturfag. Han var glad i sang og musikk, skrev dikt og sanger, bl.a. ”Ryggjafylkets fjell og dype fjord” med melodi komponert av Olaf Paulus. Adjunkt Haugland var en ivrig geolog og glad i naturen.

I Ynglingens jubileumsskrift fra 1868-1943, leser vi:

”Der var en flokk innen foreningen som helst ville gjøre sammenkomstene til alminnelige oppbyggelsesmøter, og som med mistanke så på den rent humane side av arbeidet. Et  foredrag som adjunkt S. A. Haugland holdt, fremskyndet krisen. Haugland trodde det kunne være av interesse for medlemmene å få høre om hva man ved gravninger hadde funnet i jorden. Og så holdt han foredrag om de forskjellige jordlag og hva de inneholdt. Dette var det flere som ikke tålte. De mente at slike anskuelser som de her fikk høre, ikke stemte med Bibelen. Og når foreningen kunne tåle at sådanne foredrag ble holdt, kunne de ikke lenger bli stående. Flere meldte seg derfor ut.”

2. Anders Bærheims gate

Bestyrer Anders Bærheim var en kjent lokalhistoriker i Stavanger, og har skrevet en rekke artikler om byens historie. Han var ikke aktivt medlem av Ynglingen. Men i Ynglingens  75 år jubileumsskrift, 1868-1943 har han flere artikler der han skriver om Stavanger i Ynglingens første år. Anders Bærheim var både medarbeider og billedredaktør av jubileumsskriftet.

Anders Bærheim var også medlem av komiteen som skulle ivareta Ynglingens interesser med hensyn til regulering av eiendommen i forbindelse med Rogaland fellessalgs planer om et nybygg i sentrum. Han var i en årrekke ansatt ved Dreyers trykkeri og hadde bla. ansvar for den årlige utgivelsen av Dreyer-kalenderen.

3. Cecilie Tvedts gate

Cecilie Tvedt, 1883-1979, var i alle år nær knyttet til Ynglingen. Hun var en ekte KFUK’er og representerte KFUK på to verdenskongresser. Hun ble gjerne omtalt som foreningens Grand Old Lady. Cecilie Tvedt var den som uten sammenligning, hadde lengst funksjonstid som styremedlem i Ynglingen. Hun var leder av Stavanger Hvite Kors da denne foreningen gikk inn i Ynglingen i 1907 da foreningen åpnet for kvinnelige medlemmer og fikk navnet Stavanger Kristelige Ungdomsforening. Cecilie Tvedt var en dyktig foredragsholder og flink til å holde bibeltimer. Hun talte med styrke kvinnenes sak i foreningen og var til sine tider fryktet av foreningens mannlige medlemmer når viktige saker i foreningen ble debattert. Cecilie Tvedt var sentral i arbeidet med kjøpet av Vier og var med på befaringen da landstedet ble ”oppdaget.”

Under Ynglingens 75 årsfest i Asylgaten i 1943 ble det avduket et bilde Cecilie Tvedt i festsalen, som takk for hennes mangeårige innsats for foreningen. Cecilie Tvedt var den første kvinnen som satt i bystyret for Venstre. Her satt hun i 25 år. Hun var dessuten medlem av Formannskapet i 15 år. I sitt yrke var hun tilsynskvinne for Rikstrygdeverket i Stavanger.

4. Dues vei

Stephan Due, 1806 - 1892 var dansk. Han kom til Stavanger som forstander for Brødremenigheten. Due var med og stiftet landets første søndagsskole i Stavanger. Her drev han også en privatskole. Forstander Due var også med å starte den første israelsmisjons-foreningen i landet, og han var med i styret i Det Norske Misjonsselskap. I 1865 kjøpte han et gårdsbruk på Stokka og flyttet dit. Huset hans står enda på samme sted i Dues vei. Etter en vanskelig økonomisk periode fikk Ynglingeforeningen leie lokaler hos Brødremenigheten i Asylgaten 6. Due var med i forstanderskapet for den første Ynglingeforeningen som ble stiftet i Stavanger i 1868. Det var en æresbevisning å få sitte i Ynglingens forstanderskap.

