Ynglingen på vei mot nybygg på Lassa

Første spadestikk 17.12.1983

Svend Jacobsen var leder i hovedstyret da planene om nybygg på Lassa ble realisert. Representanter fra alle avdelinger og alle aldersgrupper var med da det første spadestikket ble tatt på Lassa 17. desember 1983. I den anledning holdt Svend en tale som oppsummerte det arbeidet som hadde pågått siden 1967. Vi gjengir det aller meste av talen her:


Kjærer venner av foreningen!

17. desember markerer siste fase av foreningens største prosjekt i nyere tid. Første gang tanken om et nybygg ble lansert var etter at Hovedstyret i 1967 nedsatte et utvalg som skulle gi en innstilling om foreningens framtidsplaner.

6. mars 1986 la utvalget fram et forslag om nybygg i Tjensvollområdet sammen med et rombehov på 2500 m2. Utvalget bestod av Åse Jensen, Else Johannesen, Gustav Haver, Ingvald Holm, Kjell Jensen og Ingvar Kinserdal. I rapporten heter det at Jon Arnøy har vært konsulent.

Samtidig med dette, 27. februar, gjorde foreningen sin første henvendelse til kommunen for å få tildelt en tomt på Tjensvoll. Formell søknad til kommunen ble sendt 6. november 1970
På sitt møte 14. juni 1971 vedtok Stavanger bystyre å overta en tomt på Lassa fra Stavanger Boligbyggelag. Under samme sak ble denne tomten bortfestet til Ynglingen for kr. 100 pr år.
Hovedbegrunnelsen for dette vedtaket var usikkerheten med motorveien og små muligheter for utvidelser av foreningens bygg på Madlaveien 24.

I 1976 ble en romkomite opprettet. Den bestod av Einar Iversen, Kjell Jensen, Marit Dagsland og Magne Nesvik. Også denne komiteen kom fram til et rombehov på vel 2500m2, inkludert en gymnastikksal på ca 300m2.

I november 1977 vedtok hovedstyret å engasjere arkitekt Brandsberg-Dahl. Flere tegninger ble laget. Fra 6000 m2 til 21 millioner i 1978 til 3000m2 til 16 mill i 1980.
Samtaler med politisk ledelse i kommunen ved ordfører Rettedal, varaordfører Hjertvik og rådmann Svihus høsten 1981 medførte at vi søkte økonomisk støtte, men fikk forsiktig avslag og oppfattet poenget: Det blir for dyrt.
10 år etter at første fase var over satt vi igjen med en utålmodig medlemsmasse, nedslitte og lite vedlikeholdte lokaler og en skjerpet konkurranse mellom de gode aktive tilbud til våre barn og unge – og de passive «fordummende» og fornedrende miljøer.

I 1982 satt vi opp en ny romplan, en enkel beskrivelse og en kostnadsramme på 8-8,5 mill. Vi tok kontakt med 3-4 firma som kunne tenke seg å komme med et uforbindtlig forslag til løsning. Nye møter med ordføreren og kommuneledelsen fulgte. Dette resulterte i at vi samme høst (6. oktober) utlyste Madlaveien 24 for salg. Før nyttår 1982 var i prinsippet salget av Madlaveien og tegninger for nybygget klar.

I februar kom årsmøtet. Det er ikke ofte det er sommerfugler om vinteren, men den kvelden var det noen i min mage!
Årsmøtet gav sin tilslutning til salg av Madlaveien 24 og gav hovedstyret fullmakt til å arbeide videre med de planene som forelå. Med dette sa foreningen ja, og et ubetinget ja til det arbeidet og de tanker som ble lagt til grunn 15 år tidligere.

I tur og orden fulgte så søknader om lån, nye tegninger med beskrivelser, prisfastsettelse, søknad til kommunen med behandling i formannskapet og to ganger i bystyret med konsesjonssøknad til fylkesmannen, som svarte positivt for 2 dager siden. Vi har hatt tegninger og planer til godkjenning hos bygningsrådet.
Alt dette har tatt tid, - og mer til

Likevel er det lett å reagere slik som en av speiderlederne gjorde da jeg fortalte om første spadestikk: «Nå alt».

Det er ikke alle som vil skrive på et slikt utsagn. Men dett dekker en følelse av at da det først kom i gang – har det gått fort.

