Folk i historien

Matias Orheim

 mathiasorheim

Den blinde salmedikteren og forkynneren, Matias Orheim, besøkte Ynglingen i slutten av 1940 årene. Han talte, sang og spilte på fele og - han akkompagnerte seg selv på et instrument laget av glass fylt med vann.

Den gang holdt Ynglingen til i Asylgata i Stavanger sentrum.

Det var vanlig på den tiden at det ble arrangert møter på Duesalen på søndagskveldene. En gang jeg var til stede stod Matias Orheim for hele programmet. Det var en opplevelse jeg neppe vil glemme.

Vi ble revet med både av Orheims engasjement  og av innholdet i det han sa. Han talte naturlig og ekte og brukte metaforer som vi kjente oss igjen i. På fela spilte han kjente folketoner, og sang flere av sine egne tekster.

Mest original var kanskje Orheim når han spilte på glass.

Han stilte opp et stativ festet til en stor koffert. På denne hadde han montert 20 glass fylt med vann. Så avstemte han vannmengden i hvert glass slik at de ble til en toneskala. Det klang vakkert når Orheim spilte på instrumentet og sang mange kjente og kjære sanger og salmer.

Mange av oss unge hadde et eget forhold Orheim.

Vi sang ofte flere av sangene han hadde skrevet. De hadde tekster som talte til oss på måter vi kjente oss igjen i. Enkelte av tekstene har fulgt mange av oss gjennom hele livet og er fremdeles levende selv om de ikke blir sunget så ofte nå lenger. Enkelte av sangstrofene har festet seg slik i oss at de tjener på samme måte som bibelord, eller minneord, vi har lært gjennom livet. De dukker gjerne opp i hverdagen og peker på hvordan vi bør leve.

Matias Orheim var fra Eid i Sogn og Fjordane. Han ble født i 1884 og døde i 1958. Det er reist en minnestøtte ved Stårheim kirke, over bygdas store sønn. Hjemme på gården er det innredet et lite museum til minne om Orheim.

Som legpredikant drev Orheim en utstrakt reisevirksomhet.

I 55 år dro han rundt i landet som forkynner. Som oftest var kona med ham på reisene. Hun hjalp til med praktiske oppgaver.

De to var så nær knyttet til hverandre at de ba om å få dø sammen.

Og slik ble det. De døde med bare et par timers mellomrom.

Da Orheim sluttet i Ungdomsforbundet, Norges KFUK-KFUM, etter 27 års engasjement, skrev biskop, Ragnvald Indrebø: «Det er vel ikkje mange ferdatalarar som har vitja så mange bygder og grender i landet som Orheim. Han har sett inn alle evnene sine i arbeidet for å føra dei åndelege vårkreftene inn til ungdomshjarto. Vi torer seia at han var vekkjingstida sin gjevaste kristelege folkesongar.»

Mathias Orheim besøkte de fleste prestegjeld i landet.

Han holdt møter både i kirker og forsamlingshus. Men han foretrakk å tale på ungdomshus og ikke på bedehusene. Det var på ungdoms-husene han møtte de unge. Forkynneren Orheim besøkte aldri Finnmark. Der ville de ikke ha besøk av ham siden han brukte nynorsk både når han skrev og når han talte.

Det er sagt at Orheim var med å kristne nynorsken i Norge sammen med Elias Blix, Anders Hovden og Bernt Støylen.

Vi vet at mange forkynnere som hadde nynorsk som morsmål, talte på bokmål og brukte bokmålsbibler når de siterte fra Bibelen.

Nynorsk var liksom ikke kristelig nok den gang. Det ble sagt om Orheim at «Han var med på å kristna både nynorsken og fela for bedehusfolket».

Matias Orheim. var ikke født blind.

Han ble blind i tenårene i forbindelse med en sykdom. Da han ble blind, lærte han seg blindeskrift. Denne ble en god hjelp da han senere reiste rundt i landet som forkynner. Blindeskriften hjalp han også til å holde nøye orden på hva han talte om på de forskjellige stedene slik at han ikke skulle gjenta seg selv.

Nharoen av de mest kjente Orheimsangene som har betydd mye for mange unge:

1.Kvardagskristen vil eg vera, syn for segn det krev Guds ord. Samklang mellom liv og læra det er himmelsong på jord. No. S 667

2.Eg har ei teneste stor for Gud frå dag til dag i det stille, der kverdagskleda vert høgtidskrud og livsens småting så gilde. No. S 424

3.Kor mykje stort, kor mykje gildt, kor mykje herlegdom dei unge får som kjem til Gud og tidleg vender om.

4.Eg fann min Gud i ungdomsår, i livsens ljose, blide vår, det skal meg aldri anka.  

5.Ved Jesu føter ei stille stund når orda kjem frå hans eigen munn, når eg med Jesus åleine er, då er det hugnad å leva her.

6.Å var eg meir deg Jesus lik, så hjartevarm og god, med same kjærleik utan svik som du i striden stod. No .S 423

 


Kjell A. Jensen