Due hjalp foreningen da den var blitt uten møtelokale. Da fikk Ynglingen et rom i Brødremenighetens hus i Asylgaten 6. Senere ønsket Ynglingen å kjøpe Brødremenighetens hus, men manglet penger til toppfinansiering. Da ga Stephan Due foreningen det beløp som var nødvendig for å kunne overta eiendommen. Slik fikk Ynglingen sine første foreningslokaler i Asylgaten. ”Hans navn skal derfor, og for all velvilje både før og siden, minnes med takk og ære,” heter det i Ynglingens jubileumsskrift. I dag er Dues navn knyttet til et av Ynglingens møtelokaler på Lassa.

I Gunnar Skadbergs bok: Alexander Kielland – i slekt med hele byen finner vi:

Stephan Due som kom til Stavanger fra Christiansfeld, Sør Jylland i 1838. Han skulle være huslærer for Fogd Schiøtz barn og skulle lede oppbyggelsesforsamlingen til Brødrevennene. I 1842 avløste han forstander Peter Lorentzen i Brødremenigheten.

Peter Lorentzen betydde så mye for fru Hærem at hun kalte en sønn opp etter ham. Han fikk navnet Peter Lorentzen Hærem.

Peter Lorentzen fikk et nært forhold til fru Hærem som da var enke og eneforsørger for 7 mindreårige barn.

Peter Hærem fikk gratis opplæring på privatskolen til Stephan Due som da holdt til i Duesalen.

Flere unge stavangergutter fikk opplæring ved Brødrevennenes skole i Christiansfeld i 1840 årene. Stephan Due bodde i 1. etasje i Duehuset i Asylgt før han kjøpte gården på Stokka.

Due var født i Kolding i 1805 og kom til Stavanger i 1842. Fra 1865 til sin død i 1892 bodde Due på sin gård på Stokka.

Han var gift tre ganger.

Due var med på å stifte Stavanger Søndagsskoleforening og Det Norske Misjonsselskap

5. Jonas Dahls plass

Presten Jonas Dahl, 1849 - 1919, ”var en glad sjel, trygg i forvisningen om at alt er godt.” Dahl var en livlig, glad og elskverdig mann - og han var en litterær begavelse. Han skrev både noveller og salmer. I gamle Landstads reviderte salmebok finner vi 23 salmer forfattet av Jonas Dahl. I Norsk Salmebok har tre av salmene hans fått plass. Mest kjent er gjerne julesalmen ”Nå vandrer fra hver en verdenskrok.” Jonas Dahl satte dype spor etter seg i Ynglingen den tiden han var prest både i Domkirken og St.Petri kirke. Da Ynglingen feirte sitt 25 års jubileum i 1893, skrev Jonas Dahl en kantate som ble fremført av Ynglingens orkester med musikk av Olaf Paulus. Og da Ynglingen innvidde sin nye fane i 1888, skrev også Jonas Dahl en kantate. Han ble valgt til formann da Stavanger KFUK ble stiftet, med bare kvinnelige medlemmer!

Under Ynglingens utfordrende tur til Haukelidseter i 1896 var Jonas Dahl med som taler, muntrasjonsråd og kåsør.

Den glade presten var en ivrig  ”heiatraver” som også satte spor etter seg i Stavanger Turistforening der han ble

æresmedlem. Han skrev bl.a. sangen Med røtter i Ryfylkes brattlendte jord og skrev diktet Vestanvær.

Jonas Dahl var barndomsvenn av Alexander Kielland og han talte i Domkirken da Kielland ble begravet i 1906.

6. Lars Dahles vei

Lars Dahle, 1843 – 1925, regnes som en av ”høvdingene” i Det Norske Misjonsselskaps historie både som misjonær og som generalsekretær. Men han var også engasjert i Ynglingens arbeid og var formann i årene 1889 til 1890.