Dette er en del av vår forenings historie i de siste 16 år. Det er en liten del, men ikke desto mindre en betydelig del.

Dagen i dag er ikke bare begynnelsen på noe nytt. Den markerer starten på slutten av en 30-årsperiode som har dekket store endringer i arbeidsmåter og nye arbeidsgrener.

Y`s Men, KFUM kameratene, Treffen og Ten Sing er tilskudd fra denne perioden. I tillegg må vi nevne TT, 100-årsjubileeum og Jubelyuke.

La oss ikke glemme at mange av oss har minner fra denne peioden. La oss derfor bruke tiden fram til vi flytter fra disse husene til å pleie disse.

Dere 20 som i dag symbolsk har startet byggingen av vårt nye foreningslokale skal ved innvielsen av bygget få overrakt et minne om det dere var med på.

Til alle som er her i dag vil jeg si: La oss sammen arbeide for at den glede og den Gudstro som vi alle har opplevd i Ynglingen, også skal komme nye grupper mennesker til gode.

Gratulerer med dagen.

2000 barn og unge i Ynglingen (Aftenbladet 4 september 1978)

197809042000barnogunge

Omlag 2000 barn og unge blir hver uke aktivisert i Ynglingen. Fredag ble høstsemesteret som vanlig åpnet med fest for alle foreningens ledere, og i alt 140 fikk her inspirasjon til fortsatt jobbing. De fikk møte en ny fulltidsansatt i ynglingen, nemlig Edwin Bratli som har overtatt som senterleder på Treffen Snack fritidsklubb. Denne stillingen har vært ledig i lengre tid.

- Vi må løfte blikket og se målet for vårt arbeid, oppfordret Ynglingen-formann Arne Askeland i sin hilsen. - Vi skal vise så mange som mulig av Stavangers unge til Jesus Kristus, sa han.

I slutten av oktober blir det arrangert spesielle "Ynglingedager" med tre store fester for barn, ungdom og voksne. Her deltar sangeren Per Asplin.

Politikerne Arne Rettedal, Olav T. Laake og Halvor Hjertvik var invitert til en spørsmålsrunde om aktuelle ungdomspolitiske spørsmål. Alle tre ga full støtte til det arbeidet som legges ned i de kommunale fritidsklubbene, og de borgerlige for foreningslivet, var det idag bred enighet om begge disse sidene ved ungdomsarbeidet. 50 prosent-regelen at organisasjonene får 50 prosent av lederlønningene dekket av kommunen, var det og enighet om skulle fortsette, selv om kommunen skulle få noe dårligere råd. Arne Rettedal kunne fortelle at det ble arbeidet med å få tilskuddsordninger til ungdomsledere i idrettslagene. Det er en slik støtteordning kan komme i stand alt til neste år.

Kommunepolitikerne var enige om at kommunen også måtte hjelpe til med å legge de fysiske forhold til rette for ungdomsarbeidet, blant annet ved at ynglingen kan få ny og hensiktsmessige lokaler på tomten ved idrettsanlegget på Lassa.

På festen ble det ellers servert reker og 35 kilo gikk ned på høykant. Siste del ble overlatt Kristin Solli og Harald Schøyen. - Det er ikke vi som skal gjøre alt sammen, men Gud, forkynte ekteparet fra Vinje i Telemark gjennom visesang og klovnestreker. - Noe av det vi ungdomsledere har vanskeligst for å lære at Gud skal gå foran og vi kommer etter sa Harald Schøyen, fullt utkledd som en klovn. Vi ler av klovnen, men i Guds øyne er vi jo alle klovner som hver dag dummer oss ut.

Sindre Eide

sindre eide

Sindre Eide har drevet med sang og musikk hele sitt liv gjennom sin mangeårige prestetjeneste.

Han var knyttet til Ynglingeforeningen som ungdomsprest.

En ungdomskultur som mange så på som en fiende, gjorde Sindre til et virkemiddel for å forebygge ungdomsproblemer, ikke minst knyttet til rus.

Da Sindre begynte i Ynglingen i 1968 innledet foreningen et samarbeid med Stavanger kommune om en ny fritidsklubb i Bekkefaret bydel. Kommunen så behovet for nye fritidstilbud i bydelene og Ynglingen var interessert i å desentralisere sin virksomhet.

Les mer …

Osvald Grønning

I nesten hele historien har Ynglingen hatt ansatte sekretærer ledere som har stått for den daglige virksomheten. Disse har på ulike måter profilert foreningen utad og vært limet som har bundet medlemmene sammen. I tillegg til de administrative oppgavene har sekretærene måttet løse en rekke praktiske oppgaver både i byen og på Vier.

Sekretærene har ofte betydd mye for medlemmene både gjennom personlige samtaler, i komiteer, gjennom andakter og bibeltimer.
Sekretærene har gjerne hatt lederansvar på leirer og turer for barn og unge.
Studerer vi oversikten over Ynglingens sekretærer og daglige ledere vil vi gjerne finne flere som særlig har betydd mye oss fra tiden vi var aktive i foreningen.

I årene 1960-1970 var Osvald Grønning sekretær i Ynglingen

Les mer …

Ynglingens julatresalg

Skrevet av Kjell A. Jensen

Stavanger Y’s Men’s klubb og St.Svithun Y’s Men’s klubb har solgt juletrær til inntekt for Ynglingen siden Stavanger YMC ble startet i 1958. Gjennom årene har dette gitt foreningen store inntekter.

Les mer …

Minner fra min tid i Ynglingen

Skrevet av Fridtjof Idsøe

Mine minner fra Ynglingen strekker seg tilbake til rundt 1950, da jeg fulgte min bror til Gutteavdelingen I Asylgaten. For en beskjeden gutt fra Våland var det overveldende å møte en så stor forsamling. Sikkert 100 gutter på min alder. Gutter fra hele byen ! 

Les mer …

Speiderbilder

Straks etter krigens slutt i 1945 tok Norges Kristelige Ungdomsforbund opp tanken om å starte eget speiderarbeid. Målet var å stifte et eget speiderforbund i likhet med KFUK speidernes forbund. Rundt opp i landet våknet interessen for å starte et eget speiderarbeid innen Norges KFUM. I august 1945 var 115 speiderledere fra flere steder i landet samlet på Nærnes på leirstedet Strandheim i Røyken, ved Oslofjorden, Flere av disse kom fra Ynglingen i Stavanger. Her avla lederne speiderløftet da de la hånden på et senket, norsk flagg. En av dem var Arthur Johnsen som senere ble troppsassitent i Stavanger 1. KFUM speidertropp. Leder for denne troppen var Otto John Espedal.

Sommeren 1946 deltok over 100 norske KFUM speidere på en internasjonal speiderleir i Sønderborg i Danmark. Mer enn 30 speidere fra Ynglingen dro med tog av gårde til Larvik der de møtte speidere fra andre steder landet. Alle dro videre med fergen «Peter Wessel». Leder for gruppen fra Ynglingen var Karl Vihovde. For de fleste var dette første gang de var i «utlandet».

speiderbilder01

KFUM speiderarbeidet i Ynglingen kom langsomt i gang i 1946. Det var særlig Gustav Haver, Torgny Våland og Karl Vihovde, Carstein Brekke, Per Søiland, og Arthur Johnsen som stod i spissen for speiderarbeidet i Ynglingen den første tiden. Etter hvert kom mange flere ledere til. De fleste av disse hadde vært i ivrig med i foreningen under krigen.

Den første tiden manglet de nye speiderne både uniformer og speiderutstyr.

KFUM speiderne deltok for første gang i Folketoget i Stavanger i 1946.

På bildet legger vi merke til at ingen av speiderne hadde uniformer, men noen få hadde fått tak i speiderskjerf. Patruljefører Rolf Nordin hadde klart å få i stand et patruljebanner til Ørnepatruljen. Banneret bæres av Kjell A. Jensen. Flagget til venstre bæres av  Karl Edvard Egenberg og flagget midt på bildet bæres av Knud Holm.

speiderbilder02

Sommeren 1946 ble det arrangert leir for ynglingespeiderne på Vier.

Her ser vi Karl Vihovde som var sjef på leiren.

speiderbilder03

Flaggheising og morgenbønn.

 

Dagene gikk med til øvinger i speiderferdigheter, idrett og matlaging.

Om kveldene samlet alle seg til leirbål ned ved naustet med underholdning, allsang og andakter.

 

speiderbilder04

Her er et utsnitt av teltleiren.