7. Olaf Paulus vei

Olaf Paulus, 1859-1912, var organist i Domkirken og en sentral person i byens musikkliv. Han komponerte bla. melodien til ”Ryggjafylkets fjell og dype fjord” til tekst av adjunkt Haugland. Olaf Paulus’ navn knyttes til Ynglingen først og fremst gjennom sitt virke som dirigent. I forbindelse med Ynglingens 25 års jubileum komponerte han musikken til en kantate til tekst av Jonas Dahl. Han samarbeidet også med Jonas Dahl da disse to skrev tekst og musikk til en kantate ved innvielsen av Ynglingens fane i 1893. Ved fremføringen av denne kantaten dirigerte Olaf Paulus både Ynglingens kor og Ynglingens musikkorps. En tid var Olaf Paulus også dirigent for Stavangerorkesteret av KFUM i 1917.

8. Organist Svensens gate

Karl Svensen, 1859-1932, var organist i Domkirken i 43 år fra 1887-1930. Gjennom alle sine yrkesaktive år var han kordirigent og musikklærer i Stavanger. Han skrev også scenemusikk til en opera, og han skrev melodien til flere kjente sanger som: ”Gud signe Noregs land, ”Brøyte seg rydning” og ”Handi hans far min.”

Karl Svensen dirigerte Stavangerorkesteret av KFUM i årene 1901 til 1908.

9. Peter Hærems gate

Teologen Peter Lorentzen Hærem, 1840-1878 ble født i Stavanger. Han inspirerte sin bror, Rasmus, til å starte en ynglingeforening i Stavanger i 1868. Dette året hadde Peter vært i Tyskland og sett hvordan arbeidet i ynglingeforeningene ble drevet der.

Se ellers egen omtale av Peter Hærem i dette heftet.

10. Skipsbygger Hærems vei

Skipsbyggmester og skipskonstruktør Rasmus Hærem, 1834-1909, regnes som Ynglingens ”far” i Stavanger. Han tok initiativet til å stifte en egen ungdomsforening for unge menn i Stavanger etter ide fra broren, Peter Hærem.

Så lenge Rasmus Hærem levde, var han levende opptatt av Ynglingen. I motgangstider  var det han som inspirerte ynglingene til ikke å gi opp, og flere ganger måtte han støtte foreningen økonomisk slik at den skulle greie seg over vanskene. Hans visjon var: ”Det skal ikke undre meg om den dag ennu skal komme da disse døre skal sprenges fordi vi har for lite rom.”

Kilder:

Ynglingens 75 års jubileumsskift 1943

Stavanger Aftenblad – 1993-1994, små artikler på Bysiå

Gustav Haver. 1925 - 2018

Gustav Haver satte på mange måter tydelige spor etter seg i Ynglingen i årene etter freden i 1945 til begynnelsen av 2000 årene.

Etter freden skjønte Gustav at speiderarbeid ville være et riktig arbeid å satse på for Ynglingen. Dette ville være et barne- og ungdomsarbeid  som passet med Ynglingens tidligere tradisjoner med å dra ut på tur i skog og mark. Dessuten ville leirstedet Vier egne seg godt for speiderarbeid. Han skjønte at barn og unge har behov for å være aktive og kreative. Speideren ville være midt i blinken for et nytt arbeid i Ynglingen.

Les mer …

Ynglingen et «makttriangel»?

I forbindelse med Aftenbladets markering av 125 års jubileet i september 2018 har avisen hatt en interessant rekke historiske artikler skrevet av Sven Egil Omdal. I en artikkel i avisen den 14. 07. 2018 fant jeg en merkelig omtale av Ynglingen under tittelen «Kjærligheten som kjølnet.» I forbindelse med Stortingsvalget i 1945 ble det arrangert et stort Venstremøte på Torget i Stavanger «der redaktør Christian S. Oftedal talte og musikkorpset Ynglingen spilte. Venstre, Ynglingen og Aftenbladet, et makttriangel i byen.»

Les mer …

Arthur J. Tønnesen

Arthur J. Tønnesen var et engasjert medlem av Ynglingen i alle år helt fra han var ung og var med i flokken rundt Rasmus Hærem.

I årene etter den første verdenskrigen 1914-1918 var det stor nød blant folk i Europa. Det var mangel på både mat og klær. Gjennom KFUM’s Verdensråd fikk Tønnesen opplyst at KFUM ville være med å hjelpe folk som led nød.

Han forsto at dette var en viktig utfordring også for Ynglingens medlemmer.

Les mer …