Hver patrulje spiste og lagte mat og kokte på gruer. Dette var ikke uten problemer. Vi hadde ingen muligheter for lagring av maten. Det regnet en del av tiden slik at veden ble våt, og det ble vanskelig å få varme på grua. Legg merke til teltet. Slik så alle ut. Det var enkle pyramidetelt som familier hadde tatt vare på fra før krigen.

speiderbilder05

Sultne speidere klar for et måltid.

speiderbilder06

En gruppe danske FDF speidere var gjeste under leiren på Vier. FDF speiderne var på den tiden nærmere knyttet til dansk KFUM enn de danske KFUM speiderne som var nærmere knyttet til dansk indremisjon. Etter leiren på Vier, ble gjestene innkvartert privat. Alle dro på rundtur i byen for å bli bedre kjent. Her er alle samlet etter et besøk i Domkirken. På bildet kjenner vi gjerne igjen Arthur Johnsen, Børge Smith, Gustav Haver, Karl Vihovde og Karl Lars Clemetsen.

 

Frigjøringsdagene, våren 1945

Den 8. desember 1944 ble gestapomannen Leonard Wickstrøm likvidert på Lagårdsveien. I den forbindelse ble det innført portforbud i byen om kvelden. Akkurat denne kvelden var det møte i Ynglingens Hovedforening i Asylgata. Ingen av dem som var til stede fikk forlate lokalet slik at de måtte overnatte i Ynglingen til neste dag, forteller Sigyn Askeland som var blant dem som overnattet.

Under krigen ble Ynglingens lokaler både i Asylgata og i Dronningens gate benyttet til undervisning av folkeskoleklasser. Elevene satt ved langbord da lokalene ikke var utstyrt med elevpulter.

Flere av Ynglingens unge, voksne medlemmer var aktive i motstandsbevegelsen under krigen. Under frigjøringsdagene i 1945dukket mange av disse fram blant Heimefrontens mannskaper som utførte tjenester rundt om i byen og distriktet. Også andre Ynglinger sluttet seg til Heimefrontarbeidet i disse mai-dagene og utførte forskjellige vaktoppdrag.

Foreningens formann, Andreas Bårdsen fortalte at representanter for nazimyndighetene møtte opp i Ynglingen og ville ha tak i foreningens medlemsarkiv, men at dette ble avslått av formannen.

Frigjøringsdagene 1945

Da de mange fra byen og distriktet, som hadde sittet i  fangenskap på Grini under krigen (Ingerborg Figved, Ynglingens sekretær) eller i Tyskland (Tore Jakob Øglend og Alfred Egenberg), kom tilbake til Stavanger under frigjøringsdagene, var det stort fremmøte av mennesker som ønsket dem velkommen tilbake.

Blant de fremmøtte var der alltid en stor flokk ynglinger som var på plass på Jernbanestasjonen eller på kaien, og skapte velkomststemning med store speiderflagg og rungende norske sanger.

For min egen del var jeg for ung til at jeg fikk oppleve disse samlingene, men jeg fikk oppleve å marsjere til Fiskepiren, sammen med alle byens skolebarn, og gi en vedskie i gave til byen Esbjerg i Danmark som takk for gaven med 203 tonn matvarer som 10 danske fiskekuttere bragte til byen.

I denne forbindelsen kom Ynglingen til å spille en sentral rolle i det foreningen arrangerte både fest for mannskapene og tur til Lysebotn for gjester og ledsagere.

Foreningen Norden

Inge Bø, Egil Dahle og Olav Espedal har utarbeidet en rapport for foreningen Norden om de 10 danske kutterne som kom til Stavanger med matvarer. Etter en høytidlig mottakelse på Fiskepiren forteller de:

”Gjestene med norske flagg i hendene, ble samlet i en prosesjon med Ynglingens musikkorps i spissen. Sammen med andre offisielle deltakere fra kommune, fylke, organisasjoner av ulike slag, bega prosesjonen seg gjennom de gamle smugene opp til Ynglingens lokaler. Det ble som et 17.mai tog i juni. Folk i hundretall fylte fortauene langs ruta.

Selv om komiteen med H. G. Sønneland (Ynglingens formann) i spissen ikke hadde særlig lang tid til forberedelse, ble det en fest i Ynglingen som det enda går gjetord om blant dem som ennå husker den. Det var sang, hilsener og andakt ved sokneprest Kvistad. Direktør Barstad takket på vegne av Stavanger Røde Kors. Hovedkasserer Andreas Bårdsen leste dikt til ære for Danmark og postpakkmester Leversen leste humoristiske stykker som satte forsamlingen i ypperlig humør. Ynglingens strykeorkester, ledet av Bjarne Ingebretsen spilte bl.a.  Hyldningsmarsj av Edv. Grieg mens Ynglingens kor, ledet av T.J. Storækre, underholdt med norske folkeviser.

Ynglingen stod også for en tur med noen av kutterne i strålende sol til Lysefjorden. Gjestene fikk se Prekestolen, og de som ville fikk anledning til å ”løpe opp de 4444 trappetrinnene langs rørgata som førte vann til Flørli kraftstasjon.”

Kilde: Inge Bø, Egil Dahle, Olav Espedal

Inge Dagslands "pinsestup" i 1938

I ungdommen hørte vi flere ganger eldre Ynglinger fortelle en halvkvedet historie om da Inge Dagsland var på pinsetur med Ynglingen og stupte i sjøen med "klenå" på. Men vi fikk aldri Inges egen versjon av hva som hendte.

74 år senere forteller Inge følgende om hva som egentlig hendte:

Pinsehelgen 1938 var en flokk unge YAGere fra Ynglingen på tur til Vikedal. Ledere for turen var de unge teologene Thor Riise og Nils Eide.

Andre pinsedag var kaien i Vikedal full av folk som ventet på rutebåten som skulle bringe folk tilbake til byen. Båten var ikke i rute, og folk stod lenge på kaien og ventet.

I en gruppe for seg stod flokken av YAGere. De stod og småpratet. Plutselig var det noen av de unge som fikk øye på en høy gilja (utkikkspost for laks) som var rigget opp like ved kaien.
Da var det noen fantasifulle gutter som begynte å lure på:

"Tror dokker at 'an Inge tør stupa fra toppen av giljaen?"

ingeklartilstup

Inge klar til stup

Inge Dagsland, far til Sigvart, var den gang kjent som en dyktig stuper og svømmer som hadde vunnet mange premier i svømming.

Noen av guttene gikk da bort til Inge og spurte:
"Tør du stupa fra toppen av giljaen med klenå på, for 100 kroner?"

Inge var ikke uvillig til det når han fikk tenkt seg litt om.

Noen av initiativtakerne gikk da rundt med lua og samlet inn de hundre kronene de hadde lovet Inge.

De returnerte og viste fram lua med pengene som de hadde samlet inn.

Inge klatret, nølende, opp på giljaen og fant et godt fottfeste.

Det ble etterhvert helt stille på kaien da folk skjønte hva som skulle foregå.

Inge konsentrerte seg om oppgaven og plutselig for han gjennom luften med frakkeskjøtene flagrende etter. I det Inge møtte sjøen, ble Eden-hatten hans trykket helt flat.

inged

Like etter dukket Inge opp, gjennomvåt, med et stort smil om munnen.

YAGerene jublet og klappet for Inge og hjalp han opp av sjøen. Straks dukket Torgny Våland opp og tilbød Inge en tørr dress og frakk.

Men så begynte de voksne som stod på kaien, å murre. De fant ikke dette opptrinnet morsomt. Det passet seg ikke for kristen ungdom å drive den slags underholdning på en pinsedag.

"Dessuten," mente mange, "det burde ikke være nødvendig for sønn til eiendomsmegler Dagsland å ta i mot penger for å stupe i sjøen på en pinsedag.

Da Inges mor neste dag fikk greie på hva som hadde hendt, ble hun irritert og skjente på sønnen.

Hun skulle nemlig samme kveld på møte i St. Petri menighets kvinneforening der også fru sokneprest Kvistad skulle være til stede. Moren gruet seg for å møte venninnene i kvinneforeningen. Hun hun regnet med at de fleste hadde hørt om "pinsestupet i Vikedal."
Da fru Dagsland kom til møtet, var det tydelig at mange allerede hadde hørt om stupet til sønnen.

Fru Dagsland var særlig engstelig for hvordan fru sokneprest Kvistad ville reagere da hun fikk høre om stupet.

Men da fru Kvistad fikk høre historien, utbrøt hun: "Nei, så festlig,"
Og da var det ikke mer å snakke